Nyheter
Utmelding av NAL:
Åpent brev til Arkitektnytt
Jeg melder meg herved ut av NAL. Siden det er normal kutyme i organisasjonen at utmeldte fremstilles i "gapestokk" i medlemsbladet, ber jeg med dette om muligheten til å utdype grunnen til min utmeldelse.
16. januar 2007
Mitt medlemskap i NAL strekker seg tilbake til mottagelsen av tittelen sivilarkitekt våren 1997. Jeg har siden dette arbeidet som arealplanlegger på forskjellig nivå, for det meste i det offentlige. Fra småkommune, via mellomstor, til landets største kommune Oslo. Jeg har også arbeidet med strategisk eiendomsforvaltning innenfor en av de større offentlige eiendomsbesitteres organisasjoner. Imellom dette har jeg også en kort periode bak meg som plankonsulent i et mindre, privat firma.
Tiltrekningen mot planlegging, fremfor å designe bygninger, har jeg hatt siden midt i studiet ved AHO, da jeg oppdaget faget: Skjæringsfeltet mellom arkitektur og samfunnsplanleggingens øvrige fagdisipliner – sosiologi, økonomi, juss, kulturminnevern, økologi. Målet er, som sikkert for alle som gir seg i kast med arkitektgjerningen, å skape gode omgivelser for mennesker.
Spørsmålet som jeg de siste årene i sterkere grad har begynt å stille meg, er om min forening NAL er en støtte for meg i arbeidet. Redaktør i Arkitektnytt, Bente Sand, skriver i lederen i AN 11/06 at NALs utvalg for strategi mot 2011 har satt opp fire punkter for videre arbeid. Det øverste av disse setter opp definisjonen av "Arkitektens rolle og ansvar i samfunnet (...)" som motivasjon for medlemskap og dermed også grunnleggende for organisasjonens eksistens.
Er dette nytt, da? Så vidt jeg kan lese ut i fra NALs statutter og regler siden min innmelding, har dette alltid vært, i alle fall skriftlig, et viktig og grunnleggende tema i organisasjonen. Hva slags krutt skal nå finnes opp for å gjøre arkitektene mer bevisste i forhold til temaet? De problemer som tårner seg opp i verden i vår tid synes ikke å få nevneverdig oppmerksomhet. Et av de store spørsmål dreier seg om økologi. Lenge ble dette sett på som "usexy" av standen. En litt merkelig innstilling, siden byggevirksomheten står for en tredel av den viktigeste andel av miljøutslipp, både av CO2 og miljøgifter. I hvor stor grad har NAL trukket med seg medlemsmassen i forhold til denne problematikken?
Her finnes tre hederlige unntak, som jeg vil trekke frem: Arkitektnytts skibent Jan Carlsen, som i mange år har stått på og hardnakket snakket om miljøproblemer, gjengen i Ecobox (med det tidligere så "usexy" navnet NABU) samt Byggekunsts redaktør Ingrid Helsing Almaas. Sistnevnte har innført miljøopplysninger som en del av informasjonen rundt magasinets presenterte prosjekter. Mener å ha sett en del prosjekter presentert, der skaperne glatt har ignorert å fylle ut disse opplysningene. Ukjent av hvilken grunn. For "usexy", kan hende?
Med unntak av heltene nevnt over, er mitt inntrykk at standen forholder seg passive til samfunnsproblemene. Innstillingen er, for å si det med Solkongen: "Etter meg, syndfloden." Det er jo gode økonomiske tider, må vite. Dessuten har de stakkars arkitektene så liten makt, det er tiltakshaverne som bestemmer alt. Standen hyler når myndighetene forsøker å innføre miljøkrav – dette er alt for komplisert – og "byggebransjen må selv komme på offensiven" (artikkelen Miljøidealer og byggebransjens engstelse, Arkitektnytt 11/06). Tja, lurer på hvor lang tid akkurat sistnevnte ville tatt, siden det uansett er den skumle tiltakshaveren som bestemmer...
