Arkitektnytt

Annika begynte sin arkitekturkarriere 19 år gammel som en av de aller yngste på NTH i Trondheim. Hun utmerket seg tidlig for enorm nysgjerrighet, pågangsmot, originalitet og profesjonalitet til å gjennomføre prosjekter til det fantastiske!

Ved siden av studiene var hun alltid opptatt med egne prosjekter og oppdrag: som reporter for studentradioen, klesdesign, leilighetsrenovering, matlaging, ski, skrev historier, men kanskje mest av alt interessen for musikk. Av alle musikkprosjekter hun hadde med flere band i studietiden, husker jeg tydeligst Annikas innsats med Transsiberian Hijackers under TMV-festivalen. Hun inntok scenen med sin sterke personlighet og fantastiske stemme. Vi undret på om hun ville satse på arkitekturen eller musikken, men hun klarte å kombinere med stadig nye musikkprosjekter ved siden av et liv som arkitekt.

Annika var alltid en nysgjerrig person som var interessert i å forstå og debattere sin samtid. Under tredje året, i 1993, dro hun til Berlin som en av de første via ERASMUS-programmet. Det gjenforente Berlin var veldig rikt på historier og muligheter – noe som tiltalte Annika. Lange samtaler hjem til Trondheim førtes via en bortglemt telefonstolpe i øst som det gikk å ringe gratis fra etter at Annika hadde installert sin egen hjemmetelefon. I 1996 avsluttet hun studiene på NTH med et diplomprosjekt hvor hun vender tilbake til Berlin-konkurransen om ett felles nordisk ambassadekompleks. I et par måneder reiste hun tilbake for å skrive et forprosjekt om det nordiske samarbeidet og Berlins ulike kulturhus gjennom tidene. Det resulterte i et modig prosjekt som var et nytenkende forslag til det nordiske ambassadekomplekset.

Rett etter studiene dro hun til Oslo. Hun ble engasjert i restaurering av Slottet – et prosjekt som gav Annika sjansen til å teste ut sine ideer i det virkelige liv. Hun kastet seg inn i den nye problemstillingen og lærte mye om restaurering. Hun begynte en egen undersøkelse om hvordan gammelt og nytt kunne møtes og fungere sammen i arkitekturen. Interessen for restaurering kom til å følge henne videre inn i fremtiden.

I 1998 startet hun sitt eget arkitektkontor – Annika Teig.

I de neste to årene gjennomførte hun flere innredningsprosjekter og designet flere møbler og lamper. Prosjektene viser både en lekende tilnærming til og et alvor for utførelsen som førte prosjektene elegant frem til detaljnivå. Større innredningsprosjekter som kan nevnes, er innredningen av Icon Medialab og Ericson. Et annet spennende prosjekt var ombygging og innredning av to møterom og et bibliotek for Bull & Co Advokatfirma i Oslo.

I 1999 gjennomførte Annika, som en av to ledende arkitekter, Bjørvikakonkurransen, og fikk 2. premie. Hun hadde evner til å se de store linjer og turte å foreslå større plangrep som skulle være identitetsskapende og fremtidsrettede. Hun arbeidet en del med oppfølging i etterkant, prosjektet ble blant annet vist på Arkitekturtriennalen i 2001. Taubanen som er planlagt å gå mellom Bjørvika og Ekebergrestauranten, er et eksempel på Annikas ideer og evne til djerve forslag. Målestokk var ingen hindring; hun tok tak i hvert prosjekt med samme kreative engasjement og lyktes alltid raskt med å komme inn i den vesentlige problematikken og belyse og løse prosjektet på en ny måte.

Siden Annika var både norsk og amerikansk, hadde hun i lengre tid planlagt å reise til New York. Nå var tiden kommet, og hun kunne ikke lenger utsette sitt stipend fra Scandinavian–American Foundation, som hun hadde fått et par år tidligere. I 2000 reiste hun over Atlanteren til Colombia for å begynne studiene «Master of science in Historic Preservation». Annika leverte en avsluttende oppgave, «Thinktanker», en idé om hvordan man kunne gjenbruke norske supertankers i fremtiden, som fortsatt kan leses på Colombias hjemmeside. Både i studietiden ved Colombia og i tiden etter var Annika svært aktiv og produktiv, deltok i flere konkurranser og fikk flere priser.

I 2002 var Annika ferdig med sin master og etablerte et nytt kontor – denne gangen i New York – Urban sector. Her utviklet hun et «plug-in»-system for moderne bad ved ombygging av eldre bebyggelse i New York. Dette var en idé som omfattet alt fra tekniske løsninger og markedsføring til økonomiske planer. Prosjektet var i startfasen og ventet på den siste finansiering for å bygge en prototyp i 1:1.

Et annet større prosjekt hun arbeidet med, var å lede restaureringen av et eldre teater, «The Biltmore Theatre», som sto ferdig 2003. Hennes siste prosjekt, som ansatt hos SOM i New York, var utviklingen av hennes idé om en kombinasjon av hotell og kontor i et nytt høyhus, for familien Pritzker, som realiseres i disse dager i downtown Chicago.

Annika var for oss alle som kjente henne en fantastisk personlighet og talent. Hun hadde en sterk analytisk evne i kombinasjon med kreativ sensibilitet – en følelse for det vakre og viktige i livet. Hun var alltid veldig tilstedeværende i alt hun foretok seg og ville alltid forsøke å få det maksimale ut av hver situasjon og prosjekt. Hun var kritisk og fikk sine omgivelser til å tenke etter en gang til, samtidig som hun farget den med sitt sprudlende humør – en unik kombinasjon.

Som arkitekt hadde Annika evnen til å være kreativ under idéfasen, med veldig fremsynte ideer om hvordan verden og arkitekturprosjekter skulle kunne se ut. Samtidig tenkte hun strategisk om selve gjennomføringen og markedsføringen av prosjektet.

Hun var engasjert engasjert, sprudlende glad, vakkert vakker og skarpt skarp. Å møte Annika var alltid utfordrende og inspirerende. Savnet etter deg er ubeskrivelig stort.