Arkitektnytt

Den store og helt avgjørende forskjellen er – som de fleste kanskje har fått med seg – at offentlige tiltakshavere (for det skal byggherrer og oppdragsgivere kalle seg nå), ikke fritt kan velge arkitekt til å prosjektere ny skole, rådhus eller omsorgsboliger, men må forholde seg til et regelverk som er en konsekvens av EØS-avtalen. Det er noen grenseverdier ute og går, men jeg forenkler litt og sier at bestemmelsen gjelder alle offentlige prosjekteringsoppdrag.

Dette er den helt avgjørende forskjell fra de gode (?) gamle dager, da rådmenn og ordførere kunne bestemme hvilken arkitekt de skulle henvende seg til. Direktøren i Statsbygg kunne også det. Men av og til valgte de konkurranse. Anbudskonkurranse på prosjektering var ikke aktuelt, for vi hadde noe som het arkitektnormen, som bestemte honoraret for oppdraget, (trodde noen).

Derfor var konkurranse ensbetydende med prosjektkonkurranse, men det begrepet var ukjent. Vi kalte det arkitektkonkurranse, men de som var opptatt av semantikk mente det burde hete arkitekturkonkurranse. For det var jo den beste arkitekturen man konkurrerte om. De mest opphissete minnet om at det ikke var noe som het skøyteløperkonkurranse. Dette blir imidlertid en avsporing. Alle visste hva en arkitektkonkurranse var. Noen få hadde også peiling på begrepet idékonkurranse. Sånn er det fremdeles. Idékonkurranser er sjelden vare, og brukes bare når den som innbyr til konkurransen ikke vil love noe som helst. Slik det ofte er når formålet er ønskelig og viktig, men ingen vet hvor man skal skaffe pengene.

Men altså: Mitt poeng er at i gamle dager ble det konkurranse fordi oppdragsgiveren valgte det - av såkalt fri vilje. Og grunnen til å velge konkurranse kunne for eksempel være:
• man visste ikke sin arme råd hvem man ellers skulle velge («Jeg kjenner ingen arkitekter»)
• for å unngå å måtte bruke den som var mest nærliggende å velge (Sverre Fehn)
• fordi den aktuelle oppgaven var så spesiell at ingen turde ta ansvar for å velge arkitekt (Framhuset)
• for å se forskjellige løsninger
• for å markere at det var en løsning av spesiell kvalitet man var ute etter

Det var bare de to siste begrunnelsene som noen turde å vedkjenne seg. Det kunne være vanskelig nok , særlig med den siste begrunnelsen som straks ga vann på mølla til alle som syns at offentlige anlegg kostet for mye. (Det var mange av dem før også, men de hadde ikke et eget parti sånn som i dag.)

Men nå må man altså velge mellom anbudskonkurranse og prosjektkonkurranse. Veldig mange velger prosjektkonkurranse, hvorfor vet jeg ikke helt presist, men jeg gjetter:
• man ser hva man får
• det er mye morsommere og mer spennende for innbyderens saksbehandlere (som er arkitekter)
• arkitektur er i skuddet for tiden
• politikerne får en ny arena for uenigheter

Det siste er viktig etter hvert som alle andre uenigheter er bagatellmessige. Nå kan de for eksempel være uenige om 8, 12 eller 16 etasjer.

Nå heter det forresten ikke prosjektkonkurranse lenger. Den korrekte betegnelsen er Plan- og designkonkurranse. NAL har påpekt mange ganger at design kan man snakke om for gafler, brødristere og stoler, ja faktisk også for relativt store gjenstander som biler og trikker, men begrepet design er ikke så treffende når det gjelder skoler, rådhus og omsorgsboliger. Plan har noe med fremtiden å gjøre, noen vet dessuten at det er et horisontalt snitt.

Arkitektene vil gjerne delta i Plan- og designkonkurranser, som altså er prosjektkonkurranser, som er det samme som arkitektkonkurranser. Som vi rett og slett kaller konkurranser. «Vi er med i en konkurranse», sier arkitekten og det er en gangbar unnskyldning for distraksjoner og å komme for sent, som arkitekter ofte gjør.

Både prosjektkonkurranser og anbudskonkurranser kan være åpne eller begrensete (innbudte). I en begrenset prosjektkonkurranse velger innbyderen ut de fire som er gode nok til å vinne, og de får et honorar for å delta. Honoraret kalles for premie. Grunnen til det er vanskelig å forklare, og jeg lar det være. Mange innbydere tror arkitektene tjener på å være med i begrensete konkurranser. Derfor tar det seg ikke ut hvis deltagerne er misfornøyd med betingelsene, noe de oftest er, men dessuten litt fornøyd også. Under forutsetning av at man ikke vinner er jo tapet mindre i en begrenset konkurranse enn i en åpen. Derfor er det vanskelig å klage på deltagerhonoraret, eller premien som det altså heter.

Men det jeg skulle frem til er at konkurransene nå til dags drives av andre krefter enn før.
Før ble konkurranse valgt fordi innbyder positivt ønsket det. Nå har han ikke noe valg. Det har noen konsekvenser som har forandret hele konkurranseinstitusjonen.

I neste nummer skal jeg ta for meg konsekvensene.