Nyheter
Arkitektbedriftene øker bemanningen
Apriltallene fra Arkitektbedriftenes bemanningsundersøkelse viser at bedriftene fortsetter å øke bemanningen. I løpet av det siste halvåret – fra oktober 2005 til april 2006 – har arkitektene på landsbasis økt staben sin med nesten 13 prosent. Går vi halvannet år tilbake, finner vi en økning på over 20 prosent.
3. juli 2006
Arkitektbedriftene i Norge (tidligere NPA) måler hvert halvår bemanningsendringer i norske arkitektkontorer. Den siste målingen dekker perioden oktober 2005 til april 2006. I undersøkelsen inngår 40 kontorer fra alle landets regioner. Det er de samme kontorene som blir spurt hver gang.
Motoren er Oslo-området
Det er markante geografiske variasjoner. Men i Oslo-området, der halvparten av landets arkitektbedrifter ligger, er økningen nesten 22 prosent sammenlignet med situasjonen for et halvt år siden. Går man halvannet år tilbake har Oslo-kontorene vokst med over 35 prosent! Ett av de større Oslo-kontorene har nesten fordoblet seg i denne perioden – opp 86 prosent.
Det er tydelig at arkitektstanden i hovedstaden skummer markedet for oppdrag – og arkitekter. Oslo-området er motoren i arkitekt- og byggemarkedet.
Men også Midt-Norge melder om en betydelig oppgang i bemanningen. Således viser tallene fra Møre og Romsdal/Hedmark og Oppland økning på 21,6 prosent, mens Trøndelag følger hakk i hæl med 21,3 prosent.
I Nord-Norge er det også en klar økning (7,4 prosent), mens det er stabilt i vest og sør.
Offentlig sektor tappes
Den målte økningen på 13 prosent tilsvarer ca. 300 personer på landsbasis, og den refererte økning på 20 prosent i forhold til for 18 måneder siden, tilsvarer ca. 450 personer.
Et nærliggende spørsmål er hvor disse arkitektene kommer fra? Har de vært arbeidsledige, drevet enkelmannsforetak eller kommer de fra utlandet? Eller er de hentet fra offentlig sektor? En rundspørring gir visse indikasjoner som også kan gi grunnlag for refleksjoner:
• Offentlig sektor synes å være hovedkilden. Eksempelvis er hele 20 prosent av stillingene (12-13 personer) ved avdeling for byggesaker i Oslo kommune ubesatte, og mange av disse besettes normalt av arkitekter. Hvem vil være i kommunen når du kan gå over gaten til nærmeste arkitektkontor og samtidig øke lønnen din med over 100 000 kroner? Tilsvarende bilde finner vi i svært mange av landets kommuner – bare 80 av landets kommuner har arkitekter ansatt i sin plan- og bygningsetat. Kommunene tappes med andre ord for sin kjernekompetanse.
• Det er praktisk talt ingen arbeidsledighet blant arkitektene – det gjør igjen at alle avgangsstudenter ved våre tre utdanningsinstitusjoner får jobb umiddelbart.
• Det er stor tilstrømning av velkvalifiserte utenlandske arkitekter – særlig fra våre naboland og ikke minst fra Tyskland.
Flere bedriftsledere vi har vært i kontakt med de siste dagene, forteller at søknadsbunken er skrinn og kompetansen tilsvarende lav. I beste fall stjeler man folk hos hverandre, eller man opplever en viss geografisk forflytning inn til de sentrale strøk. Oslo-området er attraktivt som aldri før.
At offentlig sektor synes å være primærkilden for oppbemanningen innen privat virksomhet, kan vise seg å være et tveegget sverd. På kort sikt er det utvilsomt fordelaktig å kunne øke kompetansen i arkitektbedriftene med erfaring fra offentlig saksbehandling. Samtidig vil byggesaksbehandlingen i de enkelte kommunene svekkes ved lavere bemanning og mangel på arkitektkompetanse. Vi risikerer at saksbehandlingstiden øker, kvaliteten på byggesaksavgjørelsene går ned, samtidig som byggeaktiviteten er på vei oppover. Som næring roper vi varsku – vi ser tegn på en skremmende utvikling!
