Arkitektnytt

Ja, dette er spørsmålet som ligger til grunn for den britiske tv-kanalen Channel 4s programserie «Demolition» (riving). Hensikten med serien har vært å la allmennheten, sammen med eksperter, sette sammen en liste over de aller verste bygningene i Storbritannia, i den hensikt å påvirke eierne – privatpersoner, foretak, stat eller kommune – til å rive dem.

Serien har fått tyngde takket være George Fergusons innblanding. Ferguson var inntil nylig sjef for RIBA, og det var også han som for noen år siden foreslo at det burde settes sammen en x-liste med bygninger som burde rives. Som han uttrykte det: «Motbydelige bygninger er en fornærmelse mot våre sanser. Det jeg etterlyser er en allmenn intoleranse mot det verste og et krav om det beste.»

– I Channel 4 hadde man spunnet en stund på en idé til et program om den mer forferdelige delen av landets samling av bygninger, og tok derfor raskt opp Fergusons idé om «The X List», sier Jan Younghusband, som er sjef for kanalens kunst- og kulturavdeling.
– Jeg mente at en programserie om en slik liste var en mulighet til for alvor å sette i gang debatten om hvordan arkitektur påvirker våre liv og vårt velbefinnende i hverdagen, å virkelig engasjere seerne og kunne planlegge for en bedre fremtid. For det er jo faktisk slik at mange vanlige mennesker synes at debatten om arkitektur går over hodene på dem, og det samme gjelder beslutningsprosessen.

Rock'n'roll!
«Demolition» dukker opp i et helt spesielt kultur- og medieklima i Storbritannia. Det er nesten blitt en klisjé innen britiske medier å hevde at «architecture is the new rock'n'roll!», og arkitektur har en meget fremskutt plass i debatten selv om det som oftest dreier seg om den internasjonale elitens verk. Denne nye entusiasmen har også smittet over på TV, og stort sett er nok britene bedre tilgodesett med arkitekturprogrammer enn i Europa ellers.

Og nettopp Channel 4 har profilert seg sterkt, ofte med uvanlige programmer, som for eksempel «Forgotten Buildings». Der tok man for seg bygninger som for lengst er forsvunnet, viste skisser og datamodeller og markerte dem deretter «live» ved hjelp av fargede striper og lyseffekter, som det enormt store kongelige palasset Whitehall, som lå i det sentrale London. Det har også vært stor fremgang for serien «Grand Designs», der hvert program handler om hvordan privatpersoner på egen hånd eller ved å benytte arkitekt, og ofte med stort -besvær, har drevet sine prosjekter til fullendelse, enten det har vært restaurering av nedlagte gårder eller nye privatvillaer.

Folkelig påvirkning
BBCs andre kanal, BBC2, innlemmer ofte ny arkitektur i sine ulike kulturprogrammer, og når det gjelder serier har man rett som det er kommet tilbake til programmer om arkitekturarven. Ikke minst serien «Restoration», der man besøkte gamle bygninger med stort behov for restaurering, og senere lot seerne stemme fram hvilken av dem som skulle tildeles penger fra nasjonallotteriets kasse til formålet.

– «Demolition» kan ses som BBC-programmets mørke motsetning, sier Jan Younghusband.

– I media fokuserer man altfor ofte bare på det nye, interessante eller historisk viktige. «Demolition» handler om ikke bare å peke ut enkeltstående, fæle bygninger, men også om hvordan allmennheten kan dras inn i problematikken omkring arkitektur og byplanlegging, og påvirke hva som blir bygd.

Nyheten om den planlagte serien spredde seg raskt innen arkitektverdenen, og det var langt fra alle som mottok den med glede. Arkitekturkritikeren Deyan Sudjic skrev en rasende artikkel i The Observer der han lurte på hvordan i all verden man kunne applaudere at bygninger ble revet på TV etter 9/11. Han betonte farene ved å fatte raske og ugjennomtenkte rivningsbeslutninger, at smaken skifter raskt, og hvordan den ene viktige bygningen etter den andre forsvant i løpet av 1900-tallet på grunn av motenykker. Som for eksempel den store Hoover-fabrikken, revet i 1981 da Art Deco var umoderne. Og som sluttsats la Sudjic skylden for ideen på George Ferguson, som han beskrev som «RIBAs publisitetsgale sjef».

