Arkitektnytt

Det er RegClim1 som nylig har levert prognoser for det norske klimaet fram til slutten av århundret. Det vil komme store og raske endringer. Golfstrømmen stopper neppe, men det er omtrent all trøst som gis.

Varslene fra RegClim om varmere, våtere og villere vær er ikke nye, men denne gangen mer konkrete enn tidligere, på bakgrunn av et utall simuleringer og såkalte superensembler, der ulike klimamodeller samkjøres. Og detaljeringsgraden er helt ned til landsdelsnivå. Det er således bare å akseptere følgende for dette århundret:

• Temperaturøkning ca. 3,4 grader, altså Tromsø til Bergen, Oslo til København og Bergen til Nord-Tyskland.
• Nedbørsøkningen vil bli størst i Sør-Norge, med et gjennomsnitt for hele landet på ca. 12,5 prosent.
• Kraftigere vind, med i overkant av 10 prosent økning i antall døgn med stiv til sterk kuling.
• Og disse klimapåkjenningene vil samkjøres til slagregn, fuktigere luft og jordsmonn. Og havet vil stige med ca. 0,3 meter fram til 2080, med hyppigere stormflo og høyere bølger.
Dette er alt sammen snittverdier for en rekke simuleringer der usikre klimaparametre er variert innenfor det mulige. Ingen av simuleringene er således riktige eller gale, eller for den saks skyld urealistiske, med den kunnskapen vi sitter med i dag.

Undersøker vi enkeltsimuleringene nærmere, vil vi finne et urovekkende sprik. Når det gjelder oppvarming, konkluderer flere av dem med temperaturøkninger på over 10 grader, noe som ville sende Stavanger til Afrika. Nedbørsøkningen tangerer i verste fall 35 prosent, og havstigning kan nå 0,9 meter.2

Fra tømmerkoie til hacienda
I bygg- og anleggsbransjen dimensjoneres hverken broer eller bygninger for gjennomsnittsbelastninger. Det store spørsmålet blir hvilket klimamessig slingringsmonn som må legges inn når vi vet at konstruksjoner som oppføres i dag stort sett vil være intakte ved neste århundreskifte. Å dimensjonere for worst case-scenario blir i enhver henseende nesten utenkelig. Selv bare et stykke inn i mulighetenes verden møter vi yttergrensene for hva som kan rommes av et enkelt hus. Vi snakker om en metamorfose fra tømmerkoie til hacienda, og da er bare temperaturaksen tatt med.

Det kan i utgangspunktet slås fast at all nedbøren vil skjerpe kravene til fuktsikring. Følsomme løsninger som takoppbygg, flate tak og dårlig luftede kledninger vil bli enda mer utsatt. Offersjikt blir stadig viktigere. Og generelt må alt festes bedre.3

Energiforbruket i huset vil i stadig større grad bestemmes av vindtetting, mens betydningen av varmeisolasjon reduseres. Samtidig vil kjølebehovet øke drastisk. Særlig skoler og kontorbygg med sydvendte vinduer kan vente seg mye trøbbel.

Å snu en by
Såframt kommunalteknikken sørger for oppdimensjonering av overvannshåndteringen, kan vi konsentrere oss om å være forsiktige med lokaliseringer i forventede skredsoner og langs flomutsatte bekker og elver. Blant annet for fjordfylkene kan vi anta at dette vil gi merkbare endringer i befolkningsstrukturen.

Når det gjelder kystområdene generelt, kan vi kanskje i første omgang trøste oss med at mye av de senere års «ulovlige» naust-hytter går ad undas. Men samtidig må vi sørge for at lovlige nybygg legges betydelig høyere enn konservativ fornuft skulle tilsi.