Utdannes for få arkitekter
Årlig utdannes det ca. 130 til 150 arkitekter ved våre tre arkitektskoler (Oslo, Trondheim og Bergen). Dersom man regner med ca. 4-5 prosent årlig avgang – dvs. ved sykdom, pensjon, overgang til annet yrke osv., resulterer dette i en negativ tilgang – eller en underdekning pr. år på 20–50 arkitekter.
Noe av dette kan inndekkes gjennom:
• Norske studenter som studerer ved utenlandske skoler – og som reiser hjem igjen.
• Utenlandske arkitekter som gjerne vil arbeide i Norge.
I dårlige tider reguleres dette ved at raten over arbeidsledige arkitekter endres – noe som igjen skjuler underdekningen. Men i gode tider som nå, hvor byggenæringen går for full maskin og hvor arkitekter er mangelvare, er effekten umiddelbar. Søkere med adekvat erfaring er det så godt som umulig å oppdrive. Nyutdannede og utlendinger er fortsatt til dels tilgjengelige, men er lite operative på kort sikt. Dermed må prosjekter vente, offentlig saksbehandling går tilsvarende tregere, feil- og mangelprosenten stiger. Hvordan skal politikere oppfylle sine løfter om for eksempel full barnehavedekning, skoler, sykehjem og andre institusjoner når plan- og prosjekteringskapasiteten er oppbrukt?
Hvor er myndighetene og hvor er skolene? Kapasiteten ved skolene våre må straks økes. Sammenlignet med Danmark er vi som u-land å regne. Danskene har dobbelt så mange arkitekter pr. 100 000 innbygger som Norge. Tatt i betraktning av at arkitektutdannelsen tar 5 år, og at de nyutdannede trenger noen års praksis, da er vi allerede 8–10 år på etterskudd. Selv om byggenæringen skulle komme i en ny bølgedal, trenger kommunene å bygge opp sin kompetanse. Arkitektbedriftene må likeledes ha en viss søkermasse for å få de rette kandidater til de forskjellige typene oppdrag. Begge deler peker mot en økning av utdannelseskapasiteten. Nå må ikke myndighetene og skolene sove, men komme på banen!
Motoren er Oslo-området
Det er markante geografiske variasjoner. Men i Oslo-området, der halvparten av landets arkitektbedrifter ligger, er økningen nesten 22 prosent sammenlignet med situasjonen for et halvt år siden. Går man halvannet år tilbake har Oslo-kontorene vokst med over 35 prosent! Ett av de større Oslo-kontorene har nesten fordoblet seg i denne perioden – opp 86 prosent.
Det er tydelig at arkitektstanden i hovedstaden skummer markedet for oppdrag – og arkitekter. Oslo-området er motoren i arkitekt- og byggemarkedet.
Men også Midt-Norge melder om en betydelig oppgang i bemanningen. Således viser tallene fra Møre og Romsdal/Hedmark og Oppland økning på 21,6 prosent, mens Trøndelag følger hakk i hæl med 21,3 prosent.
I Nord-Norge er det også en klar økning (7,4 prosent), mens det er stabilt i vest og sør.
Offentlig sektor tappes
Den målte økningen på 13 prosent tilsvarer ca. 300 personer på landsbasis, og den refererte økning på 20 prosent i forhold til for 18 måneder siden, tilsvarer ca. 450 personer.
Et nærliggende spørsmål er hvor disse arkitektene kommer fra? Har de vært arbeidsledige, drevet enkelmannsforetak eller kommer de fra utlandet? Eller er de hentet fra offentlig sektor? En rundspørring gir visse indikasjoner som også kan gi grunnlag for refleksjoner:
• Offentlig sektor synes å være hovedkilden. Eksempelvis er hele 20 prosent av stillingene (12-13 personer) ved avdeling for byggesaker i Oslo kommune ubesatte, og mange av disse besettes normalt av arkitekter. Hvem vil være i kommunen når du kan gå over gaten til nærmeste arkitektkontor og samtidig øke lønnen din med over 100 000 kroner? Tilsvarende bilde finner vi i svært mange av landets kommuner – bare 80 av landets kommuner har arkitekter ansatt i sin plan- og bygningsetat. Kommunene tappes med andre ord for sin kjernekompetanse.
• Det er praktisk talt ingen arbeidsledighet blant arkitektene – det gjør igjen at alle avgangsstudenter ved våre tre utdanningsinstitusjoner får jobb umiddelbart.
• Det er stor tilstrømning av velkvalifiserte utenlandske arkitekter – særlig fra våre naboland og ikke minst fra Tyskland.
Flere bedriftsledere vi har vært i kontakt med de siste dagene, forteller at søknadsbunken er skrinn og kompetansen tilsvarende lav. I beste fall stjeler man folk hos hverandre, eller man opplever en viss geografisk forflytning inn til de sentrale strøk. Oslo-området er attraktivt som aldri før.
At offentlig sektor synes å være primærkilden for oppbemanningen innen privat virksomhet, kan vise seg å være et tveegget sverd. På kort sikt er det utvilsomt fordelaktig å kunne øke kompetansen i arkitektbedriftene med erfaring fra offentlig saksbehandling. Samtidig vil byggesaksbehandlingen i de enkelte kommunene svekkes ved lavere bemanning og mangel på arkitektkompetanse. Vi risikerer at saksbehandlingstiden øker, kvaliteten på byggesaksavgjørelsene går ned, samtidig som byggeaktiviteten er på vei oppover. Som næring roper vi varsku – vi ser tegn på en skremmende utvikling!
Utdannes for få arkitekter
Årlig utdannes det ca. 130 til 150 arkitekter ved våre tre arkitektskoler (Oslo, Trondheim og Bergen). Dersom man regner med ca. 4-5 prosent årlig avgang – dvs. ved sykdom, pensjon, overgang til annet yrke osv., resulterer dette i en negativ tilgang – eller en underdekning pr. år på 20–50 arkitekter.
Noe av dette kan inndekkes gjennom:
• Norske studenter som studerer ved utenlandske skoler – og som reiser hjem igjen.
• Utenlandske arkitekter som gjerne vil arbeide i Norge.
I dårlige tider reguleres dette ved at raten over arbeidsledige arkitekter endres – noe som igjen skjuler underdekningen. Men i gode tider som nå, hvor byggenæringen går for full maskin og hvor arkitekter er mangelvare, er effekten umiddelbar. Søkere med adekvat erfaring er det så godt som umulig å oppdrive. Nyutdannede og utlendinger er fortsatt til dels tilgjengelige, men er lite operative på kort sikt. Dermed må prosjekter vente, offentlig saksbehandling går tilsvarende tregere, feil- og mangelprosenten stiger. Hvordan skal politikere oppfylle sine løfter om for eksempel full barnehavedekning, skoler, sykehjem og andre institusjoner når plan- og prosjekteringskapasiteten er oppbrukt?
Hvor er myndighetene og hvor er skolene? Kapasiteten ved skolene våre må straks økes. Sammenlignet med Danmark er vi som u-land å regne. Danskene har dobbelt så mange arkitekter pr. 100 000 innbygger som Norge. Tatt i betraktning av at arkitektutdannelsen tar 5 år, og at de nyutdannede trenger noen års praksis, da er vi allerede 8–10 år på etterskudd. Selv om byggenæringen skulle komme i en ny bølgedal, trenger kommunene å bygge opp sin kompetanse. Arkitektbedriftene må likeledes ha en viss søkermasse for å få de rette kandidater til de forskjellige typene oppdrag. Begge deler peker mot en økning av utdannelseskapasiteten. Nå må ikke myndighetene og skolene sove, men komme på banen!