Nyheter
Arkitekturdagen derpå
– Prestisjeprosjekter skal gjøre Oslo til arkitekturhovedstad, mens den storstilte boligutbyggingen og de utallige transformasjonsprosjekter vies lite oppmerksomhet, het det kritisk i invitasjonen til «Arkitekturdagen derpå».
4. november 2005
Arrangementet foregikk i Norsk Design- og Arkitektursenter i Oslo 18. oktober, strengt tatt den fjerde dagen derpå – med rom for seigt utholdt bakrus. Arrangør var Tverrfaglig Arena for Byutvikling (TAB), etablert av Norsk Form, Oslo kommune ved plan- og bygningsetaten, Norske arkitekters landsforbund, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Institutt for landskapsplanlegging ved UMB, fem viktige premissleverandører for samfunns- og byutviklingen.
Hverdagsligheten
Både møtet og de framlagte synspunkter bar preg av sikkerhet og soliditet – og en viss hverdagslighet. Her var ingen utfordrende overraskelser og ingen brodd mot arkitekters hang til å dyrke trender og de store stjerneutøvere. Forholdet mellom den «store» og den «lille» arkitektur ble knapt fokusert, og det kom ingen sterke utfall mot arkitekters holdninger eller begrensede samfunnsperspektiv. Innleggene dreide seg om hverdagsarkitekturens mulige kvaliteter og de rammebetingelser den skapes under.
Salen var nesten fullsatt, og arrangementet ble en arkitekturdag med liten a – av det småkoselige slaget. Mange av deltakerne tiltalte hverandre med fornavn, slik at den mer tilfeldig besøkende fikk inntrykk av å være i en klubb av etablerte meningsbærere, supplert av et par aspiranter, hvor de fleste kjente de andres synspunkter på forhånd fra andre møter eller avisartikler, uten at dette forhindret at alle hadde viktige ting å presisere, forsvare, minne om og understreke.
Kamp for kvaliteter
Kveldsmøtet begynte med en lysbildekavalkade. Møteleder Ketil Moe presenterte og kommenterte rundt tredve av hovedstadens nyere boligprosjekter, bygninger og strøk, og gjorde mer av Oslo synlig enn operaen og Vestbanen.
Første innleder var siv.ark. MNAL Per Erik Martinussen, partner og daglig leder i Arcasa Arkitekter AS, et arkitektkontor med om lag 50 medarbeidere fra åtte nasjoner som særlig arbeider med boliger og næringsprosjekter.
– Kontoret ble opprettet for snart tjue år siden, opplyste Martinussen.
Det har stått for en rekke bolig- og transformasjonsprosjekter, hvor mange av oppdragene er vunnet etter innbudte konkurranser. Kontoret har spisskompetanse innenfor denne typen oppdrag.
– Hvorfor skulle det ikke være like høyverdig å tegne boliger og næringsbygg som å stå for store offentlige prosjekter, spurte Martinussen. Han hevdet at Arcasa gjorde et engasjert arbeid på det private markedet.
– Det er viktig at vi er der og kjemper for kvalitet, for det er ikke lenger offentlige arkitekter der, sa han og pekte på at stramme budsjetter og høyt tempo la sterkte begrensninger, slik at de måtte inngå kompromisser, men likefullt mente de at de hadde tilført byen kvalitet. Han advarte mot å tegne fiendebilder av aktørene på det private marked gjennom å framstille dem som drevet av profitthunger og andre mindreverdige motiver. De var seriøse aktører som tok samfunnsansvar.
Anders Melsom fra Lund Hagem Arkitekter AS mente det var uheldig å sette prestisjearkitektur opp mot hverdagsarkitektur. Det trengte ikke være noe motsetningsforhold, sa han og spurte om vi stilte store nok spørsmål.
Geir Brendeland i Brendeland & Kristoffersen arkitekter AS viste til Svartlamo-prosjektet som et miljøvennlig og uhyre rimelig prosjekt. Han mente at det står dårlig til med den viktige «hverdagsarkitekturen». Det er for lite fokus på miljøløsninger, og det er for lite kritikk av arkitektur i avisene som leses av folk flest. Selv trodde han på eksemplets makt. For å få mer variasjon inn i arkitekturen anbefalte han oppdeling av tomter i mindre «kakestykker».
