Nyheter
Arkitektur er en meget optimistisk profesjon
Daniel Libeskind har flyttet sitt kontor fra Berlin til Manhattan. Kontoret ligger i Rector Street, med utsikt mot ruintomten Ground Zero, der Libeskinds prosjekt i 2003 seiret i konkurransen om gjenoppbyggingen.
28. september 2004
Med Libeskind som sjef
Den norske arkitekten Susanne Milne var prosjektansvarlig for planleggingen og utformingen av Dansk Jødisk Museum i København. Nå arbeider hun i New York.
– Hvordan havner en norsk arkitekt hos verdensnavnet Libeskind?
– Jeg studerte arkitektur ved Kunstakademiet i København, og hadde ett års praksis i studietiden – i 1997 – og var heldig og fikk plass hos Daniel Libeskind i Berlin, forteller Susanne Milne, som er født i Oslo, men flyttet til Danmark som fjortenåring. – Og siden 1999, da jeg var ferdig utdannet, har jeg vært hos Libeskind, først i Berlin og nå på Manhattan.
– Hva jobbet du med i Berlin?
– Det begynte med The Imperial War Museum i Manchester, som dreide seg om konstruksjonstegninger fordi designløsningen allerede var bestemt, men en god erfaring var byggeplassbesøkene i England hver fjortende dag. Det er én ting å tegne detaljer, noe annet er å diskutere med håndverkerne og forklare hvordan huset skal bygges. Deretter tegnet jeg på tilbygget til Victoria & Albert Museum i London, som har vært veldig omstridt og fikk klarsignal og ble stoppet gang på gang, akkurat nå står det stille, vi får se hvordan det går.
– Og så ble du prosjektleder for museet i København?
– Ja, det oppdraget har Daniel Libeskind og jeg holdt på med siden februar 2001, sier Milne, – og fram til innvielsen i juni i år. Jeg var med fra første skisse, og til tross for at det er en liten byggesak arealmessig sett, tre hundre kvadratmeter, er det et fint prosjekt som jeg hadde stor glede av å få arbeide med. Museet er integrert i Galleihuset fra 1600-tallet, som i 1905 ble omfavnet av Det kongelige bibliotek, altså snakker vi om et hus i et hus, og nå har Libeskind plassert et nytt «hus» inne i de to bygningene – eller, som Daniel sier, «en tekst i en tekst i en tekst». Museet er allerede godt besøkt og får stor oppmerksomhet i mediene.
– Hvordan er det å ha Daniel Libeskind som sjef?
– Det er spennende og inspirerende, svarer Susanne Milne, – selv i ung alder kan man få betydelig ansvar og vi lærer mye. Libeskind har store visjoner og er meget kreativ. Og det er morsomt å få anledning til å se prosjektene bli realisert, å følge oppføringen av bygningene. Jeg deltok også i konkurransen om World Trade Center-prosjektet, hele kontoret var involvert, en utrolig fascinerende faglig erfaring. Her jeg sitter kan jeg se Empire State Building gjennom vinduet. Og hvis jeg reiser meg skuer jeg ned på Ground Zero-tomten. Det er spesielt å befinne seg så nær åstedet for et slikt medieomtalt prosjekt.
– Hva holder dere på med nå?
– Et stort prosjekt i Hong Kong, avslutter Susanne Milne, – og et tilsvarende oppdrag i California, men begge er konfidensielle inntil videre. Vi er seksti ansatte i dag, og har nok å gjøre, og som sagt er Libeskind en inspirator som gjør det utrolig givende å være arkitekt på Daniels kontor.
Jan Carlsen
Den norske arkitekten Susanne Milne var prosjektansvarlig for planleggingen og utformingen av Dansk Jødisk Museum i København. Nå arbeider hun i New York.
– Hvordan havner en norsk arkitekt hos verdensnavnet Libeskind?
– Jeg studerte arkitektur ved Kunstakademiet i København, og hadde ett års praksis i studietiden – i 1997 – og var heldig og fikk plass hos Daniel Libeskind i Berlin, forteller Susanne Milne, som er født i Oslo, men flyttet til Danmark som fjortenåring. – Og siden 1999, da jeg var ferdig utdannet, har jeg vært hos Libeskind, først i Berlin og nå på Manhattan.
– Hva jobbet du med i Berlin?
– Det begynte med The Imperial War Museum i Manchester, som dreide seg om konstruksjonstegninger fordi designløsningen allerede var bestemt, men en god erfaring var byggeplassbesøkene i England hver fjortende dag. Det er én ting å tegne detaljer, noe annet er å diskutere med håndverkerne og forklare hvordan huset skal bygges. Deretter tegnet jeg på tilbygget til Victoria & Albert Museum i London, som har vært veldig omstridt og fikk klarsignal og ble stoppet gang på gang, akkurat nå står det stille, vi får se hvordan det går.
– Og så ble du prosjektleder for museet i København?
– Ja, det oppdraget har Daniel Libeskind og jeg holdt på med siden februar 2001, sier Milne, – og fram til innvielsen i juni i år. Jeg var med fra første skisse, og til tross for at det er en liten byggesak arealmessig sett, tre hundre kvadratmeter, er det et fint prosjekt som jeg hadde stor glede av å få arbeide med. Museet er integrert i Galleihuset fra 1600-tallet, som i 1905 ble omfavnet av Det kongelige bibliotek, altså snakker vi om et hus i et hus, og nå har Libeskind plassert et nytt «hus» inne i de to bygningene – eller, som Daniel sier, «en tekst i en tekst i en tekst». Museet er allerede godt besøkt og får stor oppmerksomhet i mediene.
