Arkhangelsk og den blafrende ikonlampen
ARKHANGELSK, som er kalt opp etter erkeengelen Mikael, har også sine små landsbyer. I Lyavlja brenner en ikonlampe ved inngangen til den renoverte steinkirken. Den er et symbol på fortiden, og knytter byen sammen med landet og samtiden.
Den vesle landsbyen Lyavlja ligger om lag tre mil sør for Arkhangelsk ved Dvinas søvnige bredd. Vi besøker byen etter å ha vandret i Malye Karely, gjerne kalt «Russlands Maihaugen» med sine kirker, klokketårn, stabbur, bygninger o.s.v. Lyavlja har etter sigende hatt norrøn bosetning gjennom flere hundre år. Kan det være slik at da høvdingen Ottar seilte inn Kvitsjøen på slutten av 800-tallet, så satte hans mannskap spor etter seg? Men andre handelsfolk fra Norden har også vært på farten i det rike området langs Dvina. Storbyen har sine små kvarterer og boliger som er spor av landsbygd og Lyavlja.
Lyavlja har to kirker fra middelalderen, den ene i tre, den andre i stein, og begge er tatt vare på. Steinkirken er renovert, den er åpen denne forblåste formiddagen, og det suser fra kuplene da vi trer inn i forrommet der en lampe brenner slik at vi ser glimtet av de mange ikoner som smykker ut veggene. Landsbyen reiser også et nytt kloster, og det skinner også som et smykke fra åsen et par kilometer unna. Hvis dette er utposten for bjarmernes rike, kan vi bare spekulere i om den unge presten som tar imot oss, er vår slektning. Han utstyrer oss smilende med et brennende lys idet vi trer inn i det hellige rom. Kirken bærer preg av fred, og en kvinne i skinnkåpe gjør korsets tegn i et bud om frelse.
For å forstå utviklingen i den regionale arkitektur er det viktig å se hvordan ulike epoker har satt sine spor etter som folket ved Arkhangelsk vokste i antall og lot seg påvirke gjennom kulturkontakt. Endringer i kultur måles gjerne på tre nivåer: (a) materiell kultur (b) ytre atferdsmodeller (c) etnisk identitet.
Pomortiden fra ca. 1760 til 1917 framstilles gjerne i lys av ensidig kulturpåvirkning fra russisk side. Hus, hjeller og kaier i Finnmark ble reist med tømmer fra de store skogene bak Kvitsjøen. Pomorene kjøpte på sin side norske fabrikkvarer, verktøy, krustøy, finere stoffer og tok dessuten med seg matvarer hjem, framfor alt fisk, men også reinkjøtt og skinn som samene leverte. De samlet inntrykk av hvordan naboene bygde sine hus og utviklet landsteder og byer. Ved Kvitsjøen har samer også satt sine føtter, og på klosterarkipelaget Solovki ble samer gravlagt.
Mentalitet og kontakt
Ved besøk i Arkhangelsk er det ikke vanskelig å få øye på vestlige spor i byggeskikk og arkitektur. Det moderne Arkhangelsk med bank-, forretnings-
og finansbygg er sterkt vestlig preget. De nye varehusene minner til forveksling de vi finner i vesteuropeiske storbyer. Dersom vi oppsøker detaljene, oppdager vi tydelige spor.
Ved vandringer i en nordrussisk landsby eller gater i Arkhangelsk kan det synes som om bygninger er vanskjøttet og lite verdt. Etter økonomisk tunge tiår har mange hatt nok med å holde det gående, langt mindre påkoste hus og leiligheter vedlikehold og reparasjoner. Av Russlands 142 millioner mennesker regner en med at ca. 30 millioner lever under EUs fattigdomsgrense. Rikdommen i landet er ujevnt fordelt. Under den bejublede Putin har avstanden mellom fattig og rik økt. Dette gjelder ikke bare mellom storbyene Moskva og St. Petersburg og landsbygda, men også innen den enkelte region.
Den russiske karakter er mer opptatt av å erobre det åndelige rom framfor det materielle.
