Arkitekt med liten a
Planleggerne signerer ikke byggverk, omtales sjelden i fagblader, blir mest aldri priset eller hedret. De legger til rette for andre og er selv usynlige.
Karl Otto Ellefsen er professor i urbanisme og rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Ellen de Vibe er direktør for plan og bygningsetaten i Oslo. Begge er arkitekter i framtredende stillinger og sterkt eksponerte personer i norsk offentlighet. Men de planleggere. Bare planleggere. «De får ha meg unnskyldt, men de har ikke, og vil kanskje aldri få, samme prestisje som sine hustegnende kollegaer, tross iherdig og høyst prisverdig innsats,» sa Hans-Jacob Roald i foredraget «Byplanlegging, urbanisme og bærekraftig utvikling», holdt i P2- akademiet 10. juli 2003 og trykt i P2-akademiets hefte 30 (Transit AS, Larvik 2004).
For lite kunstnerisk
Mange nordmenn kjenner navnene på arkitekter som Le Corbusier, Frank Lloyd Wright, Antonio Gaudì, Alvar Aalto og Frank O. Gehry, eller Sverre Fehn og arkitektkontoret Snøhetta på den hjemlige scene.
Færre kjenner navnet på betydningsfulle planleggere som baron Haussmann og Ildefonso Cerdà, eller norske størrelser som Harald Hals og Sverre Pedersen, skjønt begge har satt betydelige spor etter seg i landet.
Hvorfor har planfaget så lav prestisje? Roald skisserer tre grunner. Den første er at vi «fortsatt lever i en romantisk kunsttradisjon hvor vi etterspør og dyrker det individuelle kunstuttrykket». Det innebærer at kunstnerens ego og intensjon knyttes til verket som ved en mystisk symbiose. «Kunstneren er en form for sannhetsvitne som gjennom sine verk forteller oss noe om seg selv og noe om oss selv, noe om samtiden som et rasjonelt medium ikke kan formidle. Det sier seg selv at ingen byplanlegger kan sjonglere slik med en by som medium for sine visjoner, drømmer og drifter.»
Byplanleggerne legger til rette for «byens daglige drift, for hvilke kvaliteter som skal bevares og hvor en skal søke utvikling», de søker å skape «det nye og noen ganger legge rammer for hvordan det nye skal se ut». Planleggerne legger til rette for andre aktører, blant annet arkitektene, og de arbeider normalt med et meget langsiktig perspektiv. De kan slik gjøre en stor innsats for å fremme «miljømessige gunstige betingelser», uten at det blir oppdaget, enn si påskjønnet. Eller som Roald poengterer det, et så langsiktig perspektiv «er av heller laber interesse for en oppjaget og fragmentert samtid hvor nyhetens levetid blir kortere og kortere».
Med etterutdanning
En annen grunn til at planleggingen har lav prestisje, i alle fall i Norge, ligger i utdanningen: «De fleste planleggere av i dag har planlegging som en biutdanning til fag som arkitektur, ingeniører, landmålere, geografer. I land det bør være naturlig å sammenlikne oss med, har en urban design og regional planlegging som egne selvstendige utdannelser,» skriver Roald.
Selv er han blitt master i urbanisme ved AHO etter å ha bygd på arkitektutdanningen fra NTH med omfattende planleggerpraksis, kurs og etterutdanning i godt voksen alder.
Det nye mantra
En tredje grunn mener Roald ligger i det politiske system, i demokratiet. De store plansjefers æra er slutt, og samfunnsutviklingen gjør at en i dag ser «tendenser til at politiske stemmer trer inn i det tradisjonelt faglige kor», noe som peker i to retninger. At byforvaltning blir gjenstand for politisk interesse, er «udelt positivt», men utviklingen kan også føre til at «fagetatens og forfatternes profiler anonymiseres», slik at en glemmer at også byplanlegging er et «spørsmål om åndsverk».
Staten fragmenteres, fastslår Roald. «I dag er privatisering det nye mantra.» Han vil ikke kritisere privatiseringen i seg selv, bare måten det gjøres på, hvor statsinstitusjonene blir omgjort til aksjeselskap, og hvor de allmenne hensikter blir mindre tydelige. Offentlige instanser framtrer som spekulanter og antar derigjennom skikkelse av mangehodede troll, som det er vanskelig å forholde seg til. «Den energi som brukes til å koordinere og lobbyere mellom ulike offentlige og halvoffentlige etater burde vært brukt til langt mer kreativt og produktivt arbeide.»
Men planlegging trengs, og grunnen ligger i forholdet mellom helhet, estetikk og ordensbegreper, mener Roald. «Arkitektens og byplanleggerens ansvar er utrettelig å søke en eller annen form for orden.» Dette trenger ikke innebære «en kompromissløs tolkning av et ordensideal», altså planlegging med totalitære pretensjoner.
Utdatert forvaltningsapparat?
I dag er planleggingsutfordringen sterkt knyttet til ønsket om et bedre miljø, «ofte omtalt som et bærekraftig miljø». Roald henviser til ambisjonene nedfelt i Lokal Agenda 21 fra FNs miljøkonferanse Rio de Janeiro i 1992.
Agendaen har imidlertid vist seg å være svært vanskelig å følge opp. Samspillet mellom ny teknologi og global økonomi i den post-industrielle tid byr på fantastiske muligheter for «ny fremtidsrettet byutvikling», men dessverre også på fantastiske muligheter for misbruk, mener Roald.
For å møte de økologiske utfordringer trengs et godt forvaltningsapparat. Hvor egnet er den norske modellen? Roald anbefalte i Arkitektnytt 20/01 en kommune- og fylkesrevisjon i landet: «Dagens norske kommuner er for trange, og dagens fylkeskommuner er for store og har for lite reelt mandat i forhold til de statlige sektorer til å kunne stå for bærekraftig planlegging,» sa han. Han tok opp igjen tråden i foredraget i P2 og gikk på nytt god for Sunnmøre som en «økonomisk bærekraftig region», som kan egne seg for «en samordnet og langsiktig ressursforvaltning».
Som arkitekt med planleggerkompetanse vurderer han administrasjonsapparatets funksjonalitet i forhold til et program for bærekraftig utvikling i en spesifisert tolkning. Trengs det en omprogrammering av forvaltningen? Problemstillingen kunne være noe å tygge på for Norske Arkitekters Landsforbund. Hvordan kan planleggerne hevde bærekraftprinsipper i forvaltningsapparatet, blant annet i møte med prosjekterende arkitekter, og legge føringer for miljøskapende samvirke gjennom gode prosesser, hvis apparatet ikke høver?
