Arkitektnytt

I de ti årene som har gått har mye skjedd, «Archigram» er igjen oppe til debatt, gruppen fikk «The Royal Gold Medal for Architecture» i 2002 og «Archigram»-liknende prosjekter har igjen dukket opp i arkitektskoler over hele verden. Studenter gjenoppfinner «clip-on» og «plug-in» i det uendelige, og som en «medreisende» hører jeg meg selv stadig oftere si: «nå skal du høre her», uten at det spiller noen rolle fra eller til. Utstillingen har, i forskjellige varianter, vært på tur rundt omkring i verden, men først i 2004 har den landet i London, og den unge arkitektstudenten er i mellom-tiden blitt redaktør i Byggekunst. (Den modellen, Ingerid, er ikke i London, men kommer til Newcastle til høsten.)

Fortsatt friskt pust
Utstillingen finner altså sted i Design Museum, London, frem til 4. juli – er den besøket verdt? Så absolutt! Og ingen må tro at dette er en uhildet, balansert anmeldelse av utstillingen og Archigrams betydning. Så langt derifra! Dette er et begeistret gjensyn med ting og tanker fra yngre dager, som var viktige dengang og som viser seg å være viktige nå, om enn på en annen måte.
Men bare for å få sagt det – det virker fremdeles som et friskt pust i arkitekturlandskapet, selv etter 35-45 år. For der er de, ennå noe «larger than life»-prosjekter som nærmest over natten skapte et nytt arkitektur-vokabular:

Clip-on housing, Plug-in University, Walking City, Capsule Homes, Living Pods, Cushicle/Suitaloon, Control and Choice, Rockplugs and Logplugs, Mobots – et cetera.

For de uinnvidde:
«Archigram» var navnet på et slags arkitekturmagasin som startet i 1961 «to continue the polemic and enthusiasm of architechture school.»

(Gid det var så vel med arkitektskolene.) En bunke ark stiftet sammen, så det i første omgang ut som nettopp noe en gjeng studenter hadde snekret sammen på kopimaskinen. Men hvis du gad å se og lese, ble det klart at her var noe annet på gang. I løpet av ti år kom det ut ni stykker av dem, stadig mer raffinert m.h.t. grafikk og produksjon, stadig like utfordrende og tankevekkende. De publiserte egne arbeider, andres arbeider, skrev og frem for alt tegnet, en grunnleggende kritikk av hva moderne arkitektur hadde blitt til, og – polemisk og entusiastisk – hva den kunne bli. De tok i bruk teknikker fra reklame, tegneserier, tabloider og «pop»kultur, og forandret totalt forventningen til hvordan arkitektur kunne representeres – og for den saks skyld debatteres.

«Archigram set out to stir architecture from its slumber, inject it with new vitality and dramatically expand its horizon.»

«Archigram» ble også navnet på den gruppe unge engelske arkitekter som i London sto bak magasinet. Warren Chalk (d.1987), Peter Cook, Dennis Crompton, David Greene, Ron Herron (d.1994) og Mike Webb. De hadde forskjellig utdanningsbakgrunn, var veldig forskjellige fra hverandre, hadde forskjellige interesser, og var fruktbart uenige om meget – noen ganger det meste. De hadde en arbeidsform hvor den ene kommenterte den andre gjennom tekster og prosjekter, hvor noen tok fatt i andres ideer og kom med – eller rettere sagt tegnet – neste innlegg. Og det forklarer mye av gjennomslagskraften, dette var ingen eksklusiv gruppe «sinte unge menn», men en collage av folk hvor det felles grunnlag var «– hvorfor ikke det da?», – og da var det rom for mange.

«Archigram was like a collage. A collage of people whose ages spanning 10 years and whose backgrounds were different. Most «groups» comes from the same school, the same town, the same background, with a collective taste. But we were always a
collage.»

Det man lett glemmer, fordi Archigram trykket på en nerve som fikk det til å rykke i tegnearmen til arkitekter fra Tokyo til Trondheim, er hvor «engelsk» det hele var. De så sin fremtid i «en konservativ, forstenet arkitektstand, som hadde sluttet å stille spørsmål», og likte det dårlig. De befant seg i det som skulle bli «the Swinging London», hvor folk involvert i produksjon av litteratur, kunst, teater, foto, film, musikk, mote, reklame, forlengst hadde begynt å riste i «the golden cage».
Dessuten kjedet de seg!

Samtidig hadde England endret seg fra et samfunnet basert på en moraliserende knapphetsøkonomi, til å bli et fullblods, hedonistisk forbrukersamfunn.

Archigram reagerte, som mange andre, med en slags blanding av fryd og frykt. Fryden var åpenbar, her var alt tilgjengelig. Frykten kommer mer som en ettertanke. Med den særegne britiske holdning til teknologi og alt amerikansk, kastet Archigram seg med enorm optimisme over alt fra «space capsules to lunch boxes» for å se hva annet dette kunne brukes til. Og de hadde det travelt, her var ingen tid for noe samlende teoretisk overblikk, det fikk andre ta seg av.

«We are in pursuit of an idea, a new vernacular, something to stand alongside the space capsules, computers and throw-away packages of an atomic/electronic age.»

Archigram var heller ikke noe isolert fenomen. En ting var de «nære omgivelser», AA og AD, Reyner Banham og Cedric Price i London, men der var også: Metabolistene i Japan, Utopie og Parent/Virillo i Paris, Haus-Rucker og Coop Himmelblau i Wien, Archizoom og Superstudio i Italia, pluss allverdens mer (Hans Hollein) eller mindre (Per Kartvedt) kjente enkeltpersoner som vandret inn og ut av «collagen.»

Og Archigram hørte med i et landskap som over tid, rommet JF Kennedy og Nixon, Vietnam og Watergate, Gagarin og Neil «That´s one small step for man, one giant leap for mankind» Armstrong, Woodstock og «Flower Power», Barbarella og Beatles, Velvet Underground og Pink Floyd, «Pillen» og miniskjørtet, men også MacLuhan og Marcuse, hvor «hardware» og «software» var nye ord, datamaskiner veide tonn, TV ble for alvor allemannseie og det til og med i farger, og jetfly tok over i luften. Verden ble mindre og annerledes foran øynene våre. Det vi så var et samfunn i oppbrudd, en slags metamorfose, karakterisert av bevegelighet, foranderlighet og ubestemthet.

«Anything is probable» – også en tur til London.