Nyheter
Arkitektnytts konkurranseseminar del IV
Seminaret går mot slutten. Jeg avrunder med å minne om et viktig utsagn i begynnelsen av seminaret: Ingenting er som før, og absolutt ikke konkurranser.
28. april 2004
Da NAL fylte 75 år i 1986 skrev Odd Brochmann «– disse arkitektene. En historie om deres liv og virke i Norge». Om konkurransene skrev han:
«Konkurransenes betydning er udiskutabel: De aller fleste av dem sikrer innbyderen den beste løsning av den foreliggende oppgave som den samlede arkitektstand overhode kan prestere. Likeså betydningsfulle er de for arkitektene selv ved å være lærerike. Om de ingen premie får, kan flertallet av deltagerne høste utbytte av å sammenligne sitt eget og andres forslag med de prisbelønte. Anstrengelsene bidrar til å heve nivået, og det samlede resultat gir et instruktivt bilde av standens aktuelle dugelighet. Endelig må nevnes den mulighet som på denne måten åpner seg for unge talenter for plutselig å komme frem i lyset.»
Selv om det er noe sant og riktig i dette, er jeg neppe alene om en følelse av at beskrivelsen er gått ut på dato. Ikke minst Brochmanns spesielle stil bidrar til forundring over at disse setningene ble skrevet så sent som for 18 år siden. Grundig irritert blir vel noen ved neste avsnitt som innledes med «Det er en sport»!
For nå til dags er mye annerledes, og mange føler at det er mer krig enn sport, og iallfall en alvorlig kamp for å overleve. Senere i sin historiefortelling skriver Brochmann om statens unnfallenhet når det gjelder å bruke arkitektkonkurranser: «... staten, som ellers skulle ha oljemilliarder nok til å sikre seg best mulige prosjekter til sine byggeoppgaver... Men i departementene og i de respektive direktorater synes appetitten på konkurranser å være ringe, all tilrettelegging fra NAL’s side til tross.»
Nå er det altså ikke lenger snakk om hva staten med sine departementer og direktorater måtte mene. Det er rett og slett lovfestet konkurranser om alt. Og derfor har konkurransene forandret seg. Offentlige innbydere arrangerer konkurranser fordi loven bestemmer det. Det man blir pålagt er mindre morsomt enn det man finner på selv. Oftest er det arkitekter som jobber med disse sakene. Det er viktig å komme gjennom prosessen innenfor de fastsatte rammene, uten å pådra seg kritikk fra politikere og andre foresatte.
I de fleste konkurransene sitter det arkitekter rundt hele bordet. Som saksbehandlere, som rådgivere, som jurymedlemmer og jurysekretær. Som medlemmer eller sekretær i NAL/NPAs konkurransekomité. Det burde være gode muligheter for at de fleste av oss kunne være enige om hva som er viktige forutsetninger for en vellykket konkurranse og et godt resultat. Men se meg til, som det heter når noe er annerledes enn opplagt. Årsaken er naturligvis at vi hver for oss må opptre ansvarlig og lojalt i forhold til våre respektive arbeidssteder og formelle tilhørighet. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at både våre oppdragsgivere og våre foresatte kunne ha god nytte av profesjonell kunnskap og innsikt som ble båret frem med større personlig mot og mindre lydighet. Sånn sett har jeg mye å angre på, og derfor har jeg også mange gode råd. Noen av dem følger nedenfor.
Til innbydere:
• Vent med å invitere til konkurranse til det er noenlunde sikkert at prosjektet kan realiseres..
• Juryen har ansvar for konkurransens avgjørelse og må få anledning til å arbeide med programmet og konkurransebetingelsene.
• Slutt med detaljerte programmer. I konkurransefasen bør man etterspørre konsepter som er åpne for endringer, ikke fastlåste løsninger.
• Slutt med å plage konkurransedeltagerne med knipne konkurransebetingelser som kort tid, store krav til innlevert materiale og små premier. Deltagerne skal ha krefter til å være med i neste konkurranse også.
• Slutt med å kreve tilbud på prosjektering i en prosjektkonkurranse. En oppdragsgiver som innbyr til prosjektkonkurranse må kunne forventes å mestre en forhandling om et honorar i riktig størrelsesorden.
Til jurymedlemmer:
• Det haster ikke, spar på de sterke kommentarene som låser diskusjonen
• Hvis du er sikker, så hold kjeft og sov på det du og de andre mener akkurat nå til neste møte. Men hvis du er usikker er det best å være åpen.
• Tegningen er bare et stykke kartong med streker og farger på. Det som er viktig er hva den forteller om en mulig fremtidig fysisk virkelighet. Det er ofte ikke lett å tolke, og krever åpent sinn, respekt for det ukjente, høy toleranse og god tid.