Ellen de Vibe, direktør for plan- og bygningsetaten i Oslo, listet opp seks punkter for kvalitet, analyse og kritikk av prosjekter. Hun mente at det finnes mange gode boligprosjekter i Oslo. Alle har noen kvaliteter. Selv om utbygging skjer i privat regi, stiller kommunen krav, og fraskriver seg slett ikke ansvar. Kommuen har virkemidler, utvikler nye kvalitetsnormer og fører tilsyn.
Livsløp
Etatsdirektøren nevnte at de hadde lagt fram et forslag for myndighetene i rådhuset om å arrangere en boligutstilling i Oslo, men Geir Brendeland ga uttrykk for at boligutstillinger ofte er for eksklusive til å bety noe større.
Flere pekte på at det er for lite variasjon i boligprosjektene. Hvorfor kan man ikke kjøpe seg ny leilighet hvor badet har vindu, eller hvor takhøyden ikke er 2,40 meter? Trengs det regler som påbyr at for eksempel hvert tiende bygg skal avvike fra normene? Hvordan skape brudd og mer spenning i boligmassen?
Fra salen ble det etterlyst tiltak fra kommunen som kan sikre at Fjordbyen ikke blir en ny «vestkant». Mye av debatten kom til å dreie seg om i hvilken grad de kommunale etater kan og bør legge føringer for – og kontrollere – privat byggevirksomhet. Det ble pekt på at trusler om tilsyn kan virke negativt på aktører, og at kommunen ikke er rigget som samarbeidspartner etter governance-modeller.
Det ble diskutert om det er mulig og ønskelig at kommunen legger langsiktige planer i perspektiv av at tingene forandrer seg meget raskt og uforutsigbart, slik at ingen vet hva et tilfeldig næringsbygg brukes til om noen ganske få år.
Mot slutten kom det en tankevekkende kommentar fra en kvinne i salen, som sa at kvalitet i arkitektur har noe med varighet å gjøre, med hele bygningens livsløp. Kvalitet kan ikke bestemmes bare ut fra form og funksjon i dag. Mange pågående transformasjonsprosjekter viser hvor aktuelt perspektivet er.
Kanskje er det slik at selv om samfunnsutviklingen ikke kan forutsies med nøyaktighet, er det mulig å vite og planlegge noe i forhold til energibruk og ressurser. Det dreier seg kanskje om å stille spørsmål som er store nok, og om å se et nytt ansvarsområde for fellesskapet, hvor svaret ikke er å gjenopprette det gamle byplankontoret, men å skape den nye byplan- og ressursetaten.
Hverdagsligheten
Både møtet og de framlagte synspunkter bar preg av sikkerhet og soliditet – og en viss hverdagslighet. Her var ingen utfordrende overraskelser og ingen brodd mot arkitekters hang til å dyrke trender og de store stjerneutøvere. Forholdet mellom den «store» og den «lille» arkitektur ble knapt fokusert, og det kom ingen sterke utfall mot arkitekters holdninger eller begrensede samfunnsperspektiv. Innleggene dreide seg om hverdagsarkitekturens mulige kvaliteter og de rammebetingelser den skapes under.
Salen var nesten fullsatt, og arrangementet ble en arkitekturdag med liten a – av det småkoselige slaget. Mange av deltakerne tiltalte hverandre med fornavn, slik at den mer tilfeldig besøkende fikk inntrykk av å være i en klubb av etablerte meningsbærere, supplert av et par aspiranter, hvor de fleste kjente de andres synspunkter på forhånd fra andre møter eller avisartikler, uten at dette forhindret at alle hadde viktige ting å presisere, forsvare, minne om og understreke.
Kamp for kvaliteter
Kveldsmøtet begynte med en lysbildekavalkade. Møteleder Ketil Moe presenterte og kommenterte rundt tredve av hovedstadens nyere boligprosjekter, bygninger og strøk, og gjorde mer av Oslo synlig enn operaen og Vestbanen.
Første innleder var siv.ark. MNAL Per Erik Martinussen, partner og daglig leder i Arcasa Arkitekter AS, et arkitektkontor med om lag 50 medarbeidere fra åtte nasjoner som særlig arbeider med boliger og næringsprosjekter.
– Kontoret ble opprettet for snart tjue år siden, opplyste Martinussen.
