Arkitektnytt

Målingene blir publisert i form av en «Happiness Index – Happiest Workers». I henhold til denne var åtte prosent av arkitektene meget lykkelige på jobben i 2004, og lykketilstanden har således sunket med seks prosentpoeng på kort tid.

Ifølge City & Guilds er det frisørene som er den lykkeligste yrkesgruppen; 40 prosent av dem er meget lykkelige. De lykkeligste i byggeindustrien er rørleggere og snekkere. 20 prosent av dem sier de er meget lykkelige i jobben. Nest sist og én prosent over arkitektene ligger offentlige tjenestemenn. Kanskje en liten oppmuntring for offentlig ansatte arkitekter? Studien ble utført i februar 2005 i England, med et utvalg på 1249 menn og kvinner fra mange ulike yrkesgrupper. Av dem hadde 632 universitetsutdannelse og 617 var faglærte.

Nyheten om lykketilstanden i arkitektbransjen har vakt en viss interesse blant kolleger, og på min arbeidsplass har denne undersøkelsen blitt diskutert. Noen tviler på undersøkelsen og mener at det må finnes mange meget lykkelige arkitekter. Andre derimot mener at undersøkelsen gir et godt bilde av virkeligheten i arkitektbransjen. Dette synet blir støttet av amerikanske kolleger: «Unfortunately, this fits with my informal assessment of friends and colleagues who are architects here in the United States... so, be nice to your designers, won’t you?» 1)

Sann lykke
Spørsmålet som reiser seg er hvorfor det er så få meget lykkelige arkitekter i forhold til de mange lykkelige frisører. Ved å studere hva som skaper lykke hos frisørene, kommer interessante forhold frem i lyset. Det første man legger merke til, er at frisørene er fornøyde fordi de ser resultater av sitt arbeid hver dag. De får positive tilbakemeldinger fra sine kunder og opplever respekt. Spesiell yrkesbonus oppleves ved at yrkesambisjoner oppfylles. Det sosiale livet på arbeidsplassen er tilfredsstillende, og det er liten intern konkurranse. Hvis jeg ikke husker feil, er dette forhold som blir vektlagt lite i arkitektyrket. Mange arkitekter opplever derimot negative tilbakemeldinger, liten respekt og tøffe konkurranseforhold. Men kjære og høyt respekterte kolleger – vi kan vel ikke alle bli frisører selv om det kan skape litt større lykke på enkelte dager?

Skyhøye forventninger
Selv om man kan smile litt av denne saken, har den visse alvorlige undertoner, og representerer muligens et problem som arkitekturens øverste organer, dvs. arkitektforeningen og arkitektskolene, burde vie en ørliten interesse. Kanskje er det slik at forventningene til arkitektyrket er i disharmoni med de faktiske forhold ute i arbeidslivet. At yrkesforventingene, som blir skapt gjennom skolesystemet, media og andre kulturelle instanser, bygger opp under et for ensidig bilde av arkitekten som en kreativ og suksessrik kunstner, og (dermed) at hans lykke ligger i å oppnå dette målet. De faktiske forhold ute i praksis arter seg jo ganske annerledes. Der er virkeligheten for mange arkitekter lange og strevsomme dager, fulle av skjemaer og tekniske og administrative oppgaver som må løses foran blinkende dataskjermer. Dette gjelder selvsagt også for den som skriver dette. Og da kan man vel spørre om arkitektene befinner seg i et dilemma, der valget står mellom det å forandre virkeligheten eller forventningene.

Referanser og noter
Architectural Records hjemmeside: http://archrecord.construction.com/news/daily/archives/050329study.asp
City & Guilds: http://www.city-and-guilds.co.uk, se «Press release» fra 25. februar 2005
1) http://www.landliving.com/articles/0000000668.aspx, Miserable Architects