Arkitektnytt

1
Kunstbanken, torsdag 16. september
Det er dagen før Arkitekturdagen. Jeg er ganske tidlig i Hamar for å gjøre meg bedre kjent i byen og besøke Kunstbanken for å ta noen bilder i godværet.

I kunstsenteret er stemningen lett oppløst. Papir og skrot slenger omkring. En ny utstilling er nesten ferdigmontert. Den skal åpne lørdag 18. september kl. 13, bare halvannen time før Arkitekturdagens avslutning på det samme stedet.

Kunstneren Tore Hansen vandrer omkring sammen med kona si, Hanne Borchgrevink, kjent kunstner som han, og en medhjelper fra galleriet. De sjekker at alle bilder er på plass, og skriver liste over arbeidene med titler og salgspriser.

Tore Hansen bor på Finnskogen. Han stiller normalt ut i Oslo, men Kunstbanken i Hamar er et godt alternativ, forteller han. Han synes lokalene er fine. De kunne bli enda bedre om vinduene mot sør ble dekket til. De store vinduene som pryder fasaden mot gata, slipper sollys direkte inn i den store salen.

På veggene henger det bilder. Mange har skogsmotiver. Elger er risset opp i rustikke streker. Jeg fornemmer skogstillhet, alvor og lavmælt humor.

På golvet ligger et verk som skiller seg ut. Det er «Gjedde» – i larvikitt og granitt. Kunstneren betror meg at han ikke tok sjansen på italiensk marmor. Fisken skal felles ned i golvet, i stavparkett, på Vestfold sentralsykehus i Tønsberg.

Om han venter seg stort salg her på Hamar? Nei, det tenker han ikke på. Han trenger bare penger når han skal betale regninger. Men må han da ikke betale regninger hele tida? Mm, nei, han vil helst ikke tenke for mye på salget.

Galleriet omsetter kunst og kunsthåndverk fra hele landet, men har et særlig ansvar for regionen, opplyser Inger Lise Libakken, som står bak salgsdisken i banken. Senteret driver kontinuerlig kommisjonssalg av hedmarkskunstnernes verker samt av kunsthåndverk fra begge sider av Mjøsa. Kunsthåndverkerne i Oppland og Hedmark er samorganiserte. Butikken begynner nå å fylles opp av dette og annet interessant etter stengingen i ombyggingsperioden.

Restauranten i huset blir drevet som en selvstendig enhet. Den har egne åpningstider og egen inngangsdør. Det er restauranten som har ansvaret for å servere Arkitekturdagens deltakere på lørdag. Det blir fingermat, får jeg vite. God fingermat.

Men det kommer til å bli en meget hektisk lørdag. Galleriet skal ha utstillingsåpning kl. 13, arkitektlunsj kl. 15 og utstillingsfest kl. 18. Det betyr full mobilisering. Alle mann ved pumpene. Kunstbanken er i bruk.

2
Espern, fredag 17. september
Etter en innholdsrik arkitekturdag i Storhamarlåven med prisutdeling i Hamardomen og visitt i Villa Riise på vei tilbake til sentrum, er det på’n igjen for journalisten. «Fest i byen» står på programmet. Den skal foregå i det gamle fabrikkanlegget Espern, og det skal være utdeling av NALs priser, så det må fotograferes.

Jeg har knapt gjort annet enn å fotografere hele dagen, og synes at det begynner å bli nok, men formildnes straks jeg kommer inn i lokalet og ser «Marlene Dietrich» smile til meg i boa og blått fra en taburett på scena. Jeg slår meg ned ved et bord i høvelig avstand fra sceneplatået. Turnékompaniet og Asfaltprinsessene byr på proffe opptredener med diktlesning, visesang og revynumre.

Ved bordet har jeg selskap med to mannlige og tre kvinnelige arkitekter. Kvinnen til venstre for meg vet mye om byggingen av Kunstbanken. Hun har vært nært knyttet til arkitektkontoret Anderssen+Fremming gjennom 28 år, får jeg vite. Hun heter Tone Fremming og er en av eierne av kontoret, sammen med ektemannen Steinar Anderssen og eks-skøyteløperen Willy Olsen.
De er ni ansatte på kontoret. Lenge hadde de base på Tynset, og de har fortsatt et par arkitekter der oppe, men nå er hovedkontoret etablert i Hamar. Ekteparet kjøpte seg hus i byen for noen år siden. De oppdaget ganske snart at det var tegnet av Rolf Prag, forteller fruen og tar en forsiktig slurk av rødvinsglasset.

