Arkitektur i fire dimensjoner
– Et transformasjonsparadigme er i full gang med å avløse det bevaringsparadigmet vi inntil for få år siden opererte med, fastslår danske Maria Fabricius Hansen i sitt bidrag til boka «Tid i arkitektur».
– All arkitektur er bærer av tegn på kontinuerlig endring. Bygninger bygges om og bygges på. De eldes synlig, de merkes og slites, de tas i bruk på nye og uforutsette måter, de yter motstand mot et nytt program, skriver Peter Butenschøn i innledningen til «Tid i arkitektur, om å bygge i fire dimensjoner». Han har også redigert boka.
Publikasjonen inneholder tolv artikler supplert med utvalgte prosjektpresentasjoner. De tegner et mangfoldig, avstemt bilde. Publikasjonen bygger på innlegg fra det internasjonale symposium om vern, transformasjon og innovasjon i arkitekturen som ble holdt på DogA i Oslo høsten 2007, og utgivelsen har aktualitet nå ved inngangen til Kulturminneåret 2009.
Den fjerde dimensjon
Tid i arkitektur kan dreie seg om mange ting. Man kan stille et økologisk livsløpsperspektiv opp mot de tidlige 1900-tallsmodernistenes fornektelse av historien, og man kan peke på at opplevelse av arkitektur er betinget av tid. I den nyutgitte boka knyttes tiden eller tidsforståelsen til noe annet, nemlig hvordan eldre bygninger kan omskapes for ny bruk gjennom transformasjon, eller «poetisk bevaring», for å låne et uttrykk fra Jorge Otero-Pailos, redaktør av tidsskriftet «Future Anterior», USA-basert arkitekt og teoretiker.
I sitt bidrag i boka belyser han den teoretiske begrunnelsen for omslaget i USA på 1970-tallet, da «bevaringen endelig skilte lag med arkeologien». Byggverket måtte ikke stivne i den objektive restaureringens tyranni:
– James Marston Fitch grunnla det første akademiske program for historisk bevaring i USA ved Columbia University i 1964. Han så på den historiske bevaring som en firedimensjonal kreativ praksis, hvor «The Forth Dimension of Preservation» opphever den «normale» måten å oppleve bygninger på – som «nyttige», tredimensjonale objekter – og skaper et «unormalt» forhold til bygningene, som gjør at de framstår som noe mer enn bruksgjenstander: De framstår som poetiske frambringelser.
Den nye transformasjonspraksis har gamle røtter. Det påpekes av Maria Fabricius Hansen, som har arbeidet med gjenbruks- og transformasjonspraksis i middelalderen.
– Når Pantheon er det best bevarte tempel i Roma i dag, skyldes det at bygningen ganske tidlig ble innviet som kirke. Marcellusteatret ble ombygd til festninger og bosted, og har stadig alminnelige leiligheter. Hadrians mausoleum ble tatt i bruk til festning og palass for paven.
– I det antikke Grekenland ble erindringen tillagt en særlig betydning for den skapende kunst, anfører danske Lars Nicolai Bock i essayet «Tiden og arkitekturen», og fortsetter:
– I den greske mytologien fantes det en gudinne for erindring. Hun kaltes Mnemosyne. Grekerne gjorde henne til mor for kunstens ni muser. Erindringen ble slik sett på som selve kilden til det skapende i kunsten. Det å skape for fremtiden forutsetter altså viten om fortiden.
Historien før og nå
At fortiden er «et fremmed land» er en ny forestilling. Den utgjør faktisk en av modernitetens mest markante kjennetegn, ifølge Mari Hvattum.
– Først seint på 1700-tallet begynner fortiden å begripes som noe «annet», som noe radikalt adskilt fra her og nå, skriver hun i «En reise i fremmed land» og utdyper aspektet:
– En slik «fremmed» fortid kan man forholde seg til på to måter. Man kan avskrive og ignorere den, proklamere den som unødvendig, unyttig og uproduktiv for en verden som først og fremst ser framover. Eller man kan erklære fortiden som særlig bevaringsverdig i sin annerledeshet, noe som hvert øyeblikk truer med å forsvinne, og som derfor har et spesielt krav på beskyttelse.
Den første strategien ble satt i verk av den tidlige modernismen, som i Le Corbusiers saneringsforslag for Paris og Walter Gropius’ forbud mot arkitekturhistorieundervisning ved Bauhaus. Den andre strategien tilhører det moderne kulturminnevernet – ønsket om å fryse historien og bevare den for evig som dokument og monument over noe ugjenkallelig tapt.
Er det da slik at transformasjonsprosjektene virkelig bygger bru mellom fortiden og her og nå? I så fall på hvilke premisser skjer det, og hva slags historiehybrid blir resultatet?
Trappefortelling
I bokas siste bidrag trekker Arve J. Nilsen fram heisers og rampers estetiske muligheter. Trapper er ikke særlig kjekke for rullestolbrukere.
I inngangshallen til det nye Arkitekturmuseet befinner det seg ei monumental dobbeltrapp, som fører opp fra første til andre etasje. Det er ikke den originale trappa, og det er heller ingen rekonstruksjon, og det er ikke ei moderne trapp. Hva slags trapp er det da?
– Et kostbart fantasiprodukt med rekkverk i stål som skal illudere smijern, av malt eik som skal forestille mahogni, og furu som skal ligne bjørk, svarer Mari Lending i sin omtale av museet som prosjekt og peker på at mange teoretiske og praktiske probemer utfoldes hvor rekonstruksjon, restaurering, preservering og nyskaping pågår.
– Det er den manglende autentisiteten i erstatningsmaterialene som gir den restaurerte foajeen en autentisk stemning, kunne Jorge Otero-Pailos replisert, skjønt strengt tatt med henblikk på Rookery Building i Chicago. – Ethvert forsøk på å identifisere en bokstavelig «sannhet» eller «mening» i historiske byggverk er forfalskende.
