Arkitekturen og det tverrkulturelle
Kontoret ble etablert i Oslo i 1999. Sommeren 2002 var de del av OMAs team som vant konkurransen om Vestbane-utbyggingen i hovedstaden. Våren 2003 kunne de reise til Tromsø og motta førsteprisen i tevlingen om passasjerterminalen på Prostneset sammen med West 8. Space Group befinner seg utvilsomt i fremste ledd blant landets unge arkitekter.
Arkitektnytt møter kontorets tre grunnleggere og eiere i et rehabilitert industrilokale i Pilestredet, alle med fartstid ved Office for Metrolpolitan Architecture i Nederland der Rem Koolhaas var inspirerende mentor.
Norske Gro Bonesmo (født 1963), amerikanske Gary Bates (1967) og danske Adam Kurdahl (1975) utgjør en internasjonal trio som – ifølge Space Groups programerklæring – er opptatt av samtidsbyen og dens romlige formgivning. Videre heter det at målet er å befri arkitekturen fra den idealistiske heroismen og styrke fagets «relationship to landscape, culture, art, design, information, program, and technique».
Kollektiv intelligens
En annen ambisjon for kontorets arbeid er å oppnå mangfoldighet gjennom «the full collaborative effort: blurring the line of genesis and master in architecture by establishing a critical mass of ideas from all disciplines – engineering, landscape architecture, research, industrial design, graphic design – creating a ‘collective intelligence’ where the whole is greater than the sum of the parts».
Bonesmo tok en mastersgrad ved Columbia University i New York etter studier ved NTH, SCI-ARC og AHO, og blant byggverkene hun hadde ansvar for hos OMA (1991-98) er Dutch House, Universal Studios Headquarters i Los Angeles, den nederlandske ambassade i Berlin og boligprosjektet Den Haag. Bates er utdannet ved Virginia Polytechnic University og arbeidet etter en periode hos Libeskind i Berlin for OMA (1992-98) med bygg som Educatorium i Nederland, biblioteket Jussieu i Paris, operahuset Cardiff Bay, FNs menneskerettighetssenter, Samsungs hovedkvarter i Seoul og generalplanen for The Media Valley i Inchon i Korea. Kurdal er utdannet i Aarhus og Delft, og etter å ha vunnet «Archiprix International 2000» med et diplomprosjekt for sentralstasjonen i Rotterdam var han ansatt ved OMA (1996-99) hvor han blant annet tegnet et konkurranseprosjekt for IIT-campusen i Chicago og MAB-skyskraperen i Rotterdam.
Etter Space Groups etablering - i tillegg til Vestbanen og Prostneset - har kontoret stått for en bolig/barnehage og videogalleri under en masterplan av Toyo Ito i Groningen, parsellhus i Aalborg, eneboligen V-House utenfor Oslo og en rekke andre bygninger. På merittlisten er også arkitekturavisen Sand-Papir under Arkitekturdagen 2002 i Kristiansand og konseptet «Nye strategier for Oslo» i forbindelse med arkitekturtriennalen til NAL i 2000.
Space Group engasjerer for tiden 11 personer i et tverrfaglig miljø, hvorav 5 er fra Norge, men antallet varierer med oppdragsmengden. Det kosmopolitiske preget skyldes ikke et bevisst valg, sier de tre, men er et naturlig resultat av det brede nettverket de har opparbeidet gjennom studier og praksis i flere land. Den uken Arkitektnytt er på besøk har Space Group møter med en bygningsingeniør fra London, en landskapsarkitekt fra Nederland og en glassekspert fra Frankrike.
– Vi tror at denne internasjonale settingen har en fruktbar innvirkning på arbeidet vårt, sier trioen, noe vi for eksempel erfarer i Tromsø med Prostneset-prosjektet. Der opplever vi det som en fordel å komme utenfra, med en annen og kanskje friere forståelse av landskapssituasjonen og de lokale tradisjoner. Vi kan stille kritiske spørsmål, og føler oss inspirert av måten folk bruker de offentlige rom på.
