Arkitekten som politiker
På en Arkitekturdag for en tid tilbake sa Stein Ørnhøi at han ved søk på «Stortinget» og «arkitekt» fikk opp to navn: en Høire-representant fra 30-åra som ikke gjorde seg særlig bemerket, og seg selv.
Nå er Ørnhøi gift med en arkitekt og derfor helt uskyldig i denne sammenhengen. Det er forresten litt rart at ikke Stortingets arkitekt Emil Victor Langlet (1824–98) – svensken som ikke vant konkurransen, men fikk jobben, og Nils Holter (1899–1996), som har ansvaret for den meget stødige utvidelsen mot Akersgata fra 50-åra, kom opp i søket.
Under alle omstendigheter var Ørnhøis poeng at arkitekter var politisk usynlige, og at kanskje et litt større samfunnsengasjement ville kunne gi litt mer innflytelse og påvirkningsmuligheter.
Ellers kommer det fra tid til annen oppfordringer fra arkitekthold om at fagfolk bør inn i politikken for å få orden på tingenes bedrøvelige tilstand. Det var jo ellers oppskriften på den korporative staten Mussolini praktiserte, og som fikk stor oppslutning fra futuristiske kolleger.
• Dersom en henter fram empiri, er det ikke sikkert at bildet blir klart og entydig. Vi vet at ikke bare var Stalins håndlanger og sentralstyremedlem, bøddel og KGB-sjef Lavrenti Beria arkitekt, men selvfølgelig også den viktigste personen i det tredje riket etter Hitler – Albert Speer. Han hadde ansvaret for industri- og transportsektor – inklusive konsentrasjonsleirene, men kunne ikke huske noe særlig av akkurat det i Nürnberg, og unngikk dødsstraff. Da han slapp ut av Spandau, tok han opp karrieren og ble en slags helt hos postmodernistene. Akkurat det sier en del om begge.
• Litt lenger unna geografisk – i Indonesia – satt det lenge (1945–67) en kollega i presidentstolen, riktignok ikke så lenge som han hadde håpet, for Sukarno utropte seg selv tidlig til «president på livstid». Han hadde gått på arkitektskolen i Bandung og innførte det han kalte et ledet demokrati, som i praksis var et diktatur. Mest kjent – eller beryktet – ble han vel for massakeren på over en halv million såkalte kommunister i 1966, godt sekundert av CIA. Han kunne ellers sikkert blitt en vellykket privatpraktiserende, ettersom han var både ærgjerrig, sta, målrettet og manipulerende – og sikkert med de rette forbindelsene.
• En mann som aldri har vært særlig populær i de palestinske områdene eller ellers i nabolaget for den del, er Benjamin Netanyahu – presidentkandidat, opposisjonsleder og tidligere statsminister i Israel – med bachelorgrad i arkitektur fra MIT.
• Videre i Midt-Østen er det litt usikkert om Irans president har arkitekt- eller ingeniør-utdanning, men han omtales i alle fall som professor i byplanlegging. Mamoud Ahmadinejad var for øvrig bedre kjent som revolusjonsgardist og politisk kommissær under Iran/Irak-krigen, og for flittig bruk av avrettingspistol. Om han nå er en god president, er det litt for tidlig å avgjøre, men han får trolig ikke mange terningkastene – i alle fall hvis det er Bush en spør.
• Mens en er på disse trakter, er det fristende å nevne en kollega som riktignok ikke er kjent som politiker, men som bidro til å snu opp ned på hele den internasjonale agendaen for nøyaktig fem år siden, da han styrtet et passasjerfly inn i nordtårnet på WTC. Egypteren Mohammad Atta (1968–2001) – med flere identiteter og pass – hadde arkitekteksamen fra Kairo og var registrert som byplanstudent i Hamburg.
• En kollega som for så vidt kom langt som politiker, men som det hefter lite ved, er Dom Mintof med utdanning fra Oxford: statsminister på Malta i to omganger og stifter av arbeiderpartiet der i 1955. Det kan selvsagt komme av at landet han bestyrte i det britiske samveldet er meget lite, og at nyhetene ikke gikk så fort og ofte over verden den gang, selv om han til tider var ganske kontroversiell, spesiell i utenrikspolitikken.
• Vår mest berømte kollega er selvsagt USAs tredje president (1801–09) Thomas Jefferson – han hadde utvilsomme talenter som fagmann og blir for øvrig omtalt som en stor kapasitet på mange ulike områder.
• Tidligere boligminister i Mosambik, José Forjaz, nå rektor på arkitektskolen og med egen praksis i Maputo, er kanskje et av de få brukbare forbildene i denne forbindelsen vi har for tida. Med portugisisk bakgrunn ble han som ung arkitekt igjen i landet etter frigjøringa og stilte seg til disposisjon for det nye regimet. Riktignok trakk han seg etter hvert ut av politikken for å gjøre ting han kunne – eller likte – bedre, selv om han sikkert var en utmerket statsråd. (Forjaz holdt fakultetsforelesning på NTNU 16. oktober 2006.)
• Denne opplistinga er ufullstendig og gir neppe et klart bilde; f.eks. er ikke Nobelprisvinner og tidligere utenriksminister i Argentina Peréz Esquivel og Hizbollah-leder Khodor Noureddin nevnt, men en foreløpig konklusjon må allikevel bli at arkitekter burde holdes mest mulig unna politikken – i alle fall på topplanet. I kommunestyrer rundt omkring gjør de sikkert en god nok jobb.
• I 70-åra hadde mange yngre kolleger store politiske ambisjoner, men det å velge despoter østfra som forbilder og væpna revolusjon som virkemiddel, skulle vise seg å være lite opportunt her på berget. Nå sitter forresten mange av disse aktørene som kontordrivere, tilsynelatende godt tilpasset markedsorienterte og nyliberalistiske omgivelser. I Nepal, derimot, framstår en av lederne for maoistene – Babu Ram Bhattarai, som viljesterk og ganske vellykket i militant opposisjon. Han har en av de beste mastergradene i arkitektur som er delt ut på School of Planning & Architecture (SPA) i New Dehli og en PhD fra University of Dehli. Han har blant annet skaffet seg støtte hos lokalbefolkningen i deler av landet og har utvilsomt mye av æren for at kongen, som tidligere bestyrte et enevelde, nå er redusert til en paradefigur. Om Babu blir statsminister, er mer usikkert, selv om nepaleserne skulle ønske det, vesentlig fordi verken indere eller amerikanere synes det er en særlig god idé.
• Ettersom Raúl Castro er arkitekt – og ellers omtalt som landets militære jernhand – kan det nå fort komme en kollega i presidentstolen i Havana, men det er bare dersom «el comandante» Fidel vil det, eller han ikke kommer seg ut av sykesenga.
• Det er også interessant at en statsminister i vårt naboland i øst – sosialdemokraten Göran Persson – fikk mye berettiget kjeft også fra faglig hold da han viste fram selvtegnete planer for endring og utvidelse av herregården han kjøpte i Sörmland, men dette hører hjemme i den omvendte kategorien av det overskriften her antydet, altså politikeren som arkitekt. Akkurat som når Berlusconi får mye av ansvaret for hvordan bydelen Milano 2 ser ut og fungerer. Dette må eventuelt bli tema for en ny betraktning.
Ellers – for å komme tilbake til innledningen – står nok påstanden om at arkitekter er temmelig usynlige i det offentlige, seg godt, og når vi en sjelden gang deltar, får det for det meste dessverre mer preg av brødnid enn av sammfunnsengasjement.
