Arkitektnytt

Per Rygh gjorde rede for noen av de merkelige krumspringene som kommuner og fylkeskommuner og Statsbygg gjør for å holde seg til forskrifter og samtidig unngå kritikk for at det blir dyrt, tar lang tid, for at små, lokale kontorer og unge arkitekter ikke slipper til, eller slipper til. Lars Gulden hadde et innlegg mot presidenten og åpne konkurranser, hvor han avsluttet med å karakterisere seg som «arkitekt MNAL – enn så lenge». Det høres ut som en trussel, og jeg håper den er tom. For vi bør ikke melde oss ut bare fordi vi er uenige med en president eller to. Tvert om, da er det jo nettopp viktig å bidra til at et godt knippe av synspunkter er representert i forbundet. Presidenten er nok også best tjent med det. Hvis vi skulle være enige alle sammen ville vi stadig bli færre, med utslettelse som det endelige resultat. Det er utvilsomt bedre å kunne si at det er høyt under taket i NAL, selv om vi da slår oss på brystet.

Noen er kanskje kommet i skade for å tro at mine sentimentale tilbakeblikk på en periode da både offentlige og private oppdragsgivere kunne engasjere direkte kan oppfattes som om jeg skulle være motstander av konkurranser. Det er så absolutt ikke tilfelle. I all enkelhet har jeg ønsket å minne om at engasjementet i et forhold som man er pådyttet alltid vil være mindre enn i forhold som man av egen fri vilje går inn i. Slik er det for menneskene, antagelig også for myndighetene. Før i verden var det et skille mellom konkurranse eller ikke konkurranse. Nå når regelen kort og godt krever konkurranse, da går det et skille mellom en påtvunget, halvhjertet og dårlig konkurranse og en selvvalgt, helhjertet og flott konkurranse med hornmusikk og flagg til topps. Men videre skråsikre konklusjoner er det vrient å trekke, for historien viser jo at dårlige konkurranser kan gi gode resultater og omvendt, noe som er mye verre. Noe annet som er sikkert er at hvis noen arkitekter ikke vil være med i en konkurranse fordi den er spesiell, så vil det alltid være noen andre arkitekter som er spesielle nok til å delta.

Men det som opptar mine tanker for tiden er naturligvis Tullinløkka. Jan Carlsens situasjonsplanintervju i AN 04/04 med Sune Nordgren var oppryddende og beroligende på mange måter i forhold til Aftenpostens forvirrende omtale av Arkitekthøgskolen, Akademihagen og passasjen til Munchs barndomshjem. Det er nå tredje gang i mitt liv at kulturkreftene forbereder erobring av denne sentrale parkeringsplassen. I 1970-årene hadde jeg gleden av å stå midt oppi hendelsene, hvis det går an bruke en såpass aktiv betegnelse på departementets, bygge- og eiendomsdirektoratets og universitetets forsiktige strategi. Joda, universitetet var med. Riktignok var det Nasjonalgalleriets behov det gjaldt, men Historisk Museum er UiOs. Det man ikke snakket høyt om var behovet for lesesalsplasser for juristene, som begrunnet romprogrammets store innslag av «Arealer til skiftende bruk: 2.315 m2.» (For å antyde størrelsesforholdet: Brutto gulvareal i Nasjonalgalleriets tre etasjer er 5.500 m2.)

Det er fristende å sitere fra programmet: «Juryen har satt seg som oppgave å medvirke til frembringelse av et miljø på Tullinløkka som kan virke berikende på de omliggende bygninger og for byen. De forskjellige behov i dette miljøet vil gjennom tid komme til uttrykk på forskjellig måte. Utbyggingen må derfor legges til rette for lokaler med egenskaper som i størst mulig grad tilfredsstiller variert bruk. Det er nærliggende å peke på, som Bernt Heiberg gjør i sin innledning til vedlegg «Opplysninger om Nasjonalgalleriets bygning, virksomhet og behov»: «Behovene kan bare til en viss grad og med forbehold la seg uttrykke i gulvarealer og løpende meter veggplass. Nasjonalgalleriet er en levende organisme, som ikke bare skal vokse og utvikles, men som også tar preg av skiftende tiders syn på kunstens og museenes oppgaver. Konkurranseprogrammet må derfor tildels baseres på et generelt ønske om større plass og friere romdannelse, slik at også det uforutsette kan få en sjanse.» (Arkitekt Bernt Heiberg var formann i Nasjonalgalleriets råd, senere styreformann. Han var en formuleringskunstner.)

Når jeg leser slike beskrivelser av behov og ønsker blir jeg minnet om at konkurranseprogrammene den gangen konsentrerte seg om noen hovedsaker. Innbyderen var ute etter et hovedgrep, et tema for oppgavens løsning, og programmet begrenset seg til å beskrive vesentlige elementer og størrelser som ga de praktiske og fysiske forutsetninger. Her har dagens innbydere noe å lære. Når Statsbygg i prosjektkonkurranser sender ut boktykke byggeprogram med kravspesifikasjoner for gulvbelegg, for merkesystem for elektroteknisk utstyr og røranlegg for porttelefon m.m., er det mildt sagt snodig. Informasjonene er irriterende unødvendige i sammenheng med de problemstillinger som er vesentlige i konsept- og skissefasen, og i forhold til den dokumentasjon som er relevant og interessant for juryen. Byggeprogram er vel og bra, men i konkurransen har man bare bruk for de overordnede krav og ønsker. Det er juryens jobb å finne det gode vinnerprosjektet som kan ta opp i seg de viktige detaljene.

Både i 1973 og 1996 fant juryene gode prosjekter. Men parkeringsplassen var uinntagelig. Nå er det på’n igjen.

Siste gang tapte kulturen for en sterk allianse av Aftenposten Aften, dame med hund som syns Tullinløkka var bedre for hundelufting enn Slottsparken, bilist fra Tønsberg med forkjærlighet for parkering på Tullinløkka, og byråd Grethe Horntvedt.
Hvis utbyggingen skal skje om 4-5 år, må Sune Nordgren rydde unna litt på forhånd.