Arkitektnytt

Men først et lite sidesprang over grensen. Rasmus Wærn er en svensk kollega som i 1996 la frem en akademisk avhandling på Chalmers tekniska högskola: «Tävlingarnas tid. Arkitekttävlingarnas betydelse i borgerlighetens Sverige». Avhandlingen er utgitt som bok med samme vidunderlige tittel. Arkitektkonkurransenes historie er like gammel som den vesteuropeiske kulturen. Men en slik betydning som de fikk fra tusenårsskiftet omkring 1900 og frem til 1920-tallet hadde de aldri hatt før. Sier Rasmus Wærn, og det har han sikkert rett i. Ikke senere heller, vil jeg gjerne føye til.

 

Dessuten tror jeg at samme utsagn kan knyttes til arkitektkonkurransene i Norge. Nasjonsbyggingen omfattet også fysisk byggevirksomhet. Regjeringsbygninger, rådhus, bankbygninger, skoler, kraft- og jernbanestasjoner, ju nei mitt, som man sier nå for tiden. Oppdragsgiverne hadde store ambisjoner og valgte konkurranseprosessen på de viktigste oppgavene fordi de ville ha fremragende resultater. Vi syns vel de lykkes med det, i de fleste tilfellene? I Norge er vi vant med å se prestasjoner i forhold til folketallet, en metode som øker respekten for dem. Tar vi i betraktning at det omkring 1900 ikke var flere enn ca 120 arkitekter i Norge, er produksjonen fra denne perioden imponerende, både i omfang og kvalitet.

 

Alternativet til konkurranse var direkte engasjement, så vel for offentlige som private oppdragsgivere. Da valgte våre forfedre en arkitekt de hadde tillit til. Så greit var det. Selvsagt var det mye kameraderi og korrupsjon og annen styggedom, men greit var det. Det var jo ikke forbudt. Bra hus ble det også.

 

Så sent som i 1960-årene fikk Odd Borgrud Pedersen oppdraget med Postgirobygget, visstnok fordi han hadde tegnet et posthus på Kongsvinger. Han fikk mye kjeft for Postgirobygget. Litt ufortjent, syns jeg. Det er jo mer galt med stedet enn det var med huset. Nå er huset bedre, etter en omfattende og ressurskrevende prosess. Stedet er ikke mye bedre.

 

Lover og forskrifter krever altså at arkitektene må delta i konkurranser også om de enkleste og mest trivielle oppgaver. Skoler, barnehager, sykehjem,  omsorgsboliger. Misforstå meg ikke. Jeg er ikke ute etter at det skal tas lett på disse oppgavene. Mitt poeng er at jeg vanskelig kan se at resultatene av disse trivielle konkurransene forsvarer ressursbruken. Men skitt i det, bare poenget ved forskriften blir innfridd, nemlig at oppdragsgiveren kan si at det var konkurranse om oppdraget. For øvrig er ambisjonen beskjeden. Konkurransen skal helst ikke vekke oppmerksomhet. Annonsen skal ikke legges merke til, programmet skal være utydelig, så få deltagere som mulig skal være med, betalingen er liten. Denne begrensete målsettingen står i et sørgelig misforhold til de ytelser som deltagerne avkreves. Alt skal det redegjøres for, pristilbud skal gis, i en kort konkurransetid.

 

Noen ganger kan oppdragsgiveren unngå konkurranse. Som for eksempel på AHO, hvor ledig areal nå skal tas i bruk og innredes for skolen. Da Statsbygg for noen år siden utlyste prosjektkonkurransen om nye lokaler for Arkitekthøgskolen i Oslo Lysverkers forlatte bygninger ved Akerselva, skaffet de seg anledning til å engasjere vinneren også til eventuelle senere oppdrag på eiendommen. Noen vil tenke: Så bra! Effektivt og rasjonelt, rett og rimelig også. Men i Statsbygg tenker de ikke slik. De vil ha konkurranse. Det syns jeg er mer enn rart. Ingen ville vel kritisere Statsbygg hvis Jarmund/Vigsnæs ble tildelt oppdraget. (Det opprinnelige oppdraget førte forresten til Houens Fonds Premie i 2003.)

 

I Hammerfest er det annerledes. Byen skal ha kulturhus, og da stiller man ikke sitt lys under en skjeppe. Programmets illustrasjoner av Hammerfest i Europa spiller videre på unge europeiske arkitekters eventyrlige interesse for Europan-prosjektet i Tromsø. Det er bare Knut Eirik Dahl som kan inspirere til slike fremragende og unorske markeringer. Det gikk rykter om at kultursjefen i Hammerfest var bekymret over etterspørselen etter programmer. Alle pakkene, omfanget av juryens arbeid, stort nok lokale i for alle plansjene, og så videre.

 

Hallo Hammerfest! Kutt ut bekymringene, det er jo bare å takke og bukke.

 

Det skal forresten mye til om Hammerfest klarer å slå kulturhuset på Stiklestad. Det kom inn 117 forslag i konkurransen (norsk) i 1984. Didrik Hvoslef-Eide og Ole-Gustav Øverdahl var NAL-oppnevnte dommere. Alle forslag skulle ha spesiell omtale den gang, og juryvervet ble honorert med en fix sum som innbyder avtalte med NAL på forhånd. Jeg kan ikke huske om jurymedlemmene ytret misnøye med betalingen, men de fikk nok god anledning til å trøste seg med at juryevervet var en ære.

 

Som sagt, ikke alle oppdrag må nødvendigvis begynne med konkurranse. For mange år siden, i byggeskikkampanjens første år, var jeg med Statens byggeskikkutvalg på studiereise til Pojo i Finland, en kommune på sydvestspissen. Kommunen var i en sørgelig utvikling, Fiskars produksjon av kniver og sakser var flyttet til Sverige, ploger ble det laget nok av på Jæren, kort sagt nedgangstider. Men i kommunestyret hang ikke nebbene. «Kom til Pojo» ble slagordet, «her er ledige lokaler, barnehager, skoler, lærere, vakre tomter.»

 

Et av de store tiltakene kommunen satte i gang da det så som mørkest ut, var å bygge nytt rådhus. Midt i tusen- kvadratmetervis med tomme industribygninger og usolgte ploger reiste det seg et skinnende nytt rådhus i rød granitt. Arkitekten var student, og fra Pojo. Kommunestyret vurderte begge deler som betydelige fortrinn og fant det naturlig å tilby ham oppdraget med å prosjektere rådhuset for den nye tid.

 

Lokalavisen ville ha foto av den norske delegasjonen på rådhustrappen, med ordføreren stolt ved siden av Inger Lise Skarstein, den første byggeskikkutvalgsleder i Norge. Like før fotografen skulle knipse sprang ordføreren ut av rekken for å kontrollere motivet. Det var som han fryktet, de alvorstunge norske ansiktene formidlet ingen begeistring. Han smalt i: «Smil för faen, husk Ni är i Pojo!»

 

Men tilbake til «Tävlingarnas tid». Der står mye bra. Bl.a. et sitat av Louis Kahn: «A competition project is an offering to architecture.» Det gjelder ikke uten forbehold nå til dags.