Nick Kent, produsent i Oxford Film & Television, som laget serien, sier at han visste at man beveget seg i et minefelt.

– Allerede på et veldig tidlig stadium fikk jeg urolige forespørsler fra ulike interessegrupper som ville at vi skulle holde hendene borte fra «deres» bygninger. Det var først og fremst tilhengere av brutalismen, en bevegelse som alltid er blitt hardt angrepet her i landet. Men det var slett ikke vår hensikt å bedrive noen slags heksejakt, og vi nedsatte derfor et ekspertpanel av arkitekter og arkitekturhistorikere som skulle evaluere hver nominerte bygning, forteller Kent.

Tolv nominerte
– Det første Channel 4 gjorde var å invitere allmennheten til å delta i en enquête. Riktignok var det gjort undersøkelser om forhatte bygninger tidligere, men dette var den absolutt største som er gjennomført her i landet. Vi fikk inn over 10 000 svar, mange på video, med kommentarer om hvordan hver person opplevde bygningen, hvordan den påvirket dem og deres miljø. Det var alle slags bygninger som ble nominert, palasser, kraftverk, offentlige toaletter, busstasjoner m.m. De medfølgende begrunnelsene var som oftest veldig inngående, og det ble veldig klart at folk virkelig var plaget av de bygningene de nominerte, og så på dem som skampletter ikke bare for sitt hjemsted, men for landet som helhet.

Fra denne enquêten fikk man fram en liste over tolv nominerte bygninger. Den aller mest forhatte var shoppingsenteret i Cumbernauld i Skottland. Det ble reist på midten av 60-tallet som en «krone på verket» i byens nye sentrum, er åtte etasjer høyt og har en tofils hovedvei som løper rett gjennom under-etasjen. Som en kommentar lød: «Den ser ut som et tarvelig forsøk på en romstasjon i betong som balanserer på stylter!». En annen beskrev den som «verre enn en krigssone».

Men enquêten viste også at det fantes en annen bygning i Skottland som var minst like forhatt, nemlig det nye skotske parlamentet i Edinburgh, tegnet av Enric Miralles og Benedetta Tagliabue, som fikk The Stirling RIBA Prize i fjor.

– Det skotske parlamentet ble jo ansett som en skandale fordi det ble så ufattelig mye dyrere enn planlagt, men det var ikke kostnadene som satte følelsene i sving blant deltakerne, det var bygningen som sådan. Her gikk ekspertpanelet til motangrep, og mente også at en bygning iblant trenger tid for at folk skal forstå og elske den, slik som med Centre Pompidou i Paris, før den kan bli påtenkt til «The X List».

Den overveiende delen av de nominerte bygningene var oppført de siste femti årene.

«Bra TV»
– En av de største kategoriene i enquêten var betonghøyhus, både som boliger og kontorbygg. Det ble også klart at folk var veldig misfornøyde med byggestandarden her i landet, og en hel del nominerte faktisk sine egne, nybygde hus.

Nummer to på listen over de mest nominerte var Northampton Bus Station, enda en 60-tallsbygning, som ikke bare består av busstasjon, men også av administrasjon og for tiden ubrukte butikklokaler. Første gang programmets presentatør Kevin McLoud kom inn på stasjonen per buss, utbrøt han: «Herre-gud! Jeg kan ikke tro det er sant! Det kjennes som å kjøre inn i selve helvete!» Det er unektelig slike følelsesutbrudd som bidrar til å skape det man innen bransjen kaller «bra TV». Likeså de direkte konfrontasjonene man hadde med ordførere og private eiere om tilstanden til bygningene deres, men Nick Kent mener at mediets umiddelbare nærhet også innebærer en sterk pedagogisk mulighet.

