Arkitektnytt

Vi inviterte til en åpen samtale med byens fagfolk og politikere. Seansen foregikk rundt bordtennisbordet til 3RW Arkitekter, og på tapetet stod en rekke problemstillinger rundt arkitekturen og byutviklingen i Bergen. Mest debatt ble det rundt temaene bergensk identitet og langsiktig planlegging. Her følger et utdrag.

 

Noe annet 

Martin Braathen: Bergen har hatt en hang til å definere seg som «noe annet». Den gamle bergensskolen var et regionalistisk alternativ til den internasjonale modernismen. Man har foreslått å melde Bergen ut av Norge, BAF ut av NAL. Etter hvert fikk dere en egen arkitektskole, som også definerte seg som «alternativ». Dere har hatt en veldig sterk vilje til å være annerledes. Hva kommer dette av?
 

Gudrun Molden, arkitekt, hlm arkitektur:  Vi er et lite fagmiljø, på godt og vondt. I perioder har vi kanskje tenkt at det har vært et problem i forhold til det store miljøet i Oslo. Men akkurat nå har vi en sånn boost. Det har vært gode møter på Litteraturhuset, og folk har vært kjempeflinke til å legge frem gode løsninger. Det potensialet må vi utnytte. Vi har en kjempejobb å gjøre med å sette arkitekturen og utviklingen av fysiske rammer på agendaen. Og det gjelder alt fra innkjøpsordninger til hvor vi vil som fagfelt. Bergensmiljøet har så mange viktige saker på tapetet at vi ikke har tid til å vente på at sentrale organer i NAL skal være med, dersom dere ikke hører på oss.
 

Martin Braathen: Så dette er en del av den «bergenske selvforståelsen»?

 Petter Bergerud, arkitekt, KHiB og Fortunen arkitekter: Det er jo helt klart at vi her i Bergen har et kjempepotensial: Vi er midt i en enorm inspirasjonsverden, med havet og klippene og steinene. Snø og is og tre står i fokus. Det gjelder for BAS, og det gjelder hos oss på KHiB. Det satses veldig på tre som materiale – og det har verken Paris, London eller Barcelona. Internasjonalt er vi eksotiske, og vi er midt i det på en annen måte enn Oslo eller Trondheim. I Tromsø finner vi kanskje noe av det samme. Det er dette som da har skapt Bergen Arkitektskole og etter hvert disse andre institusjonene innenfor forskning og undervisning.
 

Nils Mannsåker, arkitekt Fortunen arkitekter: Ja, Bergen har en unik posisjon. Både historisk og landskapsmessig, når det gjelder fjord og hav. Begrepet bergensskolen er egentlig flere begrep. Det kan referere til byens historiske kontekst, og gå tilbake 100 år, da et arkitektmiljø klarte å knekke koden mellom historie, sted og nåtid. Jeg vil påstå at det ikke finnes noen gode eksempler på en tilsvarende forståelse i dag. Begrepet signalbygg har vært brukt altfor ofte, særlig politisk. Det er et håpløst begrep som ber om individuell selvhevdelse og mangel på kommunikasjon med omgivelsene. Det har vært en medvirkende årsak til at konteksten har uteblitt i veldig mange situasjoner. Her har også forvaltningen i kommunen sin del av ansvaret.
 

Thurid Pulg, landskapsarkitekt, Statens vegvesen: – Man kan vite hvem man er, hva slags egenart man har, og samtidig føle et fellesskap. Vi kan være bevisste på hva vi har her i Bergen, eller på Vestlandet, og samtidig forholde oss til resten av landet uten å tape vår egenart.
 

