Arkitektnytt

Halvard Hølleland debutbok «Faste rammer» er egentlig en roman om arvelig sykdom, tapt kjærlighet og vanskelige livsvalg. Det er også en beskrivelse av livet som lektor ved Oslo katedralskole, men midt oppi alt dette er Høllelands roman også en flanerende vandring gjennom hovedstadens arkitekturhistorie.

For jeg-fortellingens hovedperson, lektor Jan Otto Smith, går sjelden gjennom en gate eller forbi et bygg uten å tenke over dets historie. Hans interesse for arkitekturen er nærmest for en liten besettelse å regne og han studerer arkitekturhistorie fra «sitt eget arbeidsværelse» om morgenen.

Lite vær, mye arkitektur

Gjennom boken får vi vite at Smith blant annet bærer på en uttalt drøm om å besøke de åttekantede kirkene til arkitekt Chr. H. Grosch (1801-1865), han mener St. Olavs gate bør skifte navn til Willhem von Hannos gate, etter arkitekten som bodde i gaten, og han frekventerer Oslo Arkitektforenings møter selv om han aldri har vært arkitekt – blant annet fordi det ikke er sjenerende pauser i foredragene.

Vi spør forfatter Hølleland, som til vanlig er byrådssekretær for byrådsleder Raymond Johansen (Ap), om hvorfor all denne arkitekturen har fått en så sentral plass i romanen?

– Arkitekturen et viktig litterært virkemiddel både for å få frem hovedpersonens personlighet og for å skape stemninger i boken. Noen forfattere bruker for eksempel været og væromslag for å skape stemninger – det er lite beskrivelser av vær i min bok, men mye arkitektur, forklarer han.

– Hvordan er din egen arkitekturinteresse?

– Jeg har absolutt en interesse og kjenner den samme dragningen, som Smith, mot å finne ut historien til en bygård jeg går forbi. Det er alltid spennende å vite mer om et bygg. Det har også vært spennende å skrive om nåtids-Oslo, mens det er i så rask forandring. Både Deichman bibliotek og Nasjonalgalleriet er med i boken, men er jo nå stengt.

Arkitektur og følelser

Bokas hovedperson, Lektor Smith, er en mann midt i femtiårene. Han har tidligere i livet fått vite at mulighetene er store for at han arver den dødelige sykdommen Huntington syndrom. Dette har ført til at han har valgt bort den emosjonelle delen av livet. Som et slags substitutt lager han seg selv svært faste rammer for både hverdag og fritid, derav tittelen på boken. I tillegg fordyper han seg i interesser som arkitektur, kunst og historie.

– Arkitekturen blir på en måte et slags verktøy for å forsone seg med sin egen skjebne. Han ser på bygningene vi alle er omgitt av og setter sitt eget liv i perspektiv. Byggene vi omgir oss med er som regel mye eldre enn oss selv og kommer til å stå her lenge etter at vi er død. Det blir en slags påminnelse om at hans problemer betyr lite i den store sammenheng.

– Er arkitekturinteressen kun vitebegjær eller er det noe usunt over det?

– Som lærer er det jo et sunt vitebegjær, men uten å røpe for mye, blir det tydelig utover i boken at interessen for arkitektur og historie har tatt litt overhånd. Hans valg om å leve alene og ikke få seg en kjæreste har gjort det vanskelig å bygge normale relasjoner til folk rundt seg – og det begynner nok å bli tydelig for leserne når han ikke klarer å begrense sin fortellertrang på bytur med en kvinnelig bibliotekar.

Gate opp og ned

Nesten hvert eneste kapittel i boka åpner med en gatevandring. Opp Ullåvålsveien, eller ned Akersgata. Over Knud Knudsens plass eller opp Dops gate. Det er som om både hovedperson, forfatter og leser blir sugd inn i det samme nærmest maniske opptattheten av gatene vi til stadighet beveger oss gjennom. 

– Omgivelsene blir viktige for Smith. Det er ikke tilfeldig hvilke gate han velger. For han er byggene og historiene de fortellr blitt viktigere enn eventuelle menneskemøter. Arkitekturen gir ham mening i livet, samtidig er det også noe ensomt over at det. Et bygg kan gi mye glede, men kan ikke erstatte en menneskelig relasjon. 

Vi beveger oss for det meste i området rundt Oslo katedralskole og St. Hanshaugen, med noen få avstikker ned i sentrum og en lengre tur til i Gamlebyen - hvor den opprinnelige katedralskolen lå.

Det er mange eksempler på Oslo-romaner med beskrivelser av bygg og gater. Selv trekker Hølleland fram både «Sult» av Knut Hamsun, «Gjenanse og verdighet» av Dag Solstad, Johan Borgens Lillelord-trilogi og flere av bøkene til Lars Saabye Christensen.

– Jeg vil ikke si det er direkte forbilder, men jeg setter pris på når romaner bruker et landskap som finnes. Det er ingenting som gjør meg mindre interessert i å lese en bok, enn når det diktes opp fiktive steder.

Renessanselærer

Lektor Smith underviser i samfunnsfag, historie og religion. Hans personlige undervisningsstil er en slags sammenfletting av kultur-, arkitektur- og kunsthistorie supplert av hyppige byvandringer. En type lærer som knapt finnes lenger.

Et sted i boken forklarer først lektor Smith at han alltid husker å omtale Akersbakken som et veifar, ikke en gate, når han tar med seg elever på byvandring. Han beskriver videre hans pedagogiske metode:

«Jeg snakker om de forhistoriske veifarende og tar elevene med til Paris – til Napoleon og byplanlegger Haussmanns linjer og akser. Så forteller jeg om kirkeveiene, at Akersbakken lenge het Kirkeveien, for dette var bygdefolkets vei til sognekirken Gamle Aker kirke, nå byens eldste stående bygning, et helt selvfølgelig neste stoppested». 

Hølleland har selv jobbet i Kunnskapsdepartementet. Boka er likevel ikke nødvendigvis et forsvar for mer arkitektur i skolen.

– Det vet jeg ikke, men arkitekturen er en veldig fin og konkret inngang til mange ulike typer kunnskap alt fra historie, kunst til matematikk.

– En anmelder påpekte nylig at lektoren i din bok var en type lærer som hun selv kunne savnet på skolen?

– Det er jo hyggelig for lektor Smith. Litt av poenget er jo at boken, selv om den handler om sykdom, også viser at det er mange andre ting man kan glede seg over i livet til tross for at en havner i vanskelige livssituasjoner.

«Faste rammer» er ute på Gyldendal forlag nå.