Kunstbanken ble første gang brukt til utstilling sommeren 1997. Arkitekt Finn Utengen stod bak første ombygging. Så, i 2002 og 2003, gjennomførte Anderssen+Fremming en totalombygging av galleriet etter å ha utkonkurrert Snøhetta og Carl-Viggo Hølmebakk i kappestriden om oppdraget.
Arkitektkontoret hadde flere ideer for Kunstbanken enn det som lå inne i byggeprogrammet, og klarte også å få gjennomslag for en del av disse. Hva med sollyset i hovedsalen? Hvorfor har de ikke sørget for bedre skjerming? Jeg lurer veldig på det. Tone Fremming er enig at noe bør gjøres med hovedsalen, men viser til at pengene er brukt opp. Budsjettet ble presset til det ytterste. De måtte prioritere hardt, og kan ikke be om noen ekstra hundre tusen til en liten justering.

Festkvelden går sin gang. Underholdningen tar slutt, men rødvinen varer ennå. Rundt bordet snakker vi om «skranke-arkitekter» og «stunt-arkitekter» og drøfter A-menneskers skadelige innflytelse på menneskeheten, før arkitektene begynner å bryte opp. Det er snart midnatt og sengetid for slitne arkitekter etter en lang fagdag på slutten av ei lang arbeidsuke. Du skal helst få en dag i morra òg.

3
Rundreise, lørdag 18. september
Ganske mange har rukket å stå opp og komme seg til rådhuset for å høre Nina Berre fortelle om arkitekt Rolf Prag og bli med på ekskursjon til villaer han har tegnet.

Jeg hilser på Steinar Anderssen. Han skal riktignok ikke være med på turen. Han skal på utstillingsåpning i Kunstbanken kl. 13. Arkitektparet Anderssen+Fremming er gode venner av kunstnerparet Hansen+Borchgrevink.

Tone Fremming blir med. Hun skal låse opp døra til eget hjem i Ankerveien 14, som nest siste stoppested på ferden.

Vi kommer dit etter å ha inspisert Arkitims atriumhus mellom alle Prag-byggene. Hun har litt følelsen av å hoppe etter Wirkola, sier hun, men det er jo hyggelig å få besøk. Stig på.
Villa Lyder Larsen fra 1937 har to etasjer, valmtak, og stående og liggende panel – typisk for «folkefunkisen». Huset har kjøkken, bibliotek, stue og spisestue nede, soverom, pikeværelse, bad og WC oppe. Stua har store vinduer mot terrassen og hagen. Den opprinnelige planløsningen er beholdt, bortsett fra at kjøkkenet og anretningen er slått sammen til ett rom. Innredningen er enkel og nøktern. Arkitektparet valgte huset på grunn av planløsningen og trappa opp til andre etasje, forteller vertinnen. Jeg føler at jeg er veldig nær å lage hjemme hos-reportasje, men klarer ikke å få tatt noe skikkelig bilde av noe som helst.

Turen ender på Østre torg, hvor BAS-studentene har montert «postkort» fra Hamar. Jeg haster videre til Kunstbanken i duskregnet.

Banken er overfylt, og stemningen er mettet. Arkitekturdagens deltakere kommer enkeltvis og i små puljer. De har fått streng beskjed i bussen om å gå opp i andre etasje, og følger lydig instruksen, stort sett. Snart bringes maten opp til buffeen under seglet på takterrassen. Det er kjørekork i trappa, begge veier.

Steinar Anderssen forteller meg mer om bygget, om byggeprogrammet som de gradvis fikk utvidet, og om ideer de ikke fikk realisert.

Vestibylen rommer alle vertikalforbindelser. Åpningen i midten gjør tilbygget overraskende luftig, og sikrer god kontakt mellom etasjene. Glassveggen bak salgsdisken eksponerer muren som avslutter tomta. Den er i seg selv et vakkert bilde, som lever med årstidene og lysskiftningene. Anderssen sier at planen var å strekke vinduet ned i kjelleren, men at det ikke lot seg gjennomføre.

Anderssen+Fremming har i løpet av kort tid utformet Kunstbanken, Hamar Tinghus og Fougner Lundhs plass, tre svært ulike prosjekter i samme byområde, alle vunnet etter konkurranser. Kontoret er i ferd med å sette preg på byen. De driver ellers med så mangt. De har blant annet tegnet rundt 40 skoler.

Anderssen+Fremming har ennå ikke nådd den store verdensberømmelsen, men Kunstbanken er oppdaget, også i videre kretser, sier ryktene.