Arkitektnytt

Det blir ofte på en arkitektskole en rådende kultur. En rådende kultur som utøves med makt og sjarmerende herskelyst. Det hender noen på en skole velger en annen lei. De har ikke tatt imot troen. I mildeste fasong blir de en irritasjon, i verste fall en utro som faller i unåde og blir ekskommunisert. I all vennlighet.

Jeg hadde et år ansvar for «graduate studio» ved University of Toronto. Da vi begynte studieåret, avkrevde studentene meg et løfte om å være dem lojal i forhold til arkitektavdelingens ledelse. Kunne det bli et problem?

Undervisningen i første år var spesiell. «Sjefen» hadde resonnert seg frem til et undervisningsopplegg som var riktig. Når han dukket opp mot slutten av «the graduate studies» og forlangte at studentene skulle følge samme opplegg som studentene i 1. år, ble det brudulje. Voksne studenter fra Sør-Korea, Taiwan, Malaysia, USA, Canada og Ecuador protesterte. De skulle ikke frelses, men studere. Ved hjelp av strevsomme strategier kunne vi fullføre det studiet vi hadde lagt opp til. Ingen bekjente ved University of Toronto hadde advart meg. Det samme skjedde året før, ledsaget av overskrifter i Canadas største avis. Som i en sekt holdt man tett av engstelse eller tuktet omvendelse. Den frie tanke var ei der.

Der hvor misjoneringsiveren er sterkest, sørger man for selv å ha undervisningen i første år. Studentene, i slike sitasjoner ofte kalt elever, skal formes i ens eget bilde.

I nekrologen over arkitekten Jens Bjørneboe skrev en av hans tidligere studenter at «Jens var unik til å engasjere studentene i sine forelesninger. De ble ikke bare monologer, men heller en diskusjon. Vi hørte mange ganger denne kommentaren fra studentene ’Dette er den beste forelesningen jeg har vært med på’». Dette er så spesielt og uvant at det blir fremhevet. Og et godt ettermæle for Jens Bjørneboe.

Er det slik at vi, som studenter, lærere og vel utdannete voksne, må holde oss til én ideologi? Og slik at vi heller vil henrykkes og forføres enn å resonnere? Ikke imøtegåes, men ha en sannhet?

Starkitekts
I dag kan det se ut som om «arkitekten», som gamle tiders presteskap og profeter, blir dyrket og hyllet i tidsskrifter og på foreningsmøter uten kritiske innvendinger. Ser man på lister over gjesteforelesere i arkitektforeninger og ved studiesteder, så er det personer, sjelden temaer og innsikter som er hovedsaken.

Berømthetens arbeid blir presentert som en regissørs siste film, og der er det ingen «filmkritiker» som yter motstand. Stjernene skal sees opp til. Lokal kritikk blir møtt med lokal irritasjon.

Arkitekturens «Hollywoodere» er i tidsskriftene. Stars. Small stars. Big stars. Starkitekts. Vi vil henrykkes, forføres, i det minste underholdes, – av vårt presteskap, våre profeter, våre helter.
Tenker man fag, blir mye annerledes. Kan man være misjonær for U-verdier, for akustiske forhold, for tette tak, å klare å bygge uten muggsopp, passe på at treverk ikke råtner? Finns det helter for tette tak? For det medmenneskelige?

Man skal som universitetsansatt lære fra seg det man kan og det den andre må vite og kunne for å kunne gå inn i en praksis. Man må erkjenne at kunnskap om praktiske, virkelige forhold ikke står i veien for det som er skapende.

Misjonsmark
Unge folk kan forføres av snever og henført entusiasme. Noen lar seg friste. Blir forførere. Henførthet blir viktigere enn faget. Man kan se konsepter og ideer vokse ut av intet. Ideativt. Mennesket blir noe som knapt eksisterer, men er dem som skal betale og la seg henrykke av dem som sitter med nesen i menighetsbladene.

Så blir man da arkitekter som i sin praksis opptrer som om man har en misjonsmark. Misjonsmark definert som oppdragsgiveren, «verden der ute». «De der ute» som skal ha noe bygget og vet ikke sitt eget beste.

Noen i vår arkitektstand er medlemmer av en sekt. Sekten vil gjerne herske. Sekten har suksess. Sekten fyller sidene i tidsskriftene. Sekten behersker prisutdelingene.

Noe blir selvforherligende. Faget blir en religion. Vi ser oss sjelden med de andres øyne mens vi lever i vår verden av idealiserte abstraksjoner.

Så ser man da, fra sidelinjen, med forskrekkelse på noen av de premierte utkastene i de siste årenes arkitektkonkurranser. Kjølige dataperspektiver som viser oss irregulære, skjevvinklete isslott laget av immaterielt ingenting. Vegger og tak som papirark. Menneske, ta imot.

Det kan ligne tungetale. Ikke mange forstår hva som blir sagt, men mange blir henført og betatt. Verden holder tett og engster seg for ikke være i den rette tro. Keiser og klesdrakt.
Og universitetene er misjonsstasjonene der munkene og nonnene lever i sin tro. Engstelige for å kjede seg, følger de med på trendene.

Men underviser de i et fag? Eller en tro? Eller lærer de unge folk å tenke frie tanker? Å være faglig selvstendig nok til å stå på sidelinjen, der det finnes virkelige liv? I en praksis der bygninger er virkeligheter, ikke forførende merkverdigheter?