Arkitektnytt

Petter Aase, utdannet ved Bergen Arkitektskole og NTNU, er ansatt på arkitektkontoret Studio Ludo i Stavanger. Han kombinerer arkitektvirksomheten med arbeid som scenograf for Rogaland Teater, og mener at denne vekselvirkningen kan berike arbeidet. Aase har også hatt et liknende oppdrag for norsk film.  

– Hvilke sammenhenger ser du mellom utformingen av en bygning eller et byrom og ditt arbeid som scenograf?
– Likhetspunktene mellom arkitektur og scenografi er mange, i begge tilfeller skaper man rammer for mennesker i form av fysiske omgivelser. Disse omgivelser danner en plattform for sosiale relasjoner, menneskelig atferd og mentale tilstander. Vi snakker om opplevelser som er knyttet til det fysiske miljøets virkninger bestemt av romdannelser, materielle flater, farger, lysmessige kvaliteter og andre estetiske faktorer.

Virkelighetens sconografi
– Med andre ord manesjer for to forskjellige typer fortellinger, med samme fenomenologiske effekter?
– Det kan man godt si. Arkitekturens iscenesettelse og selve teaterscenografien har gjensidig befruktet hverandre, som profesjonsutøvelse, gjennom historien. Teaterscenen gjenspeiler samfunnet i større eller mindre grad, avhengig av hva den litterære teksten legger opp til, mens arkitekturen er en vesentlig del av samfunnsmaskineriet.

– Hva slags eksempler faller deg inn når det gjelder virkelighetens scenografi?
– Det var et vanskelig spørsmål, eksemplene finnes jo over alt. Arkitekter gestalter et rom i en bygning, et gateløp, en plass, en bebyggelse og så videre. Og hele tiden arrangerer han eller hun rommene for bestemte handlinger eller bruksmønstre ved å sørge for belysning, fargelegge, bestemme materialbruk og vise omsorg for detaljeringen. Dette er kun noen av de faktorer som er overførbare til teatret, den «arkitektur» som gjenskapes i konkret eller abstrakt form på skuespillscenen.

Det arkitektoniske scenebildet
Vi spør Petter Aase om en arkitekt automatisk har bestemte faglige forutsetninger for å skape god scenografi på teaterscenen.

– Det avhenger av om vedkommende arkitekt er i stand til å overføre og transformere sine yrkeserfaringer – på kreativt vis – til scenerommet.

Aase mener hans arkitektbakgrunn har vært god å ha, ikke minst i analysefasen hvor man setter ytre forhold og menneskelige behov inn i beretningen som grunnlag for et konseptuelt grep. Arkitekter er vant til å strukturere mange parametere og lag i en kontekst som til slutt forenes i en funksjonell og estetisk løsning.

– På samme konseptuelle måte vil jeg gjerne forholde meg til teksten i et teaterstykke, fortsetter Petter Aase. – Der har man ytre rammer som plottets sted, miljø, stemning og karakterenes opptreden i dramaet. Dette skal settes sammen til en helhetlig scenografi, eller et arkitektonisk uttrykk om du vil, som tar vare på og finner essensen i manus og understøtter de ulike rollefigurene.

Det nakne rommets karakter
– Hvilket skuespill arbeider du med nå?
– Jeg jobber for tiden med Samuel Becketts eksistensielle teaterstykke «Sluttspill», skrevet i 1957, fem år etter «Men vi venter på Godot». Dette skuespillet er av den mer abstrakte sorten når det gjelder sted, dialog, tid og rom. Beckett er meget presis med sine sceneansvisninger, noe som kan vær en utfordring i forhold til å tenke nytt.

«Sluttspill» handler om fire personer som bor i et rom med to vinduer høyt oppe på veggen, de er de siste gjenlevende skapninger på jorden, uten evne til reproduksjon. Én er blind og befinner seg i rullestol, en annen kan ikke sitte. De to siste er gamle og plassert i hver sin søppeldunk. Teksten kan tolkes på mange måter, men evnen til selvutslettelse og replikkenes samfunnskritiske undertoner står sentralt.

I sin tilnærming til oppgaven har Petter Aase, sammen med regissør Pål Jackman, valgt å rendyrke det surrealistiske universet som personene lever i mens de venter på døden.

Scenografien er fortsatt i startfasen. Aase og Jackman vurderer å anvende filmatiske virkemidler på teaterscenen i form av scenens romlige format. De tenker seg at svart/hvitt-filmens karakter og egenskaper tas inn på teaterscenen ved hjelp av en fortellende bakvegg for publikum som både kan lyssettes bakfra og prosjekteres som film på forsiden.

– Musikk er et annet virkemiddel vi planlegger å bruke, det nakne rommet og den abstrakte stemningen kan fungere som en motvekt til karakterene og dialogen som besitter en stor grad av absurd humor. Andre elementer er temaer som repetisjon og evighet, en stemning vi prøver å få fram med to sidespeil som gjentar rommets karakter i det uendelige, avslutter scenograf og arkitekt Petter Aase.

«Arkitekturens iscenesettelse og selve teaterscenografien har gjensidig befruktet hverandre, som profesjonsutøvelse, gjennom historien.»