– Samtidig roste juryen dere for å tolke «gjenkjennelige trekk og atmosfærer som er spesielle for stedet og generelle for Tromsø», og juryen sa også at løsningene «reflekterer både landskap og urbane kvaliteter i Tromsø og den overveldende naturen rundt». Dette i konkurranse med storheter som Zaha Hadid, Foreign Office og MVRDV.
– Våre holdninger er preget av at vi har studert filosofi, kunst og litteratur i tillegg til bygningsfag. Det tverrkulturelle innslaget er muligens en positiv faktor fordi arkitekturen er inne i et hamskifte, en frigjøring fra den fundamentalistiske senfunksjonalismen finner sted. Det er dette vi mener med begrepet «kollektiv intelligens». Arkitektyrket påvirkes av den nye åpenheten, av globaliseringen og prosesstenkningen.
Bort fra mester/svenn-hierarkiet
– Hvordan gjenspeiles dette i kontorets arbeidsmåter?
– Vi har mye debatt oss imellom, og gjennomgår mange prosesser fra konsepttenkning til ferdige detaljtegninger. Hvert prosjekt blir gjenstand for utallige skisser og modeller, og de gode ideene kan like gjerne komme fra en student som fra en sjef. Vi forsøker å bryte med mester/svenn-hierarkiet, den klassiske kompetansepyramiden, ved å fordele ansvar og skifte på oppgavene gjennom hele arbeidsprosessen. Idealet er en flat struktur, med dynamisk fluks fra begynnelse til slutt. Og det flerprofesjonelle ser vi som et fundament for faglig utvikling. Våre egne akademiske forbindelser i inn- og utland er også viktig for å stimulere kritiske holdninger og testing av ideer i ulike nettverk. Vi har alle undervist, og Gro Bonesmo har vært førsteamanuensis ved Institutt for urbanisme ved AHO siden 1998. Formidling og kommunikasjon utad er noe vi stadig prøver å reformulere for å provosere fram nye holdninger, reaksjoner og debatt som er vesentlig for oss. For eksempel arbeider vi populærjournalistisk, som med avisen Sand-Papir i Kristiansand. Vi inviterte også bidragsytere blant kolleger, som kanskje ikke er så vanlig i slike sammenhenger hvor arkitekter ofte benytter anledningen til å profilere sitt svar som eneste løsning. I dette tilfellet inkluderte vi Stalker, MVRDV, West 8, Tupelo og Helen & Hard.
– Gjelder samme arbeidsform når dere tegner et lite hus?
– Ja, vi forsøkte å være like tverrfaglige og åpne da vi arbeidet med eneboligen V-House, der vi kombinerte kompetanse fra vår nederlandske ingeniør, Rob Nijsse, og ingeniør Apeland som var meget avgjørende. Og det samme gjaldt nytten vi hadde av akustikkeksperter i og med at byggherren var musiker og ønsket et avansert lyd- og mediarom. Det konseptuelle betyr like mye i et slikt prosjekt som for en oppgave som terminalen på Prostneset, ikke minst er ingeniørtenkningen viktig fra de innledende diskusjoner gjennom forskningsperioden til det ferdige resultat. En tidlig oversikt over alle aktuelle parametre, potensialer og begrensninger gir grunnlag for prioriteringer og nye logikker samtidig som vi forsøker å beholde den kritiske distansen underveis for å styrke våre egne overbevisninger.
– Er dere typiske OMA-elever?
– OMA kan ikke settes i en bestemt bås, svarer de tre, både Rem Koolhaas og kontoret har forandret seg gjennom årene, fra å bygge lite via å ha omtrent 25 ansatte da vi var der til å engasjere over 100 arkitekter i dag. Selv opplevde vi tre ulike OMA-faser, og i dag - med Vestbane-prosjektet - har vi en enkel samarbeidsform mellom OMA og Space Group der workshops i Oslo, Rotterdam og New York inngår i prosessen. Seks arkitekter fra OMA var her i påsken, og vi fungerte som ett enhetlig lag, noe som er karakteristisk for OMA. For øyeblikket følger vi opp prosessen med reguleringsplanen mens vi venter med spenning på klienter som kan føre Vestbane-prosjektet videre, fra reguleringsplannivået til et arkitektonisk prosjekt.