Det har stått for en rekke bolig- og transformasjonsprosjekter, hvor mange av oppdragene er vunnet etter innbudte konkurranser. Kontoret har spisskompetanse innenfor denne typen oppdrag.
– Hvorfor skulle det ikke være like høyverdig å tegne boliger og næringsbygg som å stå for store offentlige prosjekter, spurte Martinussen. Han hevdet at Arcasa gjorde et engasjert arbeid på det private markedet.
– Det er viktig at vi er der og kjemper for kvalitet, for det er ikke lenger offentlige arkitekter der, sa han og pekte på at stramme budsjetter og høyt tempo la sterkte begrensninger, slik at de måtte inngå kompromisser, men likefullt mente de at de hadde tilført byen kvalitet. Han advarte mot å tegne fiendebilder av aktørene på det private marked gjennom å framstille dem som drevet av profitthunger og andre mindreverdige motiver. De var seriøse aktører som tok samfunnsansvar.
Anders Melsom fra Lund Hagem Arkitekter AS mente det var uheldig å sette prestisjearkitektur opp mot hverdagsarkitektur. Det trengte ikke være noe motsetningsforhold, sa han og spurte om vi stilte store nok spørsmål.
Geir Brendeland i Brendeland & Kristoffersen arkitekter AS viste til Svartlamo-prosjektet som et miljøvennlig og uhyre rimelig prosjekt. Han mente at det står dårlig til med den viktige «hverdagsarkitekturen». Det er for lite fokus på miljøløsninger, og det er for lite kritikk av arkitektur i avisene som leses av folk flest. Selv trodde han på eksemplets makt. For å få mer variasjon inn i arkitekturen anbefalte han oppdeling av tomter i mindre «kakestykker».
Ellen de Vibe, direktør for plan- og bygningsetaten i Oslo, listet opp seks punkter for kvalitet, analyse og kritikk av prosjekter. Hun mente at det finnes mange gode boligprosjekter i Oslo. Alle har noen kvaliteter. Selv om utbygging skjer i privat regi, stiller kommunen krav, og fraskriver seg slett ikke ansvar. Kommuen har virkemidler, utvikler nye kvalitetsnormer og fører tilsyn.
Livsløp
Etatsdirektøren nevnte at de hadde lagt fram et forslag for myndighetene i rådhuset om å arrangere en boligutstilling i Oslo, men Geir Brendeland ga uttrykk for at boligutstillinger ofte er for eksklusive til å bety noe større.
Flere pekte på at det er for lite variasjon i boligprosjektene. Hvorfor kan man ikke kjøpe seg ny leilighet hvor badet har vindu, eller hvor takhøyden ikke er 2,40 meter? Trengs det regler som påbyr at for eksempel hvert tiende bygg skal avvike fra normene? Hvordan skape brudd og mer spenning i boligmassen?
Fra salen ble det etterlyst tiltak fra kommunen som kan sikre at Fjordbyen ikke blir en ny «vestkant». Mye av debatten kom til å dreie seg om i hvilken grad de kommunale etater kan og bør legge føringer for – og kontrollere – privat byggevirksomhet. Det ble pekt på at trusler om tilsyn kan virke negativt på aktører, og at kommunen ikke er rigget som samarbeidspartner etter governance-modeller.
Det ble diskutert om det er mulig og ønskelig at kommunen legger langsiktige planer i perspektiv av at tingene forandrer seg meget raskt og uforutsigbart, slik at ingen vet hva et tilfeldig næringsbygg brukes til om noen ganske få år.
Mot slutten kom det en tankevekkende kommentar fra en kvinne i salen, som sa at kvalitet i arkitektur har noe med varighet å gjøre, med hele bygningens livsløp. Kvalitet kan ikke bestemmes bare ut fra form og funksjon i dag. Mange pågående transformasjonsprosjekter viser hvor aktuelt perspektivet er.
Kanskje er det slik at selv om samfunnsutviklingen ikke kan forutsies med nøyaktighet, er det mulig å vite og planlegge noe i forhold til energibruk og ressurser. Det dreier seg kanskje om å stille spørsmål som er store nok, og om å se et nytt ansvarsområde for fellesskapet, hvor svaret ikke er å gjenopprette det gamle byplankontoret, men å skape den nye byplan- og ressursetaten.