Verre er det at klimaepoken bare så vidt er inne i åpningsfasen. Mens det første hundreåret i verste fall vil bringe oss en vannstandsøkning på opp mot en meter, vet vi at det neste trolig vil bringe mer, og det neste igjen, inntil Grønlandsisen er nedsmeltet om ca. 5–800 år med vannstandsøkning på 7–8 meter som resultat. Her kan lærdommen fra New Orleans være nyttig; en by er en meget treg sak, og når grunnen under den synker med 1 cm i året, bør man ta affære i god tid. Og om det i stedet er vannet som stiger, bør man tenke likedan, og fortsatt i god tid. For ikke å tape så vel kulturen som økonomien blir begrepet «retrettplanlegging» ganske relevant. Her vil hovedpoenget være å skjerme utsatte arealer for videre investeringer i infrastruktur og nybygg. At byene sakte, men sikkert «snus» og trekkes opp mot arealer som garanteres tørre, kanskje minst i et perspektiv på 300 år.

Bremsing av klimautslipp
Det er ikke så mye som tyder på at hverken Kyoto-protokollen eller andre internasjonale overenskomster er i stand til å stoppe klimautviklingen. Men den kan kanskje bremses.
Det er energiutnyttelse av fossile brennstoffer, i første rekke olje, som er hovedopphavet til de store utslippene av klimagassen karbondioksid. Bygninger står for minst 20 prosent av de norske klimagassutslippene til oppføring og drift. Tiltak innen byggesektoren vil derfor merkes godt i klimaregnskapet.

Energiøkonomisering i driftsfasen er selvsagt helt avgjørende. Framfor alt må vi ikke fristes til å legge inn gass i bygningene, selv om dette hypes av oljebransjen og prisene i en overgangsfase skulle falle. Individuelle gassløsninger vil aldri kunne CO2-renses på samme måte som i sentrale gasskraftverk. Undersøk heller klimanøytrale løsninger med bioenergi og solenergi.

Når det gjelder varmeisolasjonen, vil det fortsatt en stund være fornuftig å isolere godt. Men det blir nok etter hvert like viktig å forebygge det økede kjølebehovet på en energieffektiv måte, for eksempel ved å bygge inn varmekapasitet i vegger og dekker. I urbane uteområder vil så vel temperatur som nedbør takles bedre ved at grøntarealene gis høyere prioritet. Kanskje det også kan gjøres plass for flere åpne damanlegg.

Til oppføring av bygningene bør det gjennomgående velges materialer med lave produksjonsmessige klimabelastninger. Der det er mulig velges vegetabilske materialer som gjennom fotosyntesen har bundet ned store mengder karbondioksid fra lufta. Bygningene holder på denne måten karbondioksid utenfor klimasystemene, og effekten blir den samme som for Statoils planlagte lagring av karbondioksid under Nordsjøen.

Og som ramme rundt en komplett forebyggingsstrategi ligger selvsagt arealforbruket. Arealeffektive bygg sparer både materialer og oppvarmingsbehov mer enn andre tiltak, og er således den mest effektive måten å redusere klimagassutslippene på.

Prosesshuset
Det er ikke bare naturen som er inne i kraftig endring. Også kulturen undergår rask forandring, og stikkordene er globalisering, endrede familiestrukturer, velstandsutvikling etc. Huset må kunne favne både de naturlige og de kulturelle endringene for å opprettholde sin funksjonelle verdi.
Den konservative husmodellen som vi nå omgir oss med, karakteriseres av særlig lav endringsdyktighet. Den er i utforming og tekniske egenskaper nesten utelukkende utstyrt for å takle dagen i dag og bare den.

Huset for framtiden må på en helt annen måte åpne for prosesser i plan, konstruksjon og teknisk utrustning. Det bør kunne oppgraderes, utvides og krympes, demonteres, flyttes og remonteres for å bevare nødvendige funksjonsegenskaper som brukbarhet, godt inneklima, lavt energiforbruk osv. Og disse endringene må kunne foretas uten drastisk økning i kostbar og klimabelastende materialbruk. Vi snakker kanskje om åpne, standardiserte og robuste byggesystemer, der arkitekturen forhåpentligvis fortsatt vil gis spillerom. Eller kanskje løsninger som går i helt andre retninger.

Foranledningen ligger imidlertid fast: Husene våre skal ut på reise. Og det er på tide å snakke om det.