Nyheter
Jørn Utzon på Louisiana:
Arkitektens univers
På Louisiana finnes for tiden den første virkelig omfattende utstilling av Jørn Utzons samlede produksjon. Til forskjell fra mange utstillinger av arkitekters arbeider er det ikke bare en utstilling av prosjekter og bygg, men også hvilke opplevelser, tanker og bilder som ligger bak arbeidene.
16. juni 2004
Det følgende er verken en presentasjon eller en oversikt over Utzons arbeider. Det finnes i Louisiana Revy 44. årg./nr.2 og Louisiana Magasin nr. 13/2004, hvor mannen og verket belyses fra forskjellige ståsteder. Dette er en liten fortelling om utstillingen på Louisiana. For en fortelling er nettopp hva denne utstillingen er, vi hører Utzons stemme i alle rom – bokstavelig talt gjennom film- og videointervjuer og nesten enda mer direkte gjennom skisser, tegninger og modeller. Mange av disse er originale, andre restaurerte og mange spesielt laget for anledningen.
Utstillingen er blitt til i et samarbeid med Utzon selv og hans sønn Jan, og det synes. Samarbeidet har opplagt vært til glede for alle, og i neste instans til glede for «den besøkende (som) ledes gjennom en rikt orkestrert scenografisk fortelling om arkitektens bygninger, ideer og hele væsensbaggrund… Pedagogisk overbevisende og innsiktsfullt skaber utstillingen dermed nogle fundamentale greb til at forstå, hva det er Jørn Utzon vil med sin arkitektur, hvor konkret konstruktion, form og eksistens smelter sammen til et visionært hele.» (Henrik Wivel/Weekendavisen.)
Utstillingen følger tre hovedtemaer i Utzons arbeider
• Platået – som i Sydney-operaen
• Det organiske – som i Silkeborg-museet
• Det additive – som i Fredensborg-huset
Lik mange arkitekter som måtte bygge sin verden i etterkrigstiden, søkte Utzon ut over sin egen kultur og de referanser moderne arkitektur bygget på. Byggestenene fant han på reiser i Marokko og Mexico, i India og Iran, i Kina og Japan, og i «Naturens Arkitektur».
Den verden han bygget er dette «Arkitektens Univers» utstillingen fører oss inn i. Men det er en verden han delte, og forhåpentligvis deler, med mange. En av disse var Arne Korsmo, «min lærer, venn og samarbeidspartner» (Jørn Utzons egne ord). For dem av oss som studenter opplevde Korsmos forelesninger, er det «Arkitektens Univers» som ble utforsket der for en stor del det samme som det «univers» vi ledes gjennom på Louisiana. Her finnes bilder, referanser, bøker, som gang på gang ble gjennomgått for en til dels uforstående gjeng unge studenter.
Men noen av oss ble overbevist om at Arkitektur måtte skrives med stor bokstav, og dreiet seg om «-nogle folk dengang, der arbejdede vidt forskelligt – Frank Lloyd Wright, Mies van der Rohe, Aalto. Men de formåede alle at sette det vesentlige først, nemlig den forpligtelse, der ligger i, at de mange penge vi som arkitekter får at arbejde med, at de kommer de mennesker der skal bruge byggeriet til gode. At byggeriet tjener folks velbefindende. Derfor studerer vi som ingen andre, i byggeprosessen, årsagerne til menneskeligt velbefindende. Det dreier seg om lys og lyd og trapper og mure og vægge, ting og sager, og noget at holde i»(Jørn Utzon i samtale med Poul Erik Tøjner 6. februar 2004). Ja, og så kom Kahn og Utzon.
Sånn sett ble det en slags pilegrimsreise, om enn på noe gjengrodde stier. Jeg skylder på Helge Hjertholm. På Oskar Hansen-seminaret i midten av mai oppfordret han alle til å dra og se utstillingen. Den varer lenge, tenkte jeg, det kan saktens vente. Klok av skade dro jeg umiddelbart – gakk hen og gjør likeså! Utstillingen står fram til 29. august 2004.
Utstillingen er blitt til i et samarbeid med Utzon selv og hans sønn Jan, og det synes. Samarbeidet har opplagt vært til glede for alle, og i neste instans til glede for «den besøkende (som) ledes gjennom en rikt orkestrert scenografisk fortelling om arkitektens bygninger, ideer og hele væsensbaggrund… Pedagogisk overbevisende og innsiktsfullt skaber utstillingen dermed nogle fundamentale greb til at forstå, hva det er Jørn Utzon vil med sin arkitektur, hvor konkret konstruktion, form og eksistens smelter sammen til et visionært hele.» (Henrik Wivel/Weekendavisen.)
Utstillingen følger tre hovedtemaer i Utzons arbeider
• Platået – som i Sydney-operaen
• Det organiske – som i Silkeborg-museet
• Det additive – som i Fredensborg-huset
Lik mange arkitekter som måtte bygge sin verden i etterkrigstiden, søkte Utzon ut over sin egen kultur og de referanser moderne arkitektur bygget på. Byggestenene fant han på reiser i Marokko og Mexico, i India og Iran, i Kina og Japan, og i «Naturens Arkitektur».
Den verden han bygget er dette «Arkitektens Univers» utstillingen fører oss inn i. Men det er en verden han delte, og forhåpentligvis deler, med mange. En av disse var Arne Korsmo, «min lærer, venn og samarbeidspartner» (Jørn Utzons egne ord). For dem av oss som studenter opplevde Korsmos forelesninger, er det «Arkitektens Univers» som ble utforsket der for en stor del det samme som det «univers» vi ledes gjennom på Louisiana. Her finnes bilder, referanser, bøker, som gang på gang ble gjennomgått for en til dels uforstående gjeng unge studenter.
Men noen av oss ble overbevist om at Arkitektur måtte skrives med stor bokstav, og dreiet seg om «-nogle folk dengang, der arbejdede vidt forskelligt – Frank Lloyd Wright, Mies van der Rohe, Aalto. Men de formåede alle at sette det vesentlige først, nemlig den forpligtelse, der ligger i, at de mange penge vi som arkitekter får at arbejde med, at de kommer de mennesker der skal bruge byggeriet til gode. At byggeriet tjener folks velbefindende. Derfor studerer vi som ingen andre, i byggeprosessen, årsagerne til menneskeligt velbefindende. Det dreier seg om lys og lyd og trapper og mure og vægge, ting og sager, og noget at holde i»(Jørn Utzon i samtale med Poul Erik Tøjner 6. februar 2004). Ja, og så kom Kahn og Utzon.
Sånn sett ble det en slags pilegrimsreise, om enn på noe gjengrodde stier. Jeg skylder på Helge Hjertholm. På Oskar Hansen-seminaret i midten av mai oppfordret han alle til å dra og se utstillingen. Den varer lenge, tenkte jeg, det kan saktens vente. Klok av skade dro jeg umiddelbart – gakk hen og gjør likeså! Utstillingen står fram til 29. august 2004.