– Kriteriet for panelets gransking av hvilke bygninger som skulle havne på x-listen, dreide seg også om å avgjøre hvilke bygninger som var hinsides redning. I programmet besøkte vi mange av dem som hadde nominert bygninger, lot dem uttrykke sitt syn og viste dem deretter forslag til hvordan bygningene kunne omarbeides, ikke bare rent utseendemessig, men også funksjonelt. Da fikk vi dem faktisk til å endre syn av og til, at bygningen ville kunne bli et aktivum for lokalbefolkningen. Det gjaldt for eksempel skattekontoret «Crown House» i Kidderminster. Jeg synes også vi ga et godt innsyn i den praktiske problematikken rundt det at mange kontorbygninger står tomme og blir forslummet, vanskeligheten med å drive igjennom rivningsvedtak i landets kommuner osv., sier Kent.

Selv om det naturligvis er «ekstra bra TV» om man kan få med en angrende beslutningstaker, som lederen for kommunestyret i Bournemouth.

– Bournemouth har en av landets vakreste og mest populære badestrender. Kommunen vedtok å gjøre noe for å live den opp med en form for underholdningstilbud, og ga et kommersielt foretak tillatelse til å bygge en stor IMAX-kino. Ikke nok med at man ignorerte innbyggernes protester, men etter to års tid stengte kinoen, og nå ligger den der som en stor, stygg eske.

Motangrep fra ekspertene
Og TV-kameraene var også på plass da en del av de nominerte bygningene faktisk ble revet.
– Det skjedde selvsagt ikke på grunn av programmet, men var planlagt tidligere. Det interessante var at de som hadde nominert bygningene, likevel hadde blandete følelser da de vel stod der i rivningsøyeblikket. Det gjaldt for eksempel en gruppe kvinner som så på da Westgate House i Newcastle gikk i bakken. De hadde bodd der, og hvor mye de enn avskydde bygningen, så var en del av livene deres bundet til den.

Som ventet ble det nominert mange brutalistbygninger, deriblant 1 Westminster Bridge i London, Gateshead Car Park og The Park Hill Estate i Sheffield. Sistnevnte ble reist på begynnelsen av 60-tallet, ble markedsført som «en by i skyene med gangveier», og ble ansett som et skoleeksempel på fremstående modernisme. Til tross for at det i dag betraktes som nærmest utdatert, er det ikke bare bebodd, men også beskyttet av English Heritage.

– Her gikk flere av panelets eksperter, deriblant George Ferguson, til motangrep. Vi stilte eksperter ansikt til ansikt med de som nominerte bygningene, og fikk iallfall begge leire til å forstå hverandre litt bedre, selv om ingen direkte endret mening. Det er også helt klart at mange av disse bygningene er så forhatt ganske enkelt fordi de ikke er blitt vedlikeholdt og i dag ser veldig slitte ut, tror Kent.

Og debatten holdt seg ikke bare innenfor TV-ruten.
– Vi besøkte veldig mange steder, og overalt ble vi møtt av lokal presse, noe som satte fart i debatten på lokalt plan. Mange av de nominerte bygningene har nemlig vært så forhatt at det har eksistert protestgrupper i flere tiår som har forsøkt å få dem revet.

Nå er det naturligvis så sin sak å sette sammen liste over bygninger som allmennhet og eksperter helst så ble revet, men Nick Kent og George Ferguson har større ambisjoner enn som så.

– Målet er at «The X-list» skal få en praktisk anvendelse, at bygingenes eiere på ulike måter skal motiveres til å ta tak i bygningene sine, oppmuntres med finansiell bistand hvis nødvendig, fra staten eller fra inntektene fra nasjonallotteriet. Det er så å si neste steg. Vi holder akkurat nå på med et oppfølgingsprogram som skal sendes nå i mai, og etter det håper vi at det hele skal bli mer konkret.