• Juryen ser alle forslagene og deres fordeler og mangler, men er ofte skuffet over at det forslaget som kombinerer alle fordelene og ingen av manglene, ikke er sendt inn. Det vil de gjerne markere ved å unnlate å kåre en førstepremie. Det er dårlig gjort mot deltagerne, og etter premieutdelingen kommer overskriften «Mislykket konkurranse om…». Tenk heller slik: Ett forslag må være det beste, det skal gis en førstepremie, og den som har levert det er vinner!
• Juryens kritikk må skrives slik at de arkitektene som ikke har vunnet, forstår hvorfor.
• Kritikken av førstepremieforslaget må fortelle hvorfor det er det beste forslaget.
• Førstepremieforslaget kan sikkert bli bedre. Det skal juryen gi uttrykk for i sin innstilling!
• Unngå omkonkurranse! Det er unødig ressursbruk for alle parter. Det er nok konkurranser i verden, kjemp dere frem til enighet, se mer på prosjektenes potensiale for endring enn på de løsningene de illustrerer.
• Er du til slutt likevel uenig så sørg for å få det ført i protokollen! Det er bedre enn etterpå komme i skade for å si «jeg mente egentlig at…»
Mange deltagerne kan trenge noen praktiske tips:
• Ikke levér noe annet eller mer materiale enn det som er krevet. Det er forslagets idé og innhold juryen skal legge merke til, ikke avvikende format, form eller utstyr. Juryer ser ikke på CD’er, videoer eller modeller hvis det ikke er krevet innlevert.
• Sett av tid til et ekstrakurs i fysikk og en befaring på postkontoret før du lager modell med papp, celluloid og balsa i kombinasjoner med bly, betong og glass.
• Beskrivelsen må være kortfattet, presis og nøktern.
En liten historie til slutt:
En eiendomsutvikler spurte meg for noen år siden om NAL hadde overveiet å lage kurs for konkurransedeltagere. Nei det hadde vi ikke. Hvorfor skulle vi det?
Jo, han var overrasket over at atskillige konkurransedeltagere tilsynelatende var lite interessert i å selge sitt prosjekt. Tvert om, han syns at forbausende mange prosjekter var preget av en arrogant utilgjengelighet, som krevet stor og intens innsats fra arkitekter i juryen for å veilede juryens øvrige medlemmer inn i prosjektets hemmelige kvaliteter.
Slike problemstillinger og kommentarer liker jeg godt. Noe entydig svar kan nemlig ikke gis, og samtalen blir lang. Noen ganger er eiendomsutviklerens spørsmål høyst berettiget, andre ganger er det nettopp det beste som ved det første møtet er litt blygt med sine gode sider.
«Konkurransenes betydning er udiskutabel: De aller fleste av dem sikrer innbyderen den beste løsning av den foreliggende oppgave som den samlede arkitektstand overhode kan prestere. Likeså betydningsfulle er de for arkitektene selv ved å være lærerike. Om de ingen premie får, kan flertallet av deltagerne høste utbytte av å sammenligne sitt eget og andres forslag med de prisbelønte. Anstrengelsene bidrar til å heve nivået, og det samlede resultat gir et instruktivt bilde av standens aktuelle dugelighet. Endelig må nevnes den mulighet som på denne måten åpner seg for unge talenter for plutselig å komme frem i lyset.»
Selv om det er noe sant og riktig i dette, er jeg neppe alene om en følelse av at beskrivelsen er gått ut på dato. Ikke minst Brochmanns spesielle stil bidrar til forundring over at disse setningene ble skrevet så sent som for 18 år siden. Grundig irritert blir vel noen ved neste avsnitt som innledes med «Det er en sport»!
For nå til dags er mye annerledes, og mange føler at det er mer krig enn sport, og iallfall en alvorlig kamp for å overleve. Senere i sin historiefortelling skriver Brochmann om statens unnfallenhet når det gjelder å bruke arkitektkonkurranser: «... staten, som ellers skulle ha oljemilliarder nok til å sikre seg best mulige prosjekter til sine byggeoppgaver... Men i departementene og i de respektive direktorater synes appetitten på konkurranser å være ringe, all tilrettelegging fra NAL’s side til tross.»
Nå er det altså ikke lenger snakk om hva staten med sine departementer og direktorater måtte mene. Det er rett og slett lovfestet konkurranser om alt. Og derfor har konkurransene forandret seg. Offentlige innbydere arrangerer konkurranser fordi loven bestemmer det. Det man blir pålagt er mindre morsomt enn det man finner på selv. Oftest er det arkitekter som jobber med disse sakene. Det er viktig å komme gjennom prosessen innenfor de fastsatte rammene, uten å pådra seg kritikk fra politikere og andre foresatte.