– Hvordan er det å ha Daniel Libeskind som sjef?
– Det er spennende og inspirerende, svarer Susanne Milne, – selv i ung alder kan man få betydelig ansvar og vi lærer mye. Libeskind har store visjoner og er meget kreativ. Og det er morsomt å få anledning til å se prosjektene bli realisert, å følge oppføringen av bygningene. Jeg deltok også i konkurransen om World Trade Center-prosjektet, hele kontoret var involvert, en utrolig fascinerende faglig erfaring. Her jeg sitter kan jeg se Empire State Building gjennom vinduet. Og hvis jeg reiser meg skuer jeg ned på Ground Zero-tomten. Det er spesielt å befinne seg så nær åstedet for et slikt medieomtalt prosjekt.
– Hva holder dere på med nå?
– Et stort prosjekt i Hong Kong, avslutter Susanne Milne, – og et tilsvarende oppdrag i California, men begge er konfidensielle inntil videre. Vi er seksti ansatte i dag, og har nok å gjøre, og som sagt er Libeskind en inspirator som gjør det utrolig givende å være arkitekt på Daniels kontor.
Jan Carlsen
Demokratiets nye arkitektur
Museet i København er på beskjedne 300 m2, i Forum kalt «en dekonstruktivistisk båt i en 1600-tallsflaske», for Libeskind har ikke rørt det tradisjonsrike eksteriøret, men nøyd seg med å utforme et interiør og en utstilling som forteller de danske jødenes historie. Museets navn er Mitzvah, som betyr «god gjerning» på hebraisk, bokstavtegn Libeskind har sammenføyd til et mønster for rommenes planløsning. Utstillingsarkitekten Arne Kvorning uttaler at det er positivt at Libeskind ikke er opptatt av detaljene, men fokuserer på «de store trekkene». Og Libeskinds norske prosjektleder Susanne Milne i København (se eget intervju) sier at han ikke stirrer seg blind på småsaker, men har et «friskt forhold til prosjektet».
Daniel Libeskind ble født i Lodz i Polen, deretter flyttet familien til Israel i 1957, og to år senere gikk ferden til en 1-roms leilighet i et kollektivhus i Bronx i New York. Libeskind lurte lenge på hva han skulle studere – prøvde filosofi, religion og matematikk – inntil arkitekturhistorien fascinerte ham, og slik fant han omsider sin yrkesretning.
I studietiden sto kampen mellom modernistene og postmodernistene, uten at han selv tok stilling, men Libeskind sier i dag at vi må ut av våre elfenbenstårn og spørre folk om råd og høre på opinionen. Vi lever i et demokrati og er nødt til å «slutte å beundre Haussmans Paris og diktatorenes Rom». Og han fortsetter i intervjuet: – Hvis vi tillemper de muligheter som demokratiet tilbyr, kommer en ny type arkitektur til å oppstå. New Yorks beboere har forstått dette, og de forkastet de første forslagene for Ground Zero, tegnet av meget kvalifiserte arkitekter og byplanleggere. De ville ikke ha det og sa at vi arkitekter har undervurdert vårt behov for noe virkelig radikalt på det stedet, sier Libeskind.
En god lytter
I Forum-samtalen framgår det at Libeskind ikke har datamaskin eller skrivebord, på kontoret foregår kommunikasjonen «gjennom enkle modeller», og han skisserer helst for hånd når han er ute og reiser, noe han gjør 250 dager i året. Libeskind er kjent som «den mest utadrettede arkitekten siden Philip Johnson». Han er også en god lytter, sies det, «en oppdragsgiver trenger kun å antyde en idé innen Libeskind har forvandlet den til substans».
– Hvis jeg visste at arkitekter var folk i hvite skjorter som tegnet dørhåndtak til hus ingen vil ta ansvar for, hadde jeg valgt en annen bane, sier Daniel Libeskind. Og han forklarer:
– God arkitektur skal fortelle historier, historier om mennesker, om fortiden, om framtiden, om ukjente kulturer, om usynlige steder, om fjerne horisonter vi ikke engang kan forestille oss...
I mange år skrev han kompliserte arkitekturteoretiske tekster som få kolleger tok alvorlig, før oppdragene begynte å komme, først med museet i Berlin, og det meste han har tegnet er forbundet med undertrykkelse: jødeutryddelsen, 2. verdenskrig, 11. september og krigen i Irak.
– Jeg tror at ellevte september innebar starten på en ny æra, heter det i intervjuet, – en mørk epoke, der angrep på verdens demokratier kommer til å føre til stor ustabilitet. Ethvert samfunn må forsvare seg mot disse angrep på et konstruktivt vis.
– I New York, med Ground Zero-prosjektet, vil Libeskind demonstrere «hva kultur, arkitektur og byggekunst kan gjøre for å lindre smerten og peke på noe bedre». Han tror på engasjement, for hvis vi ikke «innser at vi alle tilhører en samfunnsmessig prosess, da ville ikke arkitekturen ha eksistert».
– Men det er ikke enkelt, avslutter Daniel Libeskind. – Arkitekter er opportunistiske, alt de vil ha er oppdrag. Ofte opptrer de som kameleoner, for eksempel de fantastiske arkitektene i 1920-tallets Berlin som på 30-tallet jobbet for Det tredje riket. Men for arkitektene er likevel «troen på framtiden avgjørende... man vil at framtiden skal være bedre enn det som var. Arkitektur er en meget optimistisk profesjon».
Utvidelse av Victoria and Albert Museum. Sett fra Exhibition Road (Computer Rendering), 1999. Studio Libeskind.