I vår verden styrt av markedet må man selvfølgelig ha fingeren et godt stykke nede i jorden, dette er det ingen tvil om. Men – om arkitektstanden har problemer med å motsi tiltakshaverens krav om enkle og kortsiktige løsninger, og ikke selv har kreativitet nok til å presentere gode bærekraftige løsninger, kan den i det minste støtte myndighetenes forsøk på å styre i en riktig retning.
Arenaen for standen har blitt - som så riktig påpekt i 11/06 – en catwalk. Jeg sier til NAL nå, etter 10 år – Thank you for NOTHING.
Kanskje jeg vurderer medlemskap igjen i 2011.
Tiltrekningen mot planlegging, fremfor å designe bygninger, har jeg hatt siden midt i studiet ved AHO, da jeg oppdaget faget: Skjæringsfeltet mellom arkitektur og samfunnsplanleggingens øvrige fagdisipliner – sosiologi, økonomi, juss, kulturminnevern, økologi. Målet er, som sikkert for alle som gir seg i kast med arkitektgjerningen, å skape gode omgivelser for mennesker.
Spørsmålet som jeg de siste årene i sterkere grad har begynt å stille meg, er om min forening NAL er en støtte for meg i arbeidet. Redaktør i Arkitektnytt, Bente Sand, skriver i lederen i AN 11/06 at NALs utvalg for strategi mot 2011 har satt opp fire punkter for videre arbeid. Det øverste av disse setter opp definisjonen av "Arkitektens rolle og ansvar i samfunnet (...)" som motivasjon for medlemskap og dermed også grunnleggende for organisasjonens eksistens.
Er dette nytt, da? Så vidt jeg kan lese ut i fra NALs statutter og regler siden min innmelding, har dette alltid vært, i alle fall skriftlig, et viktig og grunnleggende tema i organisasjonen. Hva slags krutt skal nå finnes opp for å gjøre arkitektene mer bevisste i forhold til temaet? De problemer som tårner seg opp i verden i vår tid synes ikke å få nevneverdig oppmerksomhet. Et av de store spørsmål dreier seg om økologi. Lenge ble dette sett på som "usexy" av standen. En litt merkelig innstilling, siden byggevirksomheten står for en tredel av den viktigeste andel av miljøutslipp, både av CO2 og miljøgifter. I hvor stor grad har NAL trukket med seg medlemsmassen i forhold til denne problematikken?
Her finnes tre hederlige unntak, som jeg vil trekke frem: Arkitektnytts skibent Jan Carlsen, som i mange år har stått på og hardnakket snakket om miljøproblemer, gjengen i Ecobox (med det tidligere så "usexy" navnet NABU) samt Byggekunsts redaktør Ingrid Helsing Almaas. Sistnevnte har innført miljøopplysninger som en del av informasjonen rundt magasinets presenterte prosjekter. Mener å ha sett en del prosjekter presentert, der skaperne glatt har ignorert å fylle ut disse opplysningene. Ukjent av hvilken grunn. For "usexy", kan hende?
Med unntak av heltene nevnt over, er mitt inntrykk at standen forholder seg passive til samfunnsproblemene. Innstillingen er, for å si det med Solkongen: "Etter meg, syndfloden." Det er jo gode økonomiske tider, må vite. Dessuten har de stakkars arkitektene så liten makt, det er tiltakshaverne som bestemmer alt. Standen hyler når myndighetene forsøker å innføre miljøkrav – dette er alt for komplisert – og "byggebransjen må selv komme på offensiven" (artikkelen Miljøidealer og byggebransjens engstelse, Arkitektnytt 11/06). Tja, lurer på hvor lang tid akkurat sistnevnte ville tatt, siden det uansett er den skumle tiltakshaveren som bestemmer...
I vår verden styrt av markedet må man selvfølgelig ha fingeren et godt stykke nede i jorden, dette er det ingen tvil om. Men – om arkitektstanden har problemer med å motsi tiltakshaverens krav om enkle og kortsiktige løsninger, og ikke selv har kreativitet nok til å presentere gode bærekraftige løsninger, kan den i det minste støtte myndighetenes forsøk på å styre i en riktig retning.
Arenaen for standen har blitt - som så riktig påpekt i 11/06 – en catwalk. Jeg sier til NAL nå, etter 10 år – Thank you for NOTHING.
Kanskje jeg vurderer medlemskap igjen i 2011.