Henning Warloe, tidligere byutviklingsbyråd (H): Det siste er jeg helt enig i. På kulturfeltet har vi jobbet mye med kulturstrategier, å spisse Bergens kulturprofil og satsing. Og det er helt klart at i et lite og tynt befolket land som Norge, så har du en stor, selvforsterkende tyngdekraft i Oslo, som trekker de beste hodene og de største ressursene. Da blir Bergens utfordring å ikke bli
marginalisert, å ikke være irrelevant, men tilby en alternativ stemme, sant? Mange land har en «nummer to-by» som tar noen lederposisjoner på ulike felt, som et alternativ til hovedstaden. Man kan aldri bli større enn hovedstaden, men man kan bli et alternativ og på noen områder være nummer én. Det må være mulig også på dette feltet. Det ville vært synd om man i Norge bare hadde ett miljø som er stort nok til å få til noe. Det ville være en ensretting på bekostning av dynamikk og innovasjon, vil jeg tro.

 «Bergensskoler»i landskap og interiør 

Ingrid Haukeland, landskapsarkitekt, Bergen kommune: Sett fra et landskapsståsted, så hadde landskapsarkitektene en bergensskole i en periode på 1990-tallet, da vi hadde en kommunalråd som spyttet i 300 millioner kroner til de store byrommene. Da fikk vi en renessanse i Bergen. Og den syns jeg det er interessant å ta med. Det var allmenningene vi pusset opp, store og små, og når vi så var ferdige, fikk vi Byggeskikkprisen. Og med Bybanen har vi tatt dem med i reguleringen. Når du går av en bybane, så ligger det oftest en allmenning der. Og det syns jeg óg er verdt å ta med seg i bergensskoledebatten. For den bergensskolen som landskapsarkitektene skapte på 90-tallet, den lever fortsatt i den nye byggingen av Bybanen.
 

Martin Braathen: Så kan vi spørre interiør- og KHiB-miljøet om det fins en skole i deres miljø? Er det noe helt spesielt her, som ingen andre har?
 

Bente Irminger, interiørarkitekt, KHiB: Vi har et annet miljø enn de andre skolene, og det er vestlandsnaturen som er spesiell for oss. For å få utenlandske masterstudenter til oss, må vi være noe spesielt. Hvorfor skal de komme til regnbyen Bergen hvis de kan velge Barcelona? Det spesielle er den vestlandske naturen, og Vestlandet, og måten vi forvalter vestlandsnaturen på. Ellers er vi nær på studentene og har fokus på mennesket og samfunnet.
 

Cecilie Andersson, rektor, BAS: Sett fra Oslo, er det kanskje lettere å tenke at det er snakk om en senter/periferi-debatt. Men vi klarer å inkludere periferien i hvem vi er her. 

På BAS har vi ofte snakket om vestnordisk heller enn vestnorsk kultur. Vi har inne en søknad sammen med University of Highlands and Islands i Skottland, for eksempel, som dere sikkert ikke vet om en gang. De ønsker å samarbeide med oss på Vestlandet, fordi det er her de ser de store relasjonene til egne,       relevante problemstillinger. I tillegg har vi hatt kontakt med arkitektskolen i Aberdeen, som har et masterkurs om Norway after the oil.
 

Arne Smedsvig, landskapsarkitekt, Smedsvig landskapsarkitekter: Du har også en bergensskole på parksiden, som går langt tilbake. Hvis du går 250 år tilbake, så hadde du Det Nyttige Selskab, som sto i bresjen for å etablere nye parker i Bergen. Forskjønnelsen var en av de store, første satsningene. Så fikk du Nygårdsparken, det var en stor satsning. Men de siste årene har det dessverre gått raskere og raskere nedover. Vi har mista den offentlige styringen av de grønne verdiene. Hva er parkvesenet i Bergen? Jo, det er en vingeklippet Grønn etat. Og det lider vi under. Veldig mye av det som blir gjort av parksatsing i Bergen, blir gjort via private planer eller private utbyggere som bygger offentlige strukturer. Ambisjonene hos Grønn etat og trafikketaten er dessverre blitt veldig lave. Til sammenligning har Stavanger kommune et parkvesen med mange flere fagfolk. Grønn etat er nedbygd, og vi sliter veldig med manglende ambisjoner for å få løftet de grønne verdiene i Bergen til et nivå som vi en gang i tiden hadde.
 

Martin Braathen: Hvordan kan nivået løftes igjen?  
 

Smedsvig: Vi savner et parkvesen med gjennomføringskraft for å få realisert viktige grønne prosjekt. Se bare på Nygårdsparken. 

