Arkitektnytt

Men vi var mange som ville prate litt med den berømte arkitekt, og da Arkitektnytt omsider slapp inn i værelset, var Steven Holl fullstendig utslitt av flyreise og manglende natttesøvn, prosjektpresentasjon, journalister og filmteam som aldri blir ferdige med sine skudd. Han satt der og tappet i bordet med en finger og telte høyt, for om mulig å samle seg en smule, og klarte å gi essensielle svar på ytterligere tre–fire spørsmål uten å kollapse.

– Din produksjon kan virke heterogen. Det er som om hver bygningskonstruksjon er noe i seg selv, og hvor konseptet gir formen, mye individualitet.

– Ja, det ble min filosofi fra begynnelsen av. Da jeg fikk anledning til å stille ut mitt arbeid i Museum of Modern Art i 1989, følte jeg at jeg måtte skrive et manifest om hva arbeidet mitt dreide seg om, og jeg skrev teksten Anchory, om hvordan forholdet mellom det unike sted og det unike program føder det unike uttrykk. Jeg har prøvd å videreføre filosofien, fordi jeg fant at den tjente meg bra. Når en reiser omkring og bygger i Beirut og i Kina og i Norge, vil en helst ikke bruke det samme arkitektoniske uttrykk hvert eneste sted, og etter som jeg blir eldre og får flere oppdrag, blir det stadig større forskjeller jeg må forholde meg til, noe jeg prøver å gjøre. Det er selvfølgelig enklere å ha sin egen stil og sine egne detaljer, og å bruke den vridde titanium-­bygningen over alt – det kan være til forretningsbygg eller til museum eller til konserthus – bare på grunn av stilen. Det er enklere å få til, og egentlig også mer salgbart. Mitt problem er at jeg ikke blir valgt siden de ikke vet hva jeg kommer til å gjøre, det er uforutsigbart. Så jeg holder fast ved det jeg sa i 1989, og dette prosjektet, Hamsunsenteret, er et eksempel på hvor særegent det kan bli.

– Du synes å like den beskjedne skala, selv om du også oppfører store prosjekter. Bygningene kan virke eksklusive ned i detaljene. Du appliserer avansert geometri og aritmetikk. Kiasma-museet kan leses semiotisk som et betydningsproduserende verk. Ser du på deg selv som en intellektuell arkitekt?

– Vel, jeg har vært lærer i arkitektur ved Columbia-universitetet i tjue år, og jeg har alltid vevd undervisning og praksis sammen. Jeg ser dette som viktig. En kan bli nedslitt av praksis, når en satser alt på den i stedet for å tenke. Jeg ville gjerne se arkitektur løftet til tekningens nivå, og det gir meg grunn til å prøve å integrere tenk­ning og praksis omsorgsfullt.
Undervisningsdimensjonen er viktig.

– Du var i Oslo og foreleste på NALs fagkongress i september 1990, i Felix kino, på Aker Brygge. Arkitektnytts journalist skrev etterpå at det var én ting du ønsket at forsamlingen skulle huske fra foredraget, og det var ordet «parallax». Det var et veldig viktig begrep for deg. Er det fortsatt det?

– Absolutt! Jeg utga ei bok med den tittelen, Parallax, i 2000. Den trykkes fortsatt på Princeton Architecture Press. Parallakse, det er virkelig nøkkelen. All romerfaring er knyttet til øyets og kroppens bevegelser i rommet og hvordan rommet da endrer seg. Forelesningen i 1990 har altså, langs ulike veier, blitt publisert. Det er interessant at jeg sa det ti år før. Jeg tenkte aldri på det tidspunkt at jeg skulle ende opp med å skrive bok om det ordet. Det er veldig interessant. Du kan stadig få kjøpt den boka.

– Et siste spørsmål: Foretrekker du å tegne med hånd eller å bruke datamaskin?

– Jeg begynner alltid med å tegne, det vil si med hånd og sinn sammenkoplet, og siden blir dette overført til datategninger. For meg er sammenkoplingen av øye, sinn og hånd noe helt sentralt, selve nerven. De første skisser har denne dype sammenveving av delene. Det er idéskissen, som etterpå kan bli overført til data.