Arkitektnytt

Man ønsket å sette søkelys på den bedriftsøkonomiske tenkningen i yrket og drøfte dette fenomens betydning for arkitektens roller og for kvaliteten i den fysiske samfunnsbyggingen.
Et fyldig notat var vedlagt landsmøtepapirene, hvor AFAG begrunnet temaet og satte det inn i en faglig og økonomisk sammenheng. Hvor står vi som profesjon nå i markedsliberalismens tid, blir vi redusert til esteter eller har vi mer å bidra med? Er for eksempel planlegging en arena «der vi kan diskutere og holde fast ved visjonene – de egentlige verdiene som vi ikke skal forhandle bort på den økonomiske møteplassen»?

Landskapet som opplevelse
Landskapsarkitekt Anne Katrine Geelmuyden, professor ved UMB, innledet med et fagfilosofisk foredrag om forholdet mellom ytre omgivelser og arkitektene selv. Ulike aktører, brukerne, lovverket osv. inngår i tilblivelsesprosessen, der analyser og tolkninger – sammen med økonomiske betingelser – er bestemmende.

– Vi må aktualisere de estetiske tolkningene, vektlegge hva som er «godt» og «dårlig», det er en del av vår rolle, sa Geelmuyden.

Et landskapsområde, hevdet Geelmuyden, er «slik folk opplever det». Hun tok for seg dialektikken i forbindelsen subjekt/omgivelser, og denne kontekst kan enten bli en tvangstrøye eller et springbrett. I landskapet gjøres det inngrep, noe som i seg selv er en dikotomi.

– Vi kan henvise til landskap som motivtradisjoner i kunsten, debattere rollen vi inntar og definere hvem vi henvender oss til. Det handler om «en bevisstgjøring gjennom kommunikasjon», vi må kombinere et deskriptivt språk med det målbare, slo Geelmuyden fast. Et annet begrep var «retorisk dyktiggjøring», blant annet ved å lage gjenkjennelige bilder for opplevelser (urhagen). Til slutt henviste Anne Katrine Geelmuyden til kunstinstallasjoner i landskapet som én av flere metoder for å belyse den faglige spennvidden.

Arkitektur som prosess
Arkitekturpsykolog Oddvar Skjæveland, som har mange års praksis innenfor omgivelses- og organisasjonspsykologi (environmental psychology), startet med å beskrive sin sjeldne yrkesrolle. Da mente ikke Skjæveland studiet av hvordan arkitektenes mentale verden arter seg ved tegnebordet, men undersøkelsen av de fysiske omgivelsers virkning på brukerne. Hva arkitektur og steder gjør med folk, fagets bruksverdi, var hans anliggende.

Skjæveland fant det lettere å kommunisere med landskaps- og interiørarkitekter enn med arkitekter når det gjelder synet på brukerne i designprosessen, og deres behov og reaksjoner. Det handler om å være seg sin yrkesrolle bevisst i hele spekteret fra estetisk formgivning til samfunnsansvar.

Slik definerte Skjæveland seg som «arkitektenes hjelper»; hans oppgave er å hindre arkitektene i å gå rett på sak, det er nødvendig å stille spørsmålet «for hvem tegner vi». En «arkitekturpsykolog» undersøker for eksempel hvordan overgangen fra kontorceller til et kontorlandskap virker inn på de ansatte, hvilke konsekvenser denne løsning får for de som jobber i slike omgivelser.

– Vi trenger «metoder for å lytte til folk», et system som muliggjør kommunikasjon utover det som kan leses av grafiske fremstillinger, sa Skjæveland. Og «organisasjonspsykologen» undrer om det er kunstneren eller konsulenten som snakker, om det er arkitekten eller adferdsviteren som uttaler seg om sitt arbeid. – Alt dere gjør er for mennesker, konstaterte Oddvar Skjæveland, og henviste til børs/katedral-metaforen og AFAGs diskusjonstema.

Til slutt skisserte foredragsholderen ulike typer arkitektkontorer (Dark, Niels Torp og Snøhetta), og trakk fram De Tre Sannheter som blir forvaltet av henholdsvis arkitekten, psykologen og brukerne.
– Den største utfordringen i så måte står arkitekten overfor, konkluderte han.

Idéskapningens verdi
I panelet satt de to foredragsholderne samt Einar Bjarki Malmquist fra Byggekunst og sivilingeniør Magnus Hakvåg. Forsamlingen delte seg i grupper, og første spørsmål gikk ut på å definere fagets samfunnsnytte. Deretter ble man bedt om å foreslå konkrete tiltak for kompetanseheving og etterutdannelse.

Påstanden om at arkitekter gjør omgivelsene vakrere og sikrer allmennhetens interesser, ble heftig diskutert, meningene var delte, noen hevdet at det ikke tas nok hensyn til hvordan folk opplever miljøet, at evnen til å analysere og etterprøve resultatene av det som gjøres, må styrkes. Også ideen om at arkitekter opererer som navigatører i tverrfaglige team, en rolle kun arkitekter mestrer, ble møtt med divergerende synspunkter.

Debatten videre ble springende, men viste et solid engasjement, og flere viktige problemstillinger fikk luft under vingene. Behovet for økt prosesskunnskap – inspirert av Skjævelands foredrag – ble understreket, ofte er avstanden mellom fag og folk for stor. Fagene «arkitekturpsykologi» og «arkitektursosiologi» må inn i undervisningen, skolene har en tendens til å leve i sin egen verden, og mange poengterte nødvendigheten av å skrive mer i avisene om arkitektur og stedsutvikling. Vi mangler dyktige formidlere og kritikere, og må våge å kritisere hverandre, faglig konsensus er ingen tjent med. Den velkjente kløften mellom mange menneskers sans for «Lykkebo»-hus og arkitektenes interne anerkjennelse av hverandres modernistiske byggverk, er heller ikke uproblematisk.

Konklusjonen var at arkitektene må åpne seg mer utad, og kommunisere bedre med brukerne, før de bestemmer hva som er kvalitativt bra og erklærer fagets samfunnsnytte. For å oppnå dette må de komme seg ut av den ufruktbare stygt/pent-skyttergraven.

Også diskusjonen om kompetanseheving dekket en rekke områder, og blant forslag til tiltak var kravet om å tariffeste etterutdanning i offentlig sektor slik de privat ansatte har gjort. Dessuten bør faglig arbeid og forskning knyttes nærmere til hverandre, yrkesgruppens kompetanse må synliggjøres bedre overfor offentlige etater og det byggende næringsliv, og det er viktig å se kompetanseheving i sammenheng med tilsvarende videreutdanning hos andre yrkesgrupper.
Å gi arkitekter varierte oppgaver på kontorene ble framhevet som vesentlig, og de ansattes arbeidsgivere må betale for oppdateringen – også arkitekten må vedlikeholdes, som det ble sagt. Det blir stadig nye yrkesroller og uvante territorier, og her må AFAG gå i spissen både for den faglige utviklingen og for idéskapningens verdi. Her ligger noe av profesjonens genuinitet, i selve det kreative arbeidet, som må lønnes bedre enn tilfellet er i dag.

Flere ganger i debatten ble det diffuse grenselandet mellom AFAG og NAL berørt, på en rekke felter overlapper de to organisasjonene hverandre, i visse situasjoner kan arbeidsdelingen oppleves som en hemsko. Men når alt kommer til alt, har AFAG for lengst klargjort sine oppgaver, og forholdet til NAL må gjerne diskuteres videre, parallelt med det daglige arbeid fagforbundet utfører.

Summa summarum: Arkitekter skal ikke utdannes på BI, men må være seg markedskreftene mer bevisst. Samfunnet har interesse av at arkitektene utvikler seg profesjonelt, med kompetanseheving i den komplekse, men utfordrende sonen mellom børs og katedral, mellom marked og byggekunst. De fire hovedoppgavene blir å synliggjøre kompetansen, fortsette å definere hva denne kompetanse dreier seg om, bevisstgjøre seg videre og styrke kursvirksomheten – den livslange læringen – innenfor ulike fagfelter.