Arkitektnytt

Bildenes betydning styrkes av økt distribusjon gjennom massemediene, og av ledende arkitekter som utøver stadig sterkere kontroll over egne arbeider, for nærmest å forvandle seg selv til varemerker.

– Det er en utvikling som uroer meg, forteller Hélène Binet. Jeg treffer henne i hennes atelier i Kentish Town nord i London. Hélène har arbeidet som arkitekturfotograf i 20 år, og anses som en av dagens ledende på området. Uken før vårt møte hadde hun åpnet en retrospektiv utstilling i The Architectural Association, AA. Hun er i bransjen kjent som «Zaha Hadids hoffotograf», og på hengehyllene i atelieret ligger esker med bilder tatt av Hadids ulike prosjekt, blant annet Vitra brannstasjon, BMW-anlegget i Leipzig og Phaeno Science Centre i tyske Wolfsburg. Men hun har naturligvis arbeidet med mange andre arkitekter, også, som Daniel Libeskind, Caruso St John, John Hejduk og Peter Zumthor.

Bildene hennes maner betrakteren til å ta seg tid. Materialene framstår som bortimot taktile, og hun gjør det på en så subtil måte at tankene ledes hen til hollandsk 1600-tallsmaleri.
 

Et innblikk i arkitektur
Binet er født i 1959 i Sveits.
– Mine foreldre flyttet til Roma da jeg var to år, og det var her jeg vokste opp. Jeg kommer fra en musikalsk familie, og det som dro meg mot fotografiet, var faktisk at jeg ville ta bilder av musikere, operasangere og sceneproduksjoner, minnes hun.

Hun studerte fotografi ved Istituto Europeo di Design i Roma.
– Etter eksamen jobbet jeg en stund i Milano før jeg flyttet til Genève. Der fikk jeg jobb som fotograf på Grand Théâtre. Jeg fikk fotografere både musikere og produksjoner, men til slutt innså jeg at genren var begrenset og manglet reelt kreativt potensial, sier Binet.

Omtrent samtidig innledet hun et forhold til den nederlandske arkitekten Raoul Bunschoten.

– Jeg visste egentlig ikke så mye om arkitektur da vi møttes. Akkurat da jobbet Raoul sammen med Daniel ­Libeskind. Daniel hadde ennå ikke fått noe oppført, og han og Raoul holdt på å utvikle strukturer som lå i grenselandet mellom arkitektur og installasjonskunst til biennalen i Venezia. Her var en «lesemaskin» og en «tenkemaskin». Dette var konseptuelle modeller, ikke modeller tenkt for å bygges i større skala. Å fotografere deres arbeidsprosess ble for meg et innblikk i hvordan de tenkte og betraktet arkitektur.

Hélène bestemte seg for å bli arkitekturfotograf. Raoul bodde i London, og Hélène flyttet dit i 1987.

– Jeg ble ganske snart hyret inn av The Architectural Association for å fotografere prosjekter for skolen. Gjennom AA ble jeg kjent med mange arkitekter, deriblant Zaha Hadid. Og det var en meget spennende tid i arkitekturen; mange av dagens ledende arkitekter var i ferd med å ­etablere seg, forteller hun.
 

Formidler intensjonen
Det fins enkelte arkitekturfotografer som har gjort seg sterkt bemerket også utenfor fagkretsen, blant dem Lucien Hervé, som samarbeidet tett med Le Corbusier, og Julius Shulman, som skapte begrepet «California Style» da hans bilder av Richard Neutra og modernistene på Vestkysten ble internasjonalt kjente. Jeg spør Hélène om disse eller andre arkitekturfotografer har hatt noen påvirkning på henne.

– Det er mange tidligere arkitekturfotografer jeg beundrer, framfor alt Lucien Hervé, men de fleste av dem tilhørte en forgangen tid da jeg begynte med dette. Jeg ville ikke gå i nostalgi-fellen; tvert imot ønsket jeg å skape bilder i og av nuet. Den eneste jeg med sikkerhet ble påvirket av, var Judith Turner, da jeg så hennes bok «Five Architects». Hennes bilder er fulle av liv og fikk meg til å innse potensialet arkitekturfotografiet kunne ha for meg.

Hélène mener det er spesielt enkelte kvaliteter som har gjort henne etterspurt blant arkitekter.
– Dels fordi jeg er genuint interessert i hvordan bygget er tenkt og fungerer. Dels fordi jeg bringer med meg min personlighet og engasjement. Mange fotografer tar veldig tekniske bilder av arkitektur, bilder som blir uten antydning til liv. Jeg vil ikke bare fotografere overflater, jeg spør «hva er arkitektens intensjon?».


Arkitektur som merkevare
Hélène er kjent for å gå inn tidlig i prosessen.
– Jeg prøver å komme inn så tidlig jeg kan i konstruksjonen av bygningen. Det er ikke bare for å dokumentere de ulike stadiene, men like mye for å få innsikt i bygningen, særlig dersom den er av det mer uvanlige slaget, som med Zaha Hadids arbeider. Når store elementer støpes på plassen. Å fotografere en bygnings oppføring er som å fotografere et barns oppvekst. Det er noe en aldri får se igjen. Dessuten har jeg som fotograf større frihet i byggefasen; det er ikke disse bildene som arkitekten senere skal vise fram og publisere, sier hun.

Hélène har et mangeårig arbeidsforhold til blant annet Zaha Hadid, Tony Fretton, Caruso St John, Tony Fretton og Peter Zumthor.

