Arkitekter
Hvis noen er ute etter hårde fakta til diskusjonen om interessen for arkitektur er økende, kan man hente noen interessante tall utfra NALs historie. For førti år siden var det 1.092 medlemmer i NAL, og 3,6 millioner innbyggere i Norge, altså ca. 3.270 innbyggere pr. NAL-medlem. Tilsvarende tall i dag er 3.088 medlemmer og 4,5 millioner innbyggere, som gir det oppløftende forholdstall på 1.450 innbyggere pr. medlem. Den jevne nordmanns muligheter for å møte et medlem av Norske Arkitekters Landsforbund er mer enn fordoblet på førti år. Det burde jo gi resultater.
NALs håndbøker gir oss grunnlag for mer detaljerte analyser. OAFs andel av medlemsmassen i 1961 var godt over 50 prosent, mens den i dag er under. Arkitekters bosetting i Telemark utfyller bildet: For førti år siden holdt de seg pyntelig i Porsgrunn og Skien, mens de nå utfordrer uskyldige mennesker i Bamble, Bø, Drangedal, Fyresdal, Kragerø, Kviteseid, Notodden, Seljord og Tinn. Dette er jo bra. Og bra er det vel også at tallene ovenfor endrer seg hvis vi tar noen mørketall i bruk. Da må vi, så ubehagelig det enn er, regne med dem som ikke er medlemmer.
Vi tar altså samtlige sivilarkitekter med i regnestykket. Med en antatt organisasjonsoppslutning på ca. 80 prosent er det 3.900 sivilarkitekter, og ikke flere enn 1.150 nordmenn pr. arkitekthode. Med fullt hus på Colosseum kino er det stor sjanse for at det er en arkitekt i salen. Men muligheten er der for at han ikke er medlem. Altfor mange er ikke medlemmer. Antagelig syns de ikke at de går glipp av noe. «Hva er vitsen,» sier de og sammenligner med medlemskap i Smart-club.
Det er jo noen fordeler da. Som medlem blir du oppført i NALs håndbok, du kan gå på møtene i lokalforeningen, du kan bruke NALs bibliotek, du får tidsskriftene Byggekunst og Arkitektnytt og ikke minst: Du kan lese denne spalten. Og til deg som ikke er medlem og ikke får lese denne spalten, sier jeg rett ut: Det er dårlig gjort å ikke være medlem.
Du skal ikke først og fremst spørre etter fordelene. Det kan nemlig tenkes at det er bruk for deg. Poenget med medlemskapet er først og fremst å bekrefte fellesskapet, lojaliteten til fag og profesjon. Som utenforstående, ja for det er nettopp det du er, blir du gratispassasjer på en rekke områder hvor forbundet arbeider for deg, og hvor dine kolleger betaler for deg. Yrkesetikk og konkurranseregler er eksempler på områder hvor arkitektene gjennom fellesskap i NAL har tatt, og fått, ansvar. Andre bransjer har overlatt slikt til offentlige myndigheter. Arkitektene er i den krevende og utfordrende situasjon at de er tiltrodd å holde seg selv ørene.
Nå har det vært gode tider en stund, med nok å gjøre for de fleste. Det vil endre seg. Posisjoner og ansvar, opplevelse av betydning og medvirkning er ikke en selvfølge. Et faglig fellesskap trenger gode strategier for å mestre utviklingen. Fellesskapet trenger oppslutning, interesse og stemmer.
I gamle dager måtte du ha anbefaling fra to MNALere for å søke om medlemskap. Det hvilte en viss eksklusivitet over medlemskapet. Slik er det ikke lenger. Det er bare å melde seg inn. Det koster naturligvis mye. Men relativt sett ikke mye mer enn for førti år siden. Da hadde folk dårligere råd, men oppslutningen om NAL var relativt høyere. Store fordeler var det ikke den gangen heller. Men det er bedre å være mange enn få. Flere NALere betyr flere om å bære stein til fjellets topp. Ikke alle ruller ned igjen.