I det ytre kan det russiske huset se temmelig grått og trist ut. Men inne ser du ofte det ville, fargerike og fantasifulle. Kirker med landskapsmalerier på vegger og tak innvendig utvider det åndelige rom og gir de tilstedeværende fornemmelse av den hellige ånd: lyset, vinden, fuglekvitteret og fargene. Samtidig er det forandringers tegn i tidens Arkhangelsk, kanskje som følge av påvirkning utenfra. Enten via reiser og kontakt mellom arkitekter eller via internett- og cyberspaceteknologi. Kontrastene mellom de værslitte husene i Lyavlja og det moderne forretningsstrøket Arkhangelsk by er slående. På landet tradisjon i trebebyggelse, i byen fornyelse i stål, murstein og titanium. Oljeselskapet Rosnefts bygg minner om slike vi kan se i Tokyo.
Den russiske estetikk gir seg også andre mål enn våre. Et uttrykk sier at «det er bedre å ha 100 venner enn 100 rubel». Eller «løp ikke etter skjønnheten, men heller fornuften». Den russiske sansen for poesi kan du beskue i de ulike bygningene i Malye Karely, f.eks. i vinduenes ikonliknende form og i husgavlenes flyvende uttrykk.
Malye Karely innbyr til vandringer i gammel pomorrussisk byggekunst og byplanlegging. Etter økonomiske uår er det betydelig virksomhet med reparasjoner av eksisterende bygninger. Stedet er rettet mot skoleklasser, forskere og reisende som vil forstå dette mektige fylket, større enn Frankrike i areal. Fram til forrige århundre dominerte trelasten både som bygge- og handelsvare.
En viss Martin Olsen fra Trondheim gjorde det godt i trelastbransjen i siste del av 1800-tallet, og denne framgang førte til at en rekke norske trelasthandlere dro til Arkhangelsk. I 1889 var f.eks. verdien av trelasthandelen her 30 ganger større enn i St. Petersburg, Peter den Stores by. Av 44 sagbruk i guvernementet Arkhangelsk i 1913 var hele 20 utenlandske. Slett ikke alle russere så på dette med blide øyne.
Til tross for at Olsen hadde tatt russisk statsborgerskap, skapt hundrevis av arbeidsplasser og bidro til rikdom i regionen, skulle det bli flere som opponerte. Anlegget ved Petsjora, Skogbruk i Nord, ble mål for den forviste bolsjeviken Kalmykov, som sammen med den senere revolusjonære Khantanseiskij kom til å organisere streiker ved bruket.
I 1920 tok bolsjevikene makten i Arkhangelsk. Den 70-årige Olsen fikk merke tsjekaens terror, havnet både på glattcelle og skreiv under tvang på aldri å forlate byen. I 1921 innså makthaverne at de hadde behov for Olsens kompetanse, og sendte ham til London med mål å bygge ut eksporthandelen med Sovjet-Russland. Skjebnen for den øvrige familie ble hard etter at han døde på sin post i London i mai 1924. Men Martin Olsen hadde bidratt sterkt til å modernisere Arkhangelsk.
Markedets inntogsplass
Arkhangelsk anno 2008 har mistet mye av de gamle minner fra mer enn 400 års historie. Handelsbygg fra 1900-tallet er enten fjernet eller forfalt. Forrige århundres treboliger står der fortsatt, mange preget av sørgelig forfall, andre nyoppusset og reparert. En må vandre langs gatene for å fatte hvilke barske leveforhold innbyggerne har i denne by selv med sju års økonomisk vekst under Putin.
Der det før var en yrende utskipningshavn for bl.a. tømmer, er det nå en badestrand hvor byens borgere myldrer i varme sommerdager. Til tross for advarsler om forurensning fra blant annet de store trevarefabrikkene i Novodvinsk. Langs den vakre strandpromenaden pusser en opp museer, hotell og boliger. Kirker renoveres slik at tradisjonelle ortodokse kupler blander seg med europeiske bueglass. Men den gamle basaren som innbyggerne er så stolte av, Gostiny Dvor, er under oppussing.
