Nyheter
Arkitektur som kunstens opphav
Morgenbladet 7.-13. mai presenterte siste utgave av filosofitidsskriftet Agora (1-2/04), utgitt av Aschehoug forlag, et spesialnummer med tittelen Arkitektur. Gjesteredaktører er Mari Lending, magister i litteratur og doktorand ved AHO, og Kristin Gjesdal, stipendiat i filosofi ved UiO.
2. juni 2004
«Filosofiens interesse for arkitektur er like gammel som filosofien selv», hevder redaktørene. «Sammenliknet med kunstarter som maleri og litteratur er likevel den filosofiske litteraturen om arkitekturen forbløffende begrenset.» Det er denne forsømmelse Agoras arkitekturnummer vil bøte på. Med en blanding av oversatte eldre originaltekster og nyskrevne artikler – der vekten legges på 1800-tallets tenkning om byggekunst – blir arkitekturen satt inn i en bred filosofisk sammenheng. Et sentralt utgangspunkt er skriftene til GWF Hegel. Kavalkaden slutter med Le Corbusier og Theodor Adorno. Andre eksempler er Gottfried Semper, Barcelonas byplanpioner Ildefonso Cerdà, John Ruskin og Adolf Loos. Og bl.a. et bidrag av førsteamanuensis Mari Hvattum ved AHO, som skriver om arkitektur og autonomiestetikk.
Redaktørene sier til Morgenbladet at «arkitekturen var etter Hegels syn opphavet til kunsten, stedet hvor verdensånden virkelig begynte å differensiere seg og anta avanserte former». Der kom det første bruddet med den rene nyttetenkningen. Man reiste hus som ikke bare skulle gi ly mot naturkreftene, men også ha en symbolsk representasjon, være kunst.
Mari Lending presiserer: «Tenkningen om historie og arkitektur sett fra filosofien, er på et vis premisset bak og den røde tråden gjennom dette nummeret. Altså: Ikke arkitektur som bygget form, men som tekst og tenkning, det vil si som en del av estetikken.»
«Dette bladet presenterer et felt som egentlig aldri har vært en disiplin i norsk sammenheng», avslutter redaktørene Lending og Gjesdal. «I Norge har arkitektur vært et profesjonsfag, som har vært mindre interessert i arkitektur som historie og tenkning. Rett nok har idéhistorikerne vært litt interessert i by, spesielt i wienerkulturen. Men det er stort sett det: Sosiologene har tenkt sosiologisk, med alle de begrensninger det fører med seg, mens kunsthistorikerne har vært mest opptatt av verk, og mindre av tekster.» Og de legger til: «Og det er det vi prøver å gjøre noe med.»
For et halvt år siden ga også tidsskriftet Kontur (7-8/03) ut et temanummer kalt Arkitektur. Dette er gledelige tegn. Arkitekturens posisjon i det offentlige rom styrkes. Arkitektnytt og Byggekunst trenger slike fagteoretiske utfordringer, og arkitektene selv er tjent med at yrkesutøvelsen – historisk og i samtidskontekst – blir gjenstand for allsidige og tverrkulturelle meningsutvekslinger.
Redaktørene sier til Morgenbladet at «arkitekturen var etter Hegels syn opphavet til kunsten, stedet hvor verdensånden virkelig begynte å differensiere seg og anta avanserte former». Der kom det første bruddet med den rene nyttetenkningen. Man reiste hus som ikke bare skulle gi ly mot naturkreftene, men også ha en symbolsk representasjon, være kunst.
Mari Lending presiserer: «Tenkningen om historie og arkitektur sett fra filosofien, er på et vis premisset bak og den røde tråden gjennom dette nummeret. Altså: Ikke arkitektur som bygget form, men som tekst og tenkning, det vil si som en del av estetikken.»
«Dette bladet presenterer et felt som egentlig aldri har vært en disiplin i norsk sammenheng», avslutter redaktørene Lending og Gjesdal. «I Norge har arkitektur vært et profesjonsfag, som har vært mindre interessert i arkitektur som historie og tenkning. Rett nok har idéhistorikerne vært litt interessert i by, spesielt i wienerkulturen. Men det er stort sett det: Sosiologene har tenkt sosiologisk, med alle de begrensninger det fører med seg, mens kunsthistorikerne har vært mest opptatt av verk, og mindre av tekster.» Og de legger til: «Og det er det vi prøver å gjøre noe med.»
For et halvt år siden ga også tidsskriftet Kontur (7-8/03) ut et temanummer kalt Arkitektur. Dette er gledelige tegn. Arkitekturens posisjon i det offentlige rom styrkes. Arkitektnytt og Byggekunst trenger slike fagteoretiske utfordringer, og arkitektene selv er tjent med at yrkesutøvelsen – historisk og i samtidskontekst – blir gjenstand for allsidige og tverrkulturelle meningsutvekslinger.