Nyheter
MINNEORD:
Arkitekt Jens Bjørneboe
Jens Bjørneboe døde 29. april, og dermed mistet vi ved Institutt for landskapsplanlegging en viktig faglig støttespiller og inspirator. Helt siden åttitallet har Jens bidratt i undervisningen vår i det emnet som vi nå kaller landskap og bebyggelse, og som både arealplan- og landskapsarkitektstudenter tar del i.
18. oktober 2007
Han var genuint opptatt av landskapsarkitektfaget og likte å kalle seg selv utendørsarkitekt. Gjennom sitt virke har han vært en viktig talsmann for faget vårt og de grønne verdiene. For Jens var opptatt av rommene mellom husene og ikke minst av hvordan landskapet kunne spille en likestillet rolle i utformingen av boligområdene sammen med bebyggelsen og den nødvendige tekniske infrastrukturen. Etter hvert samlet han kunnskap og erfaringer fra mange års forskning i boka «Småhusområder», som kom i 2000, en bok som også har betydd mye i vår undervisning.
Jens gledet seg til undervisningen på Ås, og han kunne ringe måneder i forvegen for å spørre når det var dags å komme igjen. Med stor humor og innlevelse formidlet han hvordan man kan tilnærme seg bebyggelsesplanen på en prinsipiell måte. Vi ble for eksempel introdusert til den lineære bebyggelsen med smale og dype tomter, et prinsipp som også gjør det mulig å ta vare på landskap og natur. Jens var også svært opptatt av veg og vegføring. Hvordan finne de beste og mest landskapstilpassede vegtraseene? Men også dette: Hvordan redusere antall løpemeter veg? Videoen hans som viser «rushtrafikken» i utløpet av en boliggate med 25 småhus er et eksempel på hvordan han klarte å anskueliggjøre hva han mente både på en kreativ og pedagogisk måte. Samtidig var dette et viktig innlegg i debatten om de overdimensjonerte vegsystemene med overdreven vekt på trafikkseparering, som ofte kom i konflikt med landskap og vegetasjon.
Stortomttenkingen var et annet prinsipp han utviklet, og som er til hjelp for å dimensjonere boliggrupper og angripe større utbyggingsområder. Ved hjelp av stortomtbegrepet kombinerte han kunnskap om trygge vegføringer med den kunnskapen han hadde ervervet om hva som kunne konstituere gode tomter med plass til gode utearealer. Allerede i 1983 skrev han en rapport som oppsummerte kunnskap på dette feltet, som noen og enhver hadde hatt godt av å ta en ny titt på i dag.
Jens var unik til å engasjere studentene i sine forelesninger. De ble ikke bare monologer, men heller en diskusjon. Vi hørte mange ganger denne kommentaren fra studentene: «Dette er den beste forelesningen jeg har vært med på.» Jens bidro også i veiledningen av arealplan- og landskapsarkitektstudentene. Han likte godt den direkte kontakten han fikk på den måten, og han kunne bli ganske ivrig i veiledningen. Ekstra gode resultater tok han vare på, og vi fikk inntrykk av at møtet med studentene i forelesnings- og veiledningssituasjonen også bidro til å utvikle hans egen tenking om bebyggelsesplanlegging.
Vi sørger dypt over at Jens er død, men samtidig lever han videre gjennom den kunnskapen han har formidlet til kull etter kull med studenter fra ILP på Ås.
På vegne av kolleger på Institutt for landskapsplanlegging ved UMB Ås
Jens gledet seg til undervisningen på Ås, og han kunne ringe måneder i forvegen for å spørre når det var dags å komme igjen. Med stor humor og innlevelse formidlet han hvordan man kan tilnærme seg bebyggelsesplanen på en prinsipiell måte. Vi ble for eksempel introdusert til den lineære bebyggelsen med smale og dype tomter, et prinsipp som også gjør det mulig å ta vare på landskap og natur. Jens var også svært opptatt av veg og vegføring. Hvordan finne de beste og mest landskapstilpassede vegtraseene? Men også dette: Hvordan redusere antall løpemeter veg? Videoen hans som viser «rushtrafikken» i utløpet av en boliggate med 25 småhus er et eksempel på hvordan han klarte å anskueliggjøre hva han mente både på en kreativ og pedagogisk måte. Samtidig var dette et viktig innlegg i debatten om de overdimensjonerte vegsystemene med overdreven vekt på trafikkseparering, som ofte kom i konflikt med landskap og vegetasjon.
Stortomttenkingen var et annet prinsipp han utviklet, og som er til hjelp for å dimensjonere boliggrupper og angripe større utbyggingsområder. Ved hjelp av stortomtbegrepet kombinerte han kunnskap om trygge vegføringer med den kunnskapen han hadde ervervet om hva som kunne konstituere gode tomter med plass til gode utearealer. Allerede i 1983 skrev han en rapport som oppsummerte kunnskap på dette feltet, som noen og enhver hadde hatt godt av å ta en ny titt på i dag.
Jens var unik til å engasjere studentene i sine forelesninger. De ble ikke bare monologer, men heller en diskusjon. Vi hørte mange ganger denne kommentaren fra studentene: «Dette er den beste forelesningen jeg har vært med på.» Jens bidro også i veiledningen av arealplan- og landskapsarkitektstudentene. Han likte godt den direkte kontakten han fikk på den måten, og han kunne bli ganske ivrig i veiledningen. Ekstra gode resultater tok han vare på, og vi fikk inntrykk av at møtet med studentene i forelesnings- og veiledningssituasjonen også bidro til å utvikle hans egen tenking om bebyggelsesplanlegging.
Vi sørger dypt over at Jens er død, men samtidig lever han videre gjennom den kunnskapen han har formidlet til kull etter kull med studenter fra ILP på Ås.
På vegne av kolleger på Institutt for landskapsplanlegging ved UMB Ås