I august 2014 ble parken stengt med brask og bram, og den åpne russcenen som hadde dominert her i 25 år, ble sprengt. Nå, to og et halvt år senere, er det knapt noe synlig bevis på opprusting av denne særdeles viktige ressursen for byen. Det er for treigt!
 

Haukeland: Vi som en gang jobbet i den gamle friluftsetaten, den gangen bergensskolen var stor og de bygget de store byrommene, vi kan si at den gangen var parksjefen i Bergen som kongen i Norge. Det fantes ikke et større, bedre parkvesen i Norge –og så fort har det gått, fra 1985 til i dag.

 

– Bergen kommune, vær ute i tide! 

Martin Braathen: Fra flere hold har vi hørt misnøye med kommunen. Er det noen som vil utdype hva problemet er?
 

Nils Mannsåker: Jeg tror det har utviklet seg en veldig dårlig tradisjon i Bergen, med manglende styrke og svekket håndhevelse av planverktøyene. Det har gitt grobunn for at det er fritt fram for den som eier grunn eller har økonomiske interesser. Når dét blir modellen, så kan det aldri bli god byutvikling. Byutvikling handler om å være ute i tide. Hvis ikke blir det bare brannslukking og forsøk på å stoppe og korrigere. Dette igjen skaper mistillit. Så fra nå av, Bergen kommune, vær så snill, vær ute i tide! Når sjansen og områdene er der, planlegg, for Guds skyld! Planverktøyet kan være jævlig strengt, det kan være skikkelig dogmatisk og stramt – det er bare stimulerende. Men det må være tydelig, og det må bli forstått av oss, og det må forstås av de som håndhever det.
 

Solveig Mathiesen, prosjektleder Bybanen, Bergen kommune: Hvis man skal si hva som er spesielt med Bergen, så har vi noe som planleggere, arkitekter og landskapsarkitekter i kommunen har laget selv, nemlig Bybanen. Den er ikke laget av noen eksterne som har kommet utenfra, det er folk herfra som har reist og sett på prosjekter rundt i verden, og så har kommet hjem og skapt noe helt spesifikt for Bergen. Jeg syns kommunen generelt har jobbet fram noen rammer for byutvikling som er ganske gode. Og så kan det hende at de konkrete, private planene og byggesakene av en eller annen grunn låser seg, det kan ikke jeg svare for.
 

Martin Braathen: Er dere enige i at rammene i bunn og grunn er ganske gode for byutvikling, som Solveig sier her?
 

Latter.
 

Martin Braathen: Sixten, du har sittet lenge med hånda i været, så du kan få svare først.
 

Sixten Rahlff, 3RW Arkitekter: De er ekstremt gode, og ganske dårlige. For Bybaneprosjektet, som er ekstremt komplisert og uhyggelig visjonært, har rammene vært svært gode. Det var jo ekstremsport at man klarte det i det hele tatt. Så har du planen for vestsiden av Damsgård, som skulle være fremtidens Bergen. Er det blitt spesielt bra? Arkitektene har fått lov til å lage noen skjeve fasader med litt morsomme materialer, men billigste aktør fikk planen, lagde planen, og da var egentlig hele grunnlaget for et godt og variert område nesten ødelagt fra begynnelsen av. Så du har utrolig gode eksempler og forferdelig dårlige eksempler.
 

Nils Mannsåker: Bergen er en veldig konservativ by i den forstand at vi unngår utfordringer og tar minste motstands vei. 

Det er en dårlig vei å gå hvis en skal skape en framtidsrettet byutvikling. Vi bygger på det vi har, på de systemene vi har, det transportnettet vi har. Vi må etterstrebe transportreduksjon. Vi må bygge på de energipunktene vi har. 

Det er et offentlig ansvar og noe den offentlige planprosessen må sette agendaen for. Den må peke ut målsettingen og være ute i tide. Hvis ikke kommer det masse aktører på banen og setter presset i gang. Da går byen inn i den dårlige spiralen igjen, som har ridd oss i mange år.
 

