Arkitektur - kunst for kunstens skyld?
Spørsmålet i tittelen rant meg i hu etter å ha lest ingressen til «St. Olavs hospital – helse i hver detalj?» av Hans Skotte og Helge Solberg i Arkitektur N 05/2007.
(Min sene reaksjon skyldes at bunkene med uleste bøker og tidsskrifter til tider blir uoverkommelige.) Der skriver forfatterne følgende: «... selv om vi ikke har forutsetninger for å antyde at ikke St. Olavs Hospital er et like velfungerende sykehus som det er arkitektonisk vellykket.»
Dette skillet mellom form og funksjon møter en ofte i dagens arkitekturdebatt. Og i presentasjon av arkitektur. Det vil si, funksjonaliteten blir knapt vurdert. Utsagnet er med andre ord karakteristisk for dagens arkitekturdebatt og -presentasjon.
Det er altså ikke innlegget til Skotte og Solberg jeg ønsker å kritisere. Stort sett er jeg vel heller enig med dem. Men det forbeholdet de tar forteller om en type omforent holdning som røper arkitektlaugets moderne selvdefinisjon. Det er den jeg mener vi må se på med kritisk blikk. Legger vi til rette for en utvikling som fører til «at arkitektens rolle kan bli som spurvens i tranedansen»? (S og S' formulering).
Da jeg ennå var ung i faget, tok vi det som en selvfølge at det var summen av det vakre og det fornuftige som skapte god arkitektur. Det var også dette som stilte arkitekturen i en særstilling som kunstart. For innenfor de øvrige kunstarter var forestillingen om «l'art pour l'art» nærmest udiskutabel.
Det skal her innskytes at i kunstens lange historie er dette en temmelig ny ideologi. Selv i vår vestlige kulturkrets, hvor ideologien oppstod, regner vi romslig om vi sier at den er 150 år gammel. Og, når det kommer til stykket, er det vel fortsatt mange som ikke godtar den, fordi den bidrar til å skape meningsløshet i tilværelsen. Språklig velklang gis egenverdi foran budskapet.
Parallelt med denne kunstens endring, fornektet arkitektene etter hvert billedkunst som element i byggekunsten og lanserte en motsatt, men like ensidig holdning: «Form follows function.»
Men blir situasjonen bedre av å erstatte én type ensidighet med en annen? Etter mitt syn er det feil bruk av begrepet arkitektur når man, som Skotte og Solberg gjør, mener at et bygg, i dette tilfelle St. Olavs Hospital, kan bedømmes som «arkitektonisk vellykket» – samtidig som man innrømmer ikke å ha forutsetninger for å vurdere byggets funksjonalitet. Å gjøre arkitektur til en kunstart som kan, ja sågar bør, bedømmes uavhengig av funksjon og økonomi, det er å kjøre faget i grøfta.
Innenfor samfunnsplanleggingen, som var mitt metier, er vi lovpålagt å lage planer som skal samordne kommunens (eventuelt kommunedelens) fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling til en velfungerende helhet. Svikter vi på bare ett av disse feltene, er vi dårlige fagfolk.
Dagens husbyggingsarkitekt kan derimot påberope seg ansvar så å si alene for byggverkets estetikk. Å tilpasse seg den formen for helhet som ethvert menneske er en del av, det er åpenbart ikke lenger å regne som del av faget.
Her tør jeg påstå at vi ikke bare må restaurere respekten for, og våre kunnskaper om, funksjon og økonomi. Vi må også gjenvinne respekten både for «folk flest» og for de øvrige kunstarters plass innenfor arkitekturen. Det er på sett og vis to sider av samme sak: Arkitekturen er fortsatt «kunstens moder» og bør derfor interessere seg for sine «barn». Begge har dessuten sitt utspring i handverket, som igjen er basisen for all moderne teknologi. Her har vi også tilknytningen til det som i gamle dager kaltes «allmuen». Arkitektur er ikke et fag som primært angår, eller skal bedømmes av, en liten promille av forståsegpåere. Den angår oss alle.
Om man synes jeg nå forlanger for stor allsidighet av arkitekten, så ikke glem at det jeg antyder er små fordringer målt i forhold til hva samfunnet krever av en helt alminnelig kommuneplanlegger.