– Hvordan blir den eksperimentelle holdningen, den kollektive logikken, gestaltet arkitektonisk?
– Hvis vi ser på V-House er det åpenbart at vi ville gå videre fra det tradisjonelle norske småhuset, som vi studerte først, og trekke lærdommer fra den avanserte offshore-teknologien samtidig som vi – i tråd med byggherrens syn – ville ha en bolig som kunne integrere tomten og landskapet rundt på ulike vis, både visuelt og funksjonsmessig, og endre seg syklisk med sesongene. Bruken av stål og prefabrikasjon, med en nitid detaljering, gir huset en bestemt transparent karakter. Vi har tegnet en bygning som ikke poserer men er integrert i landskapet og har sine særegne romvirkninger i forholdet mellom inne- og uterom. I begynnelsen var leverandørene kritiske, men nå kan vi oppsummere at alle involverte har en personlig stolthet knyttet til huset og ser det som «sitt» og at det har vært en givende erfaring, en ny måte å prosjektere og bygge på.
Nye redskaper og kommunikasjonsformer
– Si litt om kontordrift i dagens Norge sammenliknet med OMA-miljøet dere kommer fra.
– Det var et kultursjokk å begynne her i landet etter de intense årene i Nederland, for vi var ikke vant til en arbeidstid med den strenge ni-til-fire-holdningen. Men nå er vi kanskje blitt mer tilpasset de norske tilstandene, samtidig som vi er opptatt av å dyrke det faglig-sosiale miljøet og opprettholde yrkesgleden. En målsetting er å utvikle oss videre som arkitekter; vi har tillatt oss luksusen å bare jobbe med prosjekter vi syns er spennende og utfordrende og har opprettholdt en såpass liten og fleksibel struktur at vi har sluppet å fylle opp med såkalte «bread and butter»-prosjekter. Et tegn på denne fagiver er det omfattende arbeid vi la ned i den svenske konkurransen «Framtidens møterom» der vi - ved å oppfatte Oslo som et stort «kontorbygg» – satset på å lage en bred fortelling om byen som en kontorprototyp med sine nyanseringer og muligheter som det optimale møtested. Her var vi – som da vi jobbet med sjøfrontene i Oslo og i Kristiansand under triennalen og arkitekturdagen – opptatt av å bidra til fagdebatten og opptre konstruktivt i forskningsmessig forstand. Det var viktigere for oss å skape visjoner enn å tegne bestemte, avgrensede sjøsidebilder.
– Er Space Group – som Helen & Hard og 3RW – opptatt av redskapstenkningen?
– Ja, det gjelder alt vi driver med. Nye redskaper og nye kommunikasjonsformer er i ferd med å knytte arkitekturen til andre disipliner, med gjensidig befruktning, og det er avgjørende at vår yrkesgruppe ikke lukker øynene for denne utvikling. Vi må være fleksible og utadvendte, og drøfte taktikk og planprosesser. Slik baner vi vei for nye forståelser av de fysiske omgivelser og folks bruk av bygninger og byer, med andre ord de stedlige og sivilisatoriske betingelser som må være utgangspunktet for arkitekters virksomhet.
– Til slutt undrer Arkitektnytt om Space Group vil trekke fram noen faglige forbilder.
– Det er klart vi kan nevne navn som Kazuyo Sejima, Lina Bo Bardi og Foreign Office, tidligere kolleger fra OMA. Eller Jan Olav Jensen, som vi syns er fantastisk. Likeledes tror vi at e2a i Sveits, eller Piet og Wim Eckert som de heter, blir berømte. Men samtidig kunne vi like gjerne sagt at vi inspireres av filmkunsten, som gir fascinerende romopplevelser og tidsbilder. Vi ser arkitektur i sammenheng med andre kultursektorer, det er kanskje et av Space Groups viktigste varemerker, at vi inngår i de nye tverrkulturelle prosessene som preger den omskiftelige samtiden.