I de fleste konkurransene sitter det arkitekter rundt hele bordet. Som saksbehandlere, som rådgivere, som jurymedlemmer og jurysekretær. Som medlemmer eller sekretær i NAL/NPAs konkurransekomité. Det burde være gode muligheter for at de fleste av oss kunne være enige om hva som er viktige forutsetninger for en vellykket konkurranse og et godt resultat. Men se meg til, som det heter når noe er annerledes enn opplagt. Årsaken er naturligvis at vi hver for oss må opptre ansvarlig og lojalt i forhold til våre respektive arbeidssteder og formelle tilhørighet. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at både våre oppdragsgivere og våre foresatte kunne ha god nytte av profesjonell kunnskap og innsikt som ble båret frem med større personlig mot og mindre lydighet. Sånn sett har jeg mye å angre på, og derfor har jeg også mange gode råd. Noen av dem følger nedenfor.
Til innbydere:
• Vent med å invitere til konkurranse til det er noenlunde sikkert at prosjektet kan realiseres..
• Juryen har ansvar for konkurransens avgjørelse og må få anledning til å arbeide med programmet og konkurransebetingelsene.
• Slutt med detaljerte programmer. I konkurransefasen bør man etterspørre konsepter som er åpne for endringer, ikke fastlåste løsninger.
• Slutt med å plage konkurransedeltagerne med knipne konkurransebetingelser som kort tid, store krav til innlevert materiale og små premier. Deltagerne skal ha krefter til å være med i neste konkurranse også.
• Slutt med å kreve tilbud på prosjektering i en prosjektkonkurranse. En oppdragsgiver som innbyr til prosjektkonkurranse må kunne forventes å mestre en forhandling om et honorar i riktig størrelsesorden.
Til jurymedlemmer:
• Det haster ikke, spar på de sterke kommentarene som låser diskusjonen
• Hvis du er sikker, så hold kjeft og sov på det du og de andre mener akkurat nå til neste møte. Men hvis du er usikker er det best å være åpen.
• Tegningen er bare et stykke kartong med streker og farger på. Det som er viktig er hva den forteller om en mulig fremtidig fysisk virkelighet. Det er ofte ikke lett å tolke, og krever åpent sinn, respekt for det ukjente, høy toleranse og god tid.
• Juryen ser alle forslagene og deres fordeler og mangler, men er ofte skuffet over at det forslaget som kombinerer alle fordelene og ingen av manglene, ikke er sendt inn. Det vil de gjerne markere ved å unnlate å kåre en førstepremie. Det er dårlig gjort mot deltagerne, og etter premieutdelingen kommer overskriften «Mislykket konkurranse om…». Tenk heller slik: Ett forslag må være det beste, det skal gis en førstepremie, og den som har levert det er vinner!
• Juryens kritikk må skrives slik at de arkitektene som ikke har vunnet, forstår hvorfor.
• Kritikken av førstepremieforslaget må fortelle hvorfor det er det beste forslaget.
• Førstepremieforslaget kan sikkert bli bedre. Det skal juryen gi uttrykk for i sin innstilling!
• Unngå omkonkurranse! Det er unødig ressursbruk for alle parter. Det er nok konkurranser i verden, kjemp dere frem til enighet, se mer på prosjektenes potensiale for endring enn på de løsningene de illustrerer.
• Er du til slutt likevel uenig så sørg for å få det ført i protokollen! Det er bedre enn etterpå komme i skade for å si «jeg mente egentlig at…»
Mange deltagerne kan trenge noen praktiske tips:
• Ikke levér noe annet eller mer materiale enn det som er krevet. Det er forslagets idé og innhold juryen skal legge merke til, ikke avvikende format, form eller utstyr. Juryer ser ikke på CD’er, videoer eller modeller hvis det ikke er krevet innlevert.
• Sett av tid til et ekstrakurs i fysikk og en befaring på postkontoret før du lager modell med papp, celluloid og balsa i kombinasjoner med bly, betong og glass.
• Beskrivelsen må være kortfattet, presis og nøktern.
En liten historie til slutt:
En eiendomsutvikler spurte meg for noen år siden om NAL hadde overveiet å lage kurs for konkurransedeltagere. Nei det hadde vi ikke. Hvorfor skulle vi det?
Jo, han var overrasket over at atskillige konkurransedeltagere tilsynelatende var lite interessert i å selge sitt prosjekt. Tvert om, han syns at forbausende mange prosjekter var preget av en arrogant utilgjengelighet, som krevet stor og intens innsats fra arkitekter i juryen for å veilede juryens øvrige medlemmer inn i prosjektets hemmelige kvaliteter.
Slike problemstillinger og kommentarer liker jeg godt. Noe entydig svar kan nemlig ikke gis, og samtalen blir lang. Noen ganger er eiendomsutviklerens spørsmål høyst berettiget, andre ganger er det nettopp det beste som ved det første møtet er litt blygt med sine gode sider.