– Samarbeidet med Daniel Libeskind har opphørt siden han har flyttet til New York. Han er heller ikke så opptatt av hvordan de endelige bildene ser ut, i motsetning til en del arkitekter som faktisk er regelrett besatt av nettopp det, forteller Binet.

– Er det slik at de direkte henger over deg og forsøker å styre det hele?
– Nei, så ekstremt er det ikke! Det handler snarere om at de bare gir enkelte fotografer mulighet til å avfotografere byggene deres. Mange praktiserer totalforbud mot at avis- og magasinfotografer får ta bilder. Det bunner naturligvis i at bygningene er deres image, deres varemerke. Og de vil for enhver pris beskytte dem.

Denne kontrollen er blitt mye sterkere de siste ti årene, sier Hélène.

– Det henger sammen med at arkitekturen er blitt mye mer synlig, den har fått en langt mer framstående rolle, både i mediene og i den offentlige debatten. Mengder av design- og livsstilsmagasiner har kommet til, der arkitektur utgjør en viktig del. Det konsumeres en voldsom mengde bilder, og den forbrukstakten bare øker, påpeker hun.

Denne kraftige konsumveksten av arkitekturbilder i stadig flere medier har endret formen på arkitekturfotografiet, mener Binet.

– Det blir stadig mer vanlig å gjøre bruk av «digital rendering», digitale illustrasjoner, siden arkitektene vil ha total kontroll over hvordan deres bygninger framstilles i bildeform. De skal se så glatte ut som mulig. Akkurat hvordan dette vil påvirke arkitekturfotografiet framover, får tiden vise, men det oppleves som et stadig voksende problem. Denne konstante streben etter den perfekte overflaten.


– Besøk bygningene!
Fra enkelte hold hevdes det nå at bildene av en bygning er viktigere enn bygningen selv.
– Det bekymrer meg virkelig! Fotografi av arkitektur er viktig, og det kan betraktes som siste ledd i en kreativ prosess, av design, konstruksjon, kampen med et stramt budsjett og så videre. Men viktigere enn bygningen selv? Det syns jeg ikke! Hva er opphavet til denne påstanden?

– Nettopp den omfattende spredningen av arkitekturbilder i media, koblet til det faktum at millioner har sett bildene av Frank Gehrys Guggenheim-museum og Zaha Hadids BMW-fabrikk, mens bare en brøkdel har sett dem i virkeligheten.

– Jo, det kan stemme. Men det betyr ikke at arkitekturen blir forstått. Jeg husker John Hejduk alltid understreket for studentene ved AA at de måtte besøke de bygningene de studerte. Å se på bilder ville ikke gi innsikt. Som fotograf har jeg akseptert at jeg aldri kan vise en bygning i sin helhet. Og fotografi har i tillegg sin egen virkelighet.

Jeg spør henne om det noen gang har skåret seg mellom henne og arkitekter.

– Det har hendt av og til at begge parter på et tidlig stadium har følt at det ikke kommer til å fungere. Men mitt arbeid er i dag såpass kjent at en arkitekt vet hva han eller hun kan forvente seg når de hyrer inn meg, mener hun.


Samme tilnærming
Bilder i både sort/hvitt og farger var å finne på AA-utstillingen i januar. Jeg spør Hélène om hvordan hun avgjør hvilket medium hun skal bruke.

– I begynnelsen var jeg fullstendig konsentrert om sort/hvitt-fotografiet, siden jeg fokuserte på detaljer. Det opplevdes som mitt medium, og dessuten hadde jeg erkjent at jeg reduserte arkitekturen når jeg tok bilder av den. Min beslutning hadde også et visst vitenskapelig fundament. Det fins en teori som går ut på at vi har to syn, ett i sort/hvitt og ett i farger. Det vi ser i periferien er sort/hvitt, når vi samler informasjon. Farge er for meg ikke informasjon, men et fenomen, ett ytterligere lag jeg legger til. Nå velger jeg medium avhengig av bygningens art. Men jeg pleier alltid å ta både sort/hvitt- og fargebilder. Det har hendt at en arkitekt har bedt meg om å ta utelukkende fargebilder, men senere valgt de sort/hvite etter å ha sett dem.

– BMW-anlegget og Phaeno Science Centre var vanskelige å gi seg i kast med, sier Hélène.
– Det første som slår en, er skalaen, så utrolig store for kameraet. I slike tilfeller oppleves det som absolutt nødvendig å være med under byggingen for å få et begrep om hvordan bygningen er tenkt. Jeg var så oppslukt av mitt arbeid at jeg knapt tenkte på hvor farlig det var da jeg stod og balanserte på de underligste steder. Det er også frustrerende iblant å skulle fotografere så store bygninger. Jeg vil komme nær detaljer som befinner seg ti meter over meg eller på annet vis er umulige å komme til. Så da må jeg finne på andre løsninger. Som helhet foretrekker jeg faktisk å arbeide med mindre prosjekt.

Hélène blar i en stabel med noen av de første arkitekturbildene hun tok.

– Rent teknisk er mange av dem litt klønete, innimellom katastrofale. Men selve tilnærmingen var den samme da som nå. Hva jeg har gjort opp gjennom årene, er å forbedre og finslipe den. Ironisk nok sier Zaha Hadid akkurat det samme om sin arkitektur. «Det» var der allerede i begynnelsen.
Michael Dee

Oversatt av Bente Sand