Maria Molden, arkitekt, Arkitektgruppen CUBUS: Det er interessant at vi både er en veldig konservativ region og har vært gjennom en helt eventyrlig risikovillighet fra 70-tallet og frem til nå. Nå er oljeeventyret over, men denne regionen har stått for en utrolig offensiv utvikling og turt å gjøre noe. Hvis vi holder opp historiene om oljeindustrien og Bybanen og ser på viljen til å gå ut av komfortsonen som det har krevd, kan vi fortelle en ny historie om oss sjøl. Vi må innse at oljeeventyret er over, og vi må være med på historien om Norge etter oljen.

 

Regnskog av bortkastet papirarbeid 

Geir Brekke, arkitekt, leder BAF: Her er vi ved kjernen av det vanskeligste med byutvikling. Ser jeg tilbake til begynnelsen av 90-tallet, da jeg jobbet i Planavdelingen og hadde ansvaret for mulighetsstudien for Store Lungegårdsvann-området, var det utrolig mange ting på tapetet. Godsterminal og tog og helikopter, bystasjon og busstasjon og kultursenter og brannstasjon og Brann stadion. Og nå, etter 25 år, har nesten ingenting endret seg. Det er bare nye folk som har kommet inn, mens det er de samme ordene om igjen og om igjen. For noen år siden var det en svær internasjonal konkurranse om Store Lungegårdsvannet, slik som det også var på 1990-tallet og på 2000-tallet. Halve Brasils regnskog er hogd ned for å printe alt papiret som er skrevet om det. Likevel kommer det ikke videre.
 

Martin Braathen: Hvorfor kommer det ikke videre, da?
 

Geir Brekke: Problemet er at ingen bygger på den kompetansen som ligger der fra før. Alt skal starte på nytt og på nytt, ingen stoler på gamle konklusjoner. Det er skikkelig forstemmende å se på dette, fordi det er tenkt så mange gode tanker. Nils (Mannsåker, red. anm.) i Fortunen har vel sikkert gjort både Store Lungegårdsvannet to ganger og Skoltegrunnskaien to ganger. Og dét er det andre som har gjort også, sant. Men det kommer ikke videre.
 

Henning Warloe: Jeg er delvis enig i det hjertesukket der. For det virker jo som om det er en del ting som liksom aldri blir ferdig.
 

Geir Brekke: Aldri.
 

Henning Warloe: Demokratiet er ikke det mest effektive beslutningssystemet man har, ikke sant? Og det blir sjelden kontinuitet. Problemet med litt store, kompliserte saker er rett og slett at det er for mange baller i luften samtidig. Man skal prøve å løse for mange problemer, det blir for mange konflikter. Jeg har tro på å løse ett problem av gangen.
 

Geir Brekke: Det å jobbe med konsepter synes helt ukjent for Bergen kommune. Og da jobber vi ikke med mange problemstillinger på en gang, men med det store grepet. Det er det ingen som får til. Så havner Bybanen over bryggen ... hårreisende.
 

Solveig Mathiesen: Og så var det min tur?
 

Latter.
 

Solveig Mathiesen: Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å snakke om Bybanen, men det spesielle med prosjektet er at det har fått så stor kraft, og da får vi gjort noe.
 

Mikael Godø: Hva er nøkkelen, hva var det som fikk byutviklingslokomotivet Bybanen til å rulle, og hva vil få det til fortsatt å rulle fram til 2025?
 

Solveig Mathiesen: Det var jo noen som gjorde en jysla god jobb politisk, tenker jeg.

 

Angst for å gjøre feil 

Petter Bergerud: Vi har eksempler fra andre byer hvor det er noen sterke grep som tas, hvor det er vilje til å kjøre på. I Bergen er det også det, det koker av folk som har lyst til å bidra. Det vil jo også kommunen, men vi trenger noen som tør å male med den brede penselen, for det er jo faktisk et kjempepotensiale i Bergen. Og nå har vi tatt skritt én: Bybanen. 

Nå må det offentlige tørre å si at det er vi som styrer. Vi må ha inn folk som ønsker å styre. 
Så kan utