Nyheter
Arkitektenes baktunge yrkesetikk
Som ung og nyetablert med egen praksis kan jeg ikke la være å komme med et innlegg til problemstillingen Jan Carlsen tok opp i Arkitektnytt 13/05.
19. oktober 2005
Carlsen etterlyste en debatt omkring arkitektens yrkesetikk i forhold til markedsføring av egen virksomhet. Det at en anerkjent arkitekt som Tadao Ando rykker inn en annonse i en avis for å få muligheten til å gjøre nye prosjekter, vekker tydeligvis fram et snev av jantelov hos enkelte fag-utøvere. At han på denne måten bidrar til å innsnevre og forflate arkitekturen i Tokyo, er lite trolig. Det var dessuten et prosjekt som den yngre garden av hans ansatte hadde ansvaret for.
Majoriteten av arkitekter og designere har samfunnsengasjement som en grunnleggende verdi i sitt arbeid, og det er usannsynlig at denne yrkesgruppen vil markedsføre sine produkter på en useriøs måte. Det er på den annen side ingen tvil om at den beste reklame en arkitekt eller designer kan få, er å levere arbeider av god kvalitet. Ved å henvise til NALs etiske regler fra 1965 som sier at «Arkitekter skal hevde seg gjennom kvaliteten på sitt arbeid og ikke gjennom betalt reklame eller andre merkantile virkemidler», legger Carlsen en noe utdatert og baktung holdning til grunn for debatten. Dette er en holdning som passer de etablerte arkitektkontorene, de uten noen store problemer. Er man derimot nyetablert, så vil det å kunne få sitt første oppdrag i stor grad være avhengig av at man har gjort seg til kjenne i markedet. Her mener jeg at markedsføring kommer inn som en viktig del av det å drive en praksis. Ved for eksempel å ha en hjemmeside som er saklig og informativ, vil potensielle kunder få en mulighet til å vurdere arkitektens kvalifikasjoner, og en enkel annonse i avisen vil kunne opplyse publikum om at det har blitt startet en ny virksomhet. Det er uansett kvaliteten på arbeidene som vil generere nye oppdrag.
Tarald Lundevall fra Snøhetta mener at selvbestaltet PR vil føre til at kapitalsterke arkitektbedrifter vil innsnevre og forflate markedet og svekke unge arkitekters muligheter. Dette må i så fall være i ekstreme og sjeldne tilfeller. Problemet for unge og nyetablerte arkitekter og designere er tvert imot at selvbestaltet markedsføring er et viktig virkemiddel for å synliggjøre seg i markedet. Arkitektkonkurranser er tidkrevende og kan være kostbare for nyetablerte, men vil uten markedsføring være den eneste måten for en nyetablert å markere seg på. Visse oppdrag er kun mulig å få ved at kunden faktisk har hørt om arkitekten. Da tenker jeg særlig på tegning av privatboliger og andre jobber relatert til privatmarkedet. Ved å kunne drive med saklig markedsføring mot en spesifikk målgruppe, så vil den nyetablerte kunne skaffe seg flere oppdrag, rett og slett fordi man har gjort seg til kjenne i markedet.
De riktig store jobbene blir det som regel utlyst konkurranser om, og derfor kan jeg ikke se at seriøs markedsføring kan ha en negativ innvirkning på situasjonen til unge arkitekter.
Det faktum at vi ikke har et arkitekturkritisk organ her i landet (kanskje med unntak av Arkitektnytt), bør heller vies mer oppmerksomhet. Selv om magasiner som Byggekunst er nøye med å velge ut hvilke prosjekter som blir publisert, så er omtalene av prosjektene som regel skrevet av arkitekten selv, og det blir ikke skrevet noen form for konstruktiv kritikk til de publiserte prosjektene. Et arkitekturkritisk organ, og en større grad av arkitekturkritikk i dagspressen, vil til en viss grad fungere som en kvalitetskontroll og åpne for en sunn debatt rundt den arkitekturen som blir oppført av både store og små arkitekt-bedrifter.
Majoriteten av arkitekter og designere har samfunnsengasjement som en grunnleggende verdi i sitt arbeid, og det er usannsynlig at denne yrkesgruppen vil markedsføre sine produkter på en useriøs måte. Det er på den annen side ingen tvil om at den beste reklame en arkitekt eller designer kan få, er å levere arbeider av god kvalitet. Ved å henvise til NALs etiske regler fra 1965 som sier at «Arkitekter skal hevde seg gjennom kvaliteten på sitt arbeid og ikke gjennom betalt reklame eller andre merkantile virkemidler», legger Carlsen en noe utdatert og baktung holdning til grunn for debatten. Dette er en holdning som passer de etablerte arkitektkontorene, de uten noen store problemer. Er man derimot nyetablert, så vil det å kunne få sitt første oppdrag i stor grad være avhengig av at man har gjort seg til kjenne i markedet. Her mener jeg at markedsføring kommer inn som en viktig del av det å drive en praksis. Ved for eksempel å ha en hjemmeside som er saklig og informativ, vil potensielle kunder få en mulighet til å vurdere arkitektens kvalifikasjoner, og en enkel annonse i avisen vil kunne opplyse publikum om at det har blitt startet en ny virksomhet. Det er uansett kvaliteten på arbeidene som vil generere nye oppdrag.
Tarald Lundevall fra Snøhetta mener at selvbestaltet PR vil føre til at kapitalsterke arkitektbedrifter vil innsnevre og forflate markedet og svekke unge arkitekters muligheter. Dette må i så fall være i ekstreme og sjeldne tilfeller. Problemet for unge og nyetablerte arkitekter og designere er tvert imot at selvbestaltet markedsføring er et viktig virkemiddel for å synliggjøre seg i markedet. Arkitektkonkurranser er tidkrevende og kan være kostbare for nyetablerte, men vil uten markedsføring være den eneste måten for en nyetablert å markere seg på. Visse oppdrag er kun mulig å få ved at kunden faktisk har hørt om arkitekten. Da tenker jeg særlig på tegning av privatboliger og andre jobber relatert til privatmarkedet. Ved å kunne drive med saklig markedsføring mot en spesifikk målgruppe, så vil den nyetablerte kunne skaffe seg flere oppdrag, rett og slett fordi man har gjort seg til kjenne i markedet.
De riktig store jobbene blir det som regel utlyst konkurranser om, og derfor kan jeg ikke se at seriøs markedsføring kan ha en negativ innvirkning på situasjonen til unge arkitekter.
Det faktum at vi ikke har et arkitekturkritisk organ her i landet (kanskje med unntak av Arkitektnytt), bør heller vies mer oppmerksomhet. Selv om magasiner som Byggekunst er nøye med å velge ut hvilke prosjekter som blir publisert, så er omtalene av prosjektene som regel skrevet av arkitekten selv, og det blir ikke skrevet noen form for konstruktiv kritikk til de publiserte prosjektene. Et arkitekturkritisk organ, og en større grad av arkitekturkritikk i dagspressen, vil til en viss grad fungere som en kvalitetskontroll og åpne for en sunn debatt rundt den arkitekturen som blir oppført av både store og små arkitekt-bedrifter.