Arkhangelsk var lenge en av Russlands mest omtalte byer, beundret for skjønnhet og arkitektur, landets eneste større havn, omtalt i reiselitteratur og russisk landsbygdsdiktning. Tsar Mikhail F. Romanov (1612–1645) fikk i 1619 vedtatt en forordning som satte restriksjoner for handelen på Kolakysten og Petsjora, men ikke Arkhangelsk.
Alvorlig motbør skulle ramme Arkhangelsk etter at tsar Peter den Store (1672-1725) hadde grunnlagt St. Petersburg i 1703. Det ble lagt høye tollsastser på handel med Arkhangelsk havn. Flere handelsmenn skal ha blitt tvunget til landets nye vindu mot Europa og hovedstad. Under den mektige Katharina IIs (1729-1796) regjeringstid gjenvant Arkhangelsk noe av sin storhet. På ny skulle utlendinger trekkes til byen, handelen blomstret og ble større enn i St. Petersburg pr. innbygger.
Den fjerde hovedstad
Politiske krefter har ført Arkhangelsk både mot lys og mørke. Tsar Aleksander II (1818-1881), som styrte fra 1855 til 1881, var en reformator som bidro til at Arkhangelsk på ny blomstret, hadde bispestol og admiralitet. Det ble reist et geistlig seminar, en navigasjonsskole og et gymnasium i byen. Kirkebyggingen var omfattende, og talte i alt 25 hvorav en var luthersk. Foruten Pomoruniversitetet har byen et teknisk og et medisinsk universitet. Byen vokste både i folketall og status og ble en fjerde hovedstad i Russland. Pomorhandelen på Norge bidro til optimisme og framtidstro.
Endringene i Arkhangelsk er påtakelige; monumentale hus i strategisk viktige deler av byen blir renovert og gater utbedret. Slikt kan forklare Putins popularitet, for virkeligheten er konkret.
I august 1986 seilte steinkjerjekta «Pauline» inn Kvitsjøen med kulturarbeidere og forskere ombord. Dette dannet opptakten til at nye kontakter mellom Norge og Russland ble knyttet. Men Gorbatsjovs fall og Jeltsins maktovertakelse førte russerne mot armod, sosial fornedrelse og nød. Byen forfalt også hva gjelder vedlikehold og nyutbygging.
Arkhangelsk 2008 er heiskraner, gater under ombrekking, renoverte hus, store varemagasin med vesteuropeisk overflod i sentrum, gågate med parkbenker og glade fotgjengere, restauranter med anstendige priser, påtakelig fravær av politi og militære i gatene og innbyggere med langt større selvsikkerhet. De store blokkene som ble reist under Stalin, Khrustjov og Breznjev, dominerer tungt deler av byen, men det som gjør gladere inntrykk er trehusene og -fortauene. Utenfor sentrum møter en større trishet deg; ungdommer med forslåtte fjes og eldre som med sin stokk strever med å komme over gater med djupe groper.
Reklamen virker dristigere enn den du ser i Norge. Et ungt par med solbriller og hver sin øl utenfor hotellet smiler fornøyd på påskeaften. De symboliserer også den nye tid med Putin. Men den arven som Medvedev tok over 7. mai i en galopperende økonomi og fare for inflasjon, kan på ny føre Russland i trøbbel. Den russiske olje- og gassøkonomien kan være en variant av fenomenet russisk rullett eller kanskje rettere, «hollandsk syke», ensidig satsing på petroleum.
Andrej Shalyov ved Barentssekretariatets kontor kommenterer de mange heisekraner i byen slik:
– Vi forstår ikke hvorfor her bygges mer enn i Murmansk, og det enda byen er senter for den kommende olje- og gassvirksomheten.
Arkhangelsk later fortsatt til å være et mysterium. Lampen fra kirken blafret urolig da vi dro, og kan være en påminnelse om at dagens situasjon i historien er på veg mot ny usikkerhet: Turbulensen under Boris Jeltsin (1931-2007) skaket også Arkhangelsk, så kom Vladimir Putin (f. 1952) med stabilisering og kontroll som mål, og nå er det Dmitri Medvedev (f. 1965) som skal holde liv i flammen.
