Arkitektnytt

– La oss begynne kronologisk med din biografiske bakgrunn og oppvekst fram til arkitektstudiet ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim.
– Jeg ble født i tettstedet Ekne ved Trondheimsfjorden i Levanger kommune i september 1963, og er med andre ord ekte inntrønder. Min mor var lærer, far jobbet i treforedlingsindustrien og tok senere over slektsgården, som var basert på skogbruk. Så jeg kjenner meg igjen i bygdemiljøene som preger Spydeberg kommune. Underveis i tiden på Levanger videregående skole var jeg utvekslingsstudent i USA, i perioden 1980–81, i småbyen Hawarden i staten Iowa midt på prærien, og det ble en meget lærerik erfaring, forteller hun.

– På hvilken måte?
– Det er naturligvis givende å lære et nytt land og en ny kultur å kjenne, men kanskje like viktig var det at jeg fikk mulighet til å se Norge og meg selv med litt andre øyne.

– Og hvordan havnet du på arkitektavdelingen ved NTH?
– Jeg var svært usikker på hva jeg skulle ta meg til etter videregående. Skjebnen ville det slik at min tante fikk seg en kjæreste som var arkitektstudent ved NTH, og gjennom samtalene med ham ble jeg nysgjerrig og inspirert, ikke minst av en tilsynelatende kombinasjon av formgivning – jeg trivdes med å tegne – og samfunnsforhold. Det hele endte med at jeg søkte og tok opptaksprøven, særlig takket være onkel Øyvind Drageseth – og kom inn på NTH høsten 1983.

– Kan du konkretisere din bråmodne iakttakelse av relasjonen mellom formgivning og samfunn?
– Så voldsomt innsiktsfull var jeg vel ikke, men som en del av opptaksprøven hadde vi en hjemmeoppgave der jeg valgte en situasjon i mitt nærmiljø, med fokus på konfliktene mellom fritidsbebyggelse og omkringliggende næring, det vil si landbruk. For meg var det et naturlig valg, uten den gang å ane hvordan min faglige legning skulle komme til å utvikle seg.

– Og denne tendensen fortsatte på NTH, formoder jeg.
– Ja, jeg prosjekterte få bygninger i løpet av studieårene; i større grad enn mange av mine medstudenter skrev jeg meg gjennom studiet. Jeg prioriterte emner som planlegging, rom og lys, arkitekturhistorie og estetisk kommunikasjon. Spesielt arkitekturhistorie opptok meg, og da mener jeg ikke stilhistorie, men arkitektur og planlegging som fysisk dokumentasjon eller manifestasjon av samfunn og samtid.

– Hadde din diplomoppgave en tilsvarende sosial vinkling?
– Det er det nok riktig å si. Jeg leverte et skriftlig arbeid ved Institutt for arkitekturhistorie som handlet om anlegget Falstad på hjemstedet mitt, Ekne. Det ble bygd i 1920 som tilnærmet ungdomsfengsel, en særavdeling, men ble tatt i bruk som ordinært internatbygg ved Falstad skolehjem. Så, under 2. verdenskrig, ble Falstad anvendt som leir for norske og utenlandske fanger under den tyske okkupasjonen. Mange kom fra Sovjet og østeuropeiske land, behandlingen var brutal, og flere av fangene ble henrettet. Senere var anlegget i bruk som landssvikerleir og deretter internatskole for psykisk utviklingshemmede. Mitt ærend var å beskrive anlegget og dets historie samt utarbeide planer for å formidle den spesielle historien knyttet til bygget. Det var en sterk opplevelse å gjøre denne oppgaven.

Læretid hos redaktør Dag Rognlien
– Du var ferdig utdannet arkitekt høsten 1988, da arbeidsløsheten herjet i byggebransjen og yrket vårt. Hva gjorde du i den dystre situasjonen?
– Jeg søkte flere jobber, men fikk ingen. Men en dag kom medstudent Anette Albjerk med en annonse som vekket min oppmerksomhet. Arkitektnytt var ute etter en journalist i halv stilling, jeg søkte og ble ansatt og begynte i januar 1989 med Dag Rognlien som redaktør og Anne Plau Hoel som redaksjonssekretær. Fra september samme år ble jeg heltidsansatt.

– Husker du din første artikkel?
– Den handlet om sysselsettingssituasjonen, et viktig tema den gang, forståelig nok. En grovtelling av mitt eget NTH-kull viste at en tredjedel var arbeidsledige, en tredjedel arbeidet i Sverige, og like mange hadde fått ansettelse her hjemme.

– Var det da du ble AFAG-medlem?
– Ja, jeg meldte meg inn ganske raskt etter at jeg begynte i jobb, tenkte det var best å ha den sikkerheten.

– Hvordan var det – uten journalistutdanning – å skulle skrive om arkitektur, 25 år gammel?
– Jeg husker det som en morsom og fruktbar læretid, svarer Sand med et av sine mange smil, som ofte ligger på lur.
– Redaktør Rognlien var lydhør og viste meg ufattelig tillit, og samtidig kunne jeg dra nytte av redaksjonssekretær Hoels bunnsolide journalistiske kompetanse. I en liten redaksjon må alle gjøre «alt», og det ble jeg etter hvert god til, å gjøre ting jeg egentlig ikke kan. Miljøet i hele Arkitektenes Hus var åpent og hjertelig, men krevende, og NAL-direktør Hans-Henrik Halvorsen – som senere ble styreleder i Fagpressen – satte den riktige tonen som dreide seg om stor redaksjonell frihet under ansvar. Og Redaktør­plakaten satt i veggene, jeg forsto snart dens grunnleggende betydning for mitt arbeid som journalist. Som politisk aktiv var jeg heller ikke helt fremmed for spillereglene for den fjerde statsmakt.

– Når gikk du over fra å være journalist til å bli Arkitektnytts redaktør?
– Dag Rognlien fylte 70 år i 1991 og pensjonerte seg, og Ulf Grønvold var en stund redaktør for både Byggekunst og Arkitektnytt, en dobbeltposisjon som var krevende for så vel redaktør som redaksjoner. Så ble han direktør for Arkitekturmuseet etter Elisabeth Seip, og fra februar 1993 var jeg konstituert redaktør for Arkitektnytt for deretter å bli tilsatt som redaktør høsten samme år. Det var økonomisk sett trange tider, og redaksjonen bestod av journalist Olav Ødegården og meg, men vi fikk da ut de numrene vi skulle – selv om utgavene ofte var på magre seksten sider.

– Redaktørplakaten er uvurderlig
– Du har altså arbeidet i Arkitektnytt i nitten år. Kan du si litt om hvordan du tolket bladets mål og midler.
– For meg er Arkitektnytt lesernes organ, svarer Sand bestemt. – Først og fremst rettet mot arkitektene, som inkluderer landskapsarkitekter og interiørarkitekter gjennom samarbeidsavtaler med NLA og NIL, og deres nærmeste allierte innenfor byggebransjen. Bladets formål gir Arkitektnytt en nyhets- og debattfunksjon, og jeg har tenkt på tidsskriftet som en møteplass – med rom for toveiskommunikasjon gjennom kommentarer og debattinnlegg. Arkitektnytt må speile mangfoldet i arkitektenes virke, og jeg har forsøkt ikke å innsnevre stoffet tematisk. Dessuten har jeg hele tiden ønsket å åpne arkitekturen overfor samfunnet og dets overordnede politiske og kulturelle vilkår.

Som ett eksempel nevner Bente Sand Arkitektnytts intervjurunde med de politiske partiene om arkitekturpolitikk i forbindelse med Stortingsvalget 1993 (jf. dagens landsstyre i NAL og deres ambisjoner i samme retning. Journ.anm.), hvor journalist Olav Ødegården leverte et fire-siders oppslag kalt «Politikerne svarer oss» (se Arkitektnytt 12/93). Hun oppfatter dette som et fagjournalistisk nybrottsarbeid i Arkitektnytt-sammenheng.

– Du har selv erfaringer fra politikken?
– Jeg meldte meg inn i Senterungdommen, Senterpartiets ungdomsforbund, i 1981. Jeg var aktiv gjennom studieårene, og satt i en periode som nestleder i organisasjonen. Jeg fikk også med meg noen år som folkevalgt i Sør-Trøndelag fylkesting før jeg flyttet fra Trondheim. Senere har jeg sittet som kommunestyrerepresentant i Hobøl, som er min hjemstedskommune vegg i vegg med Spydeberg kommune, fra 2003 til 2007, en nyttig erfaring i forhold til min nåværende stilling i det kommunale forvaltningsapparat.

– Men hvor reell er Redaktørplakatens demokratiske fundament?
– Utgiveren og eieren NAL skal og må selvsagt ha meninger om bladet og definere dets formål, kort sagt ha et aktivt forhold til publikasjonen, men den redaksjonelle friheten – igjen under ansvar – er etter min oppfatning uvurderlig dersom man vil ha et nyhets- og debattsblad med integritet og troverdighet blant leserne – kundeaviser er ikke spesielt interessante. Plakaten tydeliggjør også redaktørens og redaksjonens ansvar for å forvalte både utgivers formål og overordnede prinsipp som ytringsfriheten. Jeg tror også at den redaksjonelle frihet sikrer det kreative overskuddet og skaper bedre fagpublikasjoner, og i mine femten år som redaktør har jeg satt stor pris på dette handlingsrommet.

Dette er Bente Sand i et nøtteskall. Bestemt og handlekraftig, kunnskapsrik, overbevist om det frie ords betydning. Særlig i en profesjon som arkitektur, hvor «handlingsrommet» ofte kan bli truet av snevre økonomiske interesser og teknokratisk trangsyn. Men her må intervjueren tilføye: Eksredaktør Sand var også skattet av sine medarbeidere for sitt smittende humør, latteren hennes kunne plutselig bryte ut, uhemmet, når hun så noe komisk i en faglig hendelse eller et redaksjonelt dokument. En inntrøndersk legning, kanskje. Men i alle fall hadde hun en befriende evne til å lyse opp en yrkeshverdag preget av hardt arbeidspress og stramme tidsfrister.
Til dette kan tillegges at hun har dratt nytte av sitt temperament til ikke å la seg overkjøre, samtidig som hun er løsningsorientert og ikke uvillig til å inngå kompromisser.

Fra redaksjon til informasjon
Det siste Sand arbeidet med i NAL, var Oslo Triennale 2007, som informasjonsleder og presseansvarlig, og undertegnede spør:

– Noen innenfor NAL antyder at Arkitektnytts redaktør også kan ta på seg oppgaven som forbundets informasjonsansvarlig utad mot offentligheten?
– Nei, det syns jeg blir å blande kortene, en slik virksomhet er uforenlig med frittstående redaksjonelt arbeid. De to stillingene krever vidt forskjellige holdninger til organisasjon, fag og samfunn, for eksempel når det gjelder kravet til en redaksjons flerkildebruk.

– Nå kommer Arkitektnytt ut i to versjoner, på nettet og i papirutgave. Hva innebærer dette for bladets framtid?
– Det er en omfattende og krevende utfordring for en liten redaksjon med to utgaver, slår Bente Sand fast. – På nettet kan nyheter og debatt komme ut raskere, og omfanget av publisert stoff er ikke begrenset slik det vil være i en papirutgave. Da blir det viktig å spørre hva papirutgavens primære oppgave blir, kanskje er den kritiske og utdypende funksjonen bladets forse sammenliknet med webens. Jeg tror at nettutgave og papirutgave – som i dag er nokså like i innhold – over tid vil utvikle seg til å framstå som langt mer forskjellige. Jeg har tro på begge formatenes berettigelse, men det vil kreve ressurser å utvikle begge.

Planlegging i Stor-Oslos ytterkant
– Du tiltrådte som byggesaksbehandler i Spydeberg ved årsskiftet, med kort arbeidsreise fra Tomter i Hobøl kommune sammenliknet med den daglige pendlingen til og fra Arkitektenes Hus i Oslo. Din tilværelse har endret seg formidabelt.
Bente Sand bekrefter at livet hennes er ganske annerledes nå. Den lange pendlingen med to unger – barna er i dag 7 1/2 og 6 år gamle – ble strevsom etter hvert som tiden gikk. Og hun følte at hun trengte forandring, ville prøve noe nytt. Spydeberg er en oversiktlig kommune, med 5000 innbyggere. To tredjedeler bor i tettstedet Spydeberg, hvor Kommunehuset og hennes arbeidsplass befinner seg. Primærnæringene har fortsatt en framtredende plass, men kommunen har også en del små og mellomstore bedrifter. Likevel pendler 70 prosent av arbeidstakerne ut av bygda.

Spydeberg definerer seg som en miljøkommune, og er med i de internasjonale WHO-nettverkene Safe Community og Norsk Nettverk av Helse- og Miljøkommuner samt i Folkehelseprogrammet i Østfold. Kommunen er i vekst med jevn tilflytting, det stiller krav til kommunens planverk.

– På overordnet nivå vurderes veksten i kommunen som positiv, men den må styres gjennom et omsorgsfullt planarbeid. Kommuneplanen ble rullert i 2007, men et nytt kommunestyre vil rullere den på nytt så å si umiddelbart. Det betyr at jeg også vil få en del plansaker i hendene, noe jeg syns er kjempefint, sier Sand.

– Mens det pågår en flukt fra offentlige stillinger til private arkitektkontorer, velger du motsatt vei og går inn i kommuneapparatet, som ei kjerring mot strømmen. Hvor bevisst var denne beslutningen?

– Som tidligere sagt har jeg alltid vært opptatt av planlegging, og her i Spydeberg står utfordringene i kø og mulighetene er mange. Vi ligger i utkanten av regionen Stor-Oslo, det danner noen av premissene. Blant problemstillingene vi baler med, er diskusjonen om spredt bebyggelse og hvor restriktiv man skal være. Dessuten skal en ny sentrumsplan utarbeides. E18 blir nå lagt utenom kommunesentret, og det åpner for spennende muligheter. Vi kommer til å drøfte fortetting, hvordan Spydeberg skal vokse, hvilke høyder vi kan tillate. I arbeidet med sentrumsplanen kommer vi også til å dra nytte av studentoppgaver utført ved Arkitektur- og designhøgskolen våren 2007.

Dessuten jobber vi med å tilpasse fritidsbebyggelsen til kommunens infrastruktur og økologi, antallet hytter øker, og det er en viktig faktor å takle.

På skolebenken igjen
– Er du den eneste arkitekten i etaten Teknisk virksomhet?
– Nei, arkitekttettheten er høy her i Spydeberg kommune. Landskapsarkitekt Ingeborg Langeland Degnes, medlem av NLA, jobber som planlegger, og vi vil arbeide sammen om en rekke oppgaver. Min nærmeste medarbeider, Anne Sollerud, er ingeniør og har hospitert ved AHO. Det er godt å kunne støtte seg til erfarne kolleger for en førstereisgutt som meg! Jeg må tilstå at det kiler litt i magen når jeg nå sitter «på den andre siden av bordet» og skal forholde meg som forvalter til arkitekter og utbyggere.

– Du føler deg ikke fanget i et byråkrati?
– På ingen måte, svarer hun kjapt.
– Jobben er faglig utviklende, dette er nærkontakt med arkitekturens rammebetingelser. Vi har lover og regelverk å forvalte, vi tar stilling til konkrete prosjekter, gjennomgår lange og kompliserte planprosesser, og vi må ta hensyn til det politiske beslutningsmaskineriet. Sånn sett befinner jeg meg på skolebenken igjen. Der liker jeg meg, slik jeg i sin tid var en lærling i Arkitektnytt-redaksjonen.

Vi legger ut på en avsluttende vandring gjennom Spydeberg, bortover Stasjonsgata fra Kommunehuset, og jeg bemerker at Spydeberg er en kommune uten en by, men kanskje får dette voksende tettstedet bystatus en gang i framtiden. Vi passerer sveitservillaer og noen veltegnede nye boliger, og svinger til venstre ved butikksenteret som ligger inntil motorveien, går langs en gangvei i et grønt friområde med fotballbane og allaktivitetshus for så å nå fram til Kommunehuset igjen, hvor journalisten og byggesaksbehandleren avrunder samtalen.

På mitt litt tabloide spørsmål om kommunen har avlet noen kjente personer, trekker Bente Sand fram den dansk-norske presten og topografiske forfatteren Jacob Nicolaj Wilse fra 1700-tallet, sogneprest i Spydeberg, som arbeidet energisk for et norsk universitet og deltok i etableringen av Selskabet for Norges Vel. Og sammen med henne på Teknisk virksomhet arbeider skytterprinsesse og VM-mester Lindy Hansen.

Og med det karakteristiske brede smilet føyer hun til Spydebergs to rally­brødre, Henning og Petter Solberg, begge medlem av klubben KNA Indre Østfold.

Vi tok farvel med hverandre utenfor Kommunehuset, mens solen gikk ned over Spydeberg tettsted, igjen preget av rollespillets sjenanse. Men eksredaktøren og byggesaksbehandleren hadde fortalt sin historie, og journalisten kunne spasere mot stasjonen for å ta toget tilbake til hovedstaden.