Arkitekthjelp til flyktninger i Sahara
En arkitektonisk utfordring kan være så mangt. For eksempel å bygge skoler for sudanske flyktninger i et ørkenlandskap med ekstrem varme, kalde netter og sandstormer. For katastrofearkitektene havner som regel utenfor allfarvei. Arkitektnytt møtte en av dem i Tsjad i Sentral-Afrika.
– Denne jobben er superinteressant! Det påstår arkitekt Marianne Potvin, en ung kvinne fra Canada. Hun er i ferd med å vaske håret med en øse og en bøtte kaldt vann i halvmørket utenfor et spartansk gjestehus nordøst i Tsjad ved grensen til Sudan. Hele dagen har hun tilbrakt i brennende sol og ørkensand for å evaluere skolene Emergency Architects har bygd for 12 000 sudanske flyktninger i leiren Iridimi.
– Jeg fortsetter i morgen. Om du vil bli med til leiren, så kjører en bilkolonne med hjelpearbeidere dit i morgen tidlig, eskortert av militæret. På grunn av uro og konflikt er dette den eneste måten å komme inn i flyktningleiren på, forklarer arkitekten.
– Jeg elsker jobben min. Å bidra til at barn som er på flukt får gå på skole, er god kompensasjon for mangel på elektrisitet, vann og variasjon i matveien, gjentar Marianne under kveldsmåltidet i skuret utenfor hovedbygningen. Ris, manjok, fisk og saus av lokale krydderplanter står på menyen. Her må du spise det som finnes. Rett nok er et par lokale kroer åpne, men her er det portforbud etter mørkets frembrudd.
Så er heller ikke Marianne Potvin hvilken som helst arkitekt, født som hun er i Peru og oppvokst i en diplomatfamilie i Mali, Niger og Egypt. Selv kom hun i kontakt med Emergency Architects gjennom filialen i Montreal.
Hun antar at hennes kosmopolitiske bakgrunn har betydning for at hun fikk jobb som katastrofearkitekt. Dessuten har hun mastergrad i arkitektur fra Universitetet i Montreal. Funksjoner i – og oppbygging av – en flyktningleir var hovedtemaet. Med andre ord, en annen form for byplanlegging.
– En årsak til at jeg foretrekker å jobbe som omreisende arkitekt, er at Emergency Architects prioriterer lokale ressurser – både når det gjelder byggematerialer og arbeidskraft, bemerker Marianne foran skolen i flyktningleiren Iridimi. – Vi tar utgangspunkt i de lokale byggeskikkene og videreutvikler metodene gjennom tekniske forbedringer.
– Samtidig sørger vi for å gi de lokalt ansatte arbeiderne opplæring og instruksjon under prosessen, slik at de kan bruke teknikkene senere og lære opp andre i framtiden, understreker arkitekten. I prinsippet skal Emergency Architects etterlate en enkel manual, en slags billedbok, som viser teknikkene og modeller av boligene.
Marianne Potvin jobber også i en flyktningleir enda lenger nord-øst i Tsjad nær byen Bahai, der de klimatiske utfordringene er ekstreme. I dette området bygger Emergency Architects 30 skoler, som er finansiert av UNICEF og International Rescue Committee.
– På denne tiden av året er Bahai et av de varmeste stedene på kloden, men om vinteren kan nettene være iskalde. Kraftige vinder og sandstorm volder også hodebry. For å legge skolene mest mulig i ly av vinden, lytter vi til råd fra lokalbefolkningen.
I tillegg til 8 lokale profesjonelle handverkere, har vi rekruttert 134 sudanske kvinnelige flyktninger til de ulike byggeplassene. Hver dag kommer kvinnene på arbeid i fargerike lange gevanter og er ivrig opptatt med å grave ut og bære stein, fabrikkere sandstein og sette opp skolevegger. Under arbeidet får kvinnene undervisning i å lage stein med andre metoder enn det som vanlig er, for eksempel ved å bruke en sandsteinpresse som gjør husene mer solide og motstandsdyktige. Sjefene på byggeplassene og lokale, profesjonelle murere lærer dem hvordan arbeidet skal utføres.
Ifølge Marianne gjør kvinnene en utmerket jobb. Det vises at de er vant til å jobbe hardt. For øvrig hadde Emergency Architects ansatt like mange kvinner som menn. Men fordi flyktningene ikke er direkte lønnet, men blir kompensert i form av mat og penger, ville ikke mennene delta i skolebygging for sine egne barn.
Mens arkitekt Marianne prater, flokker barna, de fleste barføtte, seg rundt henne. Noen bærer på godt brukte skrivebøker, andre har sekker med manjokmel på hodet. Etter hvert kjenner ungene Marianne godt og vet at hun er i leiren for at de skal få skolelokaler.
– Her har vi for eksempel brukt presset sand tatt rett ut av landskapet. Og noen ganger forsterker vi sanden med sement. I disse områdene finnes det også granitt av god kvalitet. Sand, leire og stein er gratis, og dessuten er materialene særdeles miljøvennlige. Og det er ikke uvesentlig sett i en økologisk og global sammenheng, avslutter Marianne Potvin, en av tre utenlandske arkitekter på oppdrag i Tsjad for Emergency Architects.
