Arkitektnytt

Bortimot 60 interesserte hadde funnet veien til det elegante Rosenkildehuset midt i Stavanger sentrum.

Kjernen i problemstillingen er forbrukerinteressene. Derfor mener vi, som forening for de profesjonelle arkitektkontorer, at det kun bør være arkitekter med relevant utdanning og erfaring som tilfredsstiller samfunnets krav, som bør få anledning til å praktisere som utførende arkitekter i Norge.

En måte å sikre forbrukerinteressene er at myndighetene regulerer arkitektyrket slik at forbrukeren som har behov for arkitektfaglige tjenester, er trygg på at disse ivaretas av kvalifiserte utøvere.

De fleste europeiske land har slik regulering. Årets næringskonferanse satte fokus på ulike sider ved en fremtidig yrkesregulering av arkitektfaget her til lands.

Etter at leder av kommunalstyret for byutvikling i Stavanger, Christine Sagen Helgø, hadde ønsket oss entusiastisk velkommen til vakre Stavanger, innledet adm.dir. i Arkitektbedriftene, Harald Eriksen, med å belyse problemstillingen ved å peke på at ut fra et perspektiv som tar utgangspunkt i samfunnsinteressene, må både forbrukerinteressene og næringsinteressene sies å ha betydelig utbytte av et definert nasjonalt nivå på «professional qualifications» og derigjennom en kontrollert adgang til profesjonen. Som relevante bidrag til å underbygge konklusjonene ble det pekt på innføringen av EU-direktivet «Professional Qualification Directive», samt til bortfallet av siv.ark.-tittelen.

«Den profesjonelle kjøper» var tittelen på innlegget til Sven Erik Nørholm, adm.dir. i PTL, hvor han analyserte den profesjonelle arkitekt i lys av byggherrens behov for forutsigbar kompetanse og kvalitet. Selv om han stort sett var fornøyd med dagens profesjonelle arkitekt, særlig medlemmene av Arkitektbedriftene, så han ikke bort fra at nivået kunne bli ytterligere forbedret gjennom et reguleringsregime, men pekte på at god konkurranse alltid vil være den beste regulering.    

«Myndighetens syn» på regulering av arkitektyrket ble fremført av direktør Olav Berge, Statens bygningstekniske etat. Han viste til at vi i Norge allerede har en slags regulering av adgangen til å påta seg arkitektarbeider gjennom gjeldende lover og forskrifter. Selv om denne er bedriftsspesifikk, setter ordningen likevel krav til faglig ansvarlig i bedriften som kan minne om en offentlig yrkesgodkjenning. Han så ikke bort fra at ved den snarlige innføringen av ny PBL-lov med forskrift vil myndighetene skjerpe de faglige krav knyttet til godkjenningsregimet. I dagens Norge ser imidlertid ikke Berge behov for innføring av offentlig regulering av arkitektyrket. Offentlig beskyttelse av arkitekttittelen og organisasjonsregulering kunne
iflølge Berge være en fornuftig vei å gå.

Et ferskt eksempel på europeiske stater som nylig har sett det som formålstjenlig å regulere arkitektyrket, fikk vi demonstrert gjennom et svært interessant innlegg fra Margaret O’Flanagan, Assistant Education Director ved den irske arkitektforening, RIAI. Hun fortalte om «Den irske erfaring – nylig overgang til regulert yrke».

Sentralt i de irske myndighetenes holdning til nødvendigheten av regulering av arkitektyrket sto særlig forbrukerinteressene og ønsket om forbedring av kvaliteten til de bygde omgivelser – noe som også ble brukt i begrunnelsen for lovendringen. I tillegg til å belyse den nasjonale begrunnelsen for innføring av regulering, herunder gjennomgang av blant annet godkjenningskriteriene og tittelbeskyttelsen, pekte O’Flanagan på det større bildet hvor både det europeiske og andre store marked i stor grad forutsetter at arkitekten er i et regulert yrke. Ikke minst er EU’s kvalifikasjonsdirektiv og utdanningssystem eksempler på dette.

Dekan Tore Haugen, NTNU, dvelte ved behovet for å regulere arkitektyrket gjennom sitt interessante innlegg «Arkitektskolenes perspektiv». Et deltema som skolene i særlig grad må ta stilling til, er behovet og tilrettelegging for såkalt «livslang læring». En sentral forutsetning innefor et reguleringsregime er kravet om kontinuerlig etterutdanning. Slik det praktiseres i de fleste land, er dokumentert etterutdanning en av forutsetningene for regulert bruk av yrkestittelen arkitekt – på samme måte som flere norske regulerte yrker, så som advokattittel­en.
Paneldebatten, hvor samtlige foredragsholdere deltok, ble på en fortreffelig måte ledet av Arkitektbedriftenes Næringsforums leder, siv.ark. Arild Sletten. Friske meningsutvekslinger fordypet og forsterket oppfatningene slik de fremkom i innleggene. Også salen deltok i både spørsmål og betraktninger.

Særlig husker vi en yngre siv.ark. som kunne foretelle at hun ikke fikk delta i en konkurranse i Sør-europa fordi hun ikke hadde et registreringsnummer! Diplom eller eksamensbevis var det liten hjelp i. Et nummer som godkjent arkitekt i sitt hjemland, var helt avgjørende – ellers kunne de ikke vite om hun var en «ordentlig» arkitekt.

Mellom de faglige innlegg kunne forsamlingen glede seg over faglige påfyll fra Stavanger:

Siriskjær
Daglig leder for Studio Ludo AS, Atle Lenschow, presenterte et av vinnerprosjektene fra Norwegian Wood-satsingen. Med hovedgrep der former hentet fra både den gamle trehusbebyggelsen så vel som konturene i naturen omkring, vant de konkurransen om Siriskjær sammen med AART fra Danmark. Siriskjær ligger på en fantastisk tomt vendt mot fjorden. Det er et relativt tett boligområde som er tenkt utført hovedsakelig i tre. Det har gitt mange utfordringer, både til løsning av tomtesituasjonen, der det er krav til både åpenhet og offentlig gjennomgang, så vel som beboernes private rom. Det er brukt mye tid på tekniske løsninger i nær kontakt med miljøer i utlandet som har mer erfaring med massivtre. Prosjektet har vært i Stavanger kommunes regi til nylig, men er nå solgt til en privat utbygger, som ønsker å følge opp intensjonene bak prosjektet.

Norwegian Wood-prosjektet
Grete Kvinnesland er prosjektleder for Norwegian Wood-prosjektet, en del av Stavanger som Europeisk kulturhovedstad 2008. NAL/Ecobox har det faglige ansvaret. Norwegian Wood består av mer enn 15 prosjekter spredt over hele Rogaland. Hensikten er å trekke paralleller mellom Stavanger som Europas største treby (nå stadfestet!) og tre som et moderne materiale også for fremtiden. Byggeprosjektene spenner vidt, der Siriskjær er et boligprosjekt, Prekestolhytta en hytte for Turistforeningen og et par broer viser til alternativ bruk av tre. Ønsket for Stavanger var at disse skulle være ferdige til selve kulturåret. Men slik gikk det ikke. Konkurranser skal gjennomføres, prosjekter skal utvikles. Treteknologien satt opp mot moderne krav og tekniske forskrifter har heller ikke vært enkel å avklare. Derfor måtte Kvinnesland på prosjektets vegne akseptere at ikke alt var på plass – i tide. Men for byen var satsingen viktig. De har hatt gode sponsorer, både offentlig og lokalt. Og effekten av disse moderne elementene håpet man ville være positiv over tid.  Hun minnet til slutt om Norwegian Wood-konferansen senere i høst.