Arkitekt i det offentlige
Det er en gammel sannhet: arkitektutdanning leder ikke bare til prosjekterende virksomhet i privat sektor. For den arkitekt som velger å ha stat, kommune eller fylkeskommune som arbeidsgiver (og mange arkitekter gjør nettopp det, én eller flere ganger i løpet av sin yrkeskarriere), åpner det seg en rekke muligheter: planlegger, byggesaksbehandler, byggforvalter, antikvar, underviser, forsker – for å nevne noen.
Det kan altså ikke være mangelen på mangfold og bredde som er grunnlag for postulatet om at arkitekter i det offentlige avspises med lavere status enn arkitekter i det private. Penger er ett forhold, lønningene har historisk sett vært lavere i offentlig sektor enn i privat. Men i faglig sammenheng er det kanskje andre faktorer av større betydning. Arkitekter i offentlig virksomhet har ikke samme opphavsrettslige forhold til sine arbeider som kollegaene i privat praksis. Planleggeres innsats, for eksempel, er ikke knyttet til deres person på samme måte som en prosjekterende arkitekt, som i langt større grad identifiseres med sitt verk. Tilsynelatende er avstanden mellom den prosjekterende arkitekt og arkitekturen kortere, han/hun blir mer arkitekt. Den offentlige arkitekt er tilnærmet usynlig, selv om dennes arbeid legger viktige og ofte avgjørende føringer for kvaliteten i de fysiske omgivelser som prosjekterende fagfeller formgir.
I tillegg til en mer anonym tilværelse i offentligheten og i opinionen, har offentlig ansatte arkitekter også erfart usynliggjøring innad i fagmiljøene. Norske Arkitekters Landsforbund har ved flere anledninger gjort forsøk på «en oppvurdering av by- og bygdeplanleggingen som del av arkitektenes yrkesutøvelse» (NALs handlingsprogram 1986–87). Også det sittende landsstyret er opptatt av dette og har som punkt på sin handlingsplan et «økt engasjement for offentlig ansatte og økt arkitektkompetanse i kommunene». Landsstyret er opptatt av å «bidra til å bryte ned skillet mellom private og offentlige arkitekter», ikke minst for å «spille på lag som en profesjon som innehar ulike roller i samfunnet». Noen foreslåtte arbeidsfelt er utvikling av faglige nettverk og en bedre og mer nyansert grunn- og etterutdanning. Landsstyrets flaggsak, «å bedre kvaliteten i by- og tettstedsutvikling over hele landet», kan også betraktes som økt engasjement for offentlig virksomhet, her dreies fagdebatten inn på tema hvor planleggerne besitter kompetanse og posisjon.
Arkitekter i det offentlige er et omfattende saksområde som berører mange problemstillinger. Selv om forhåndsvarsel innebærer risiko for ikke å innfri, har Arkitektnytt ambisjoner om å bruke spalteplass på temaet framover. Mest fordi det er et spennende tema som berører mange, men også fordi offentlig ansatte arkitekter har mye synliggjøring til gode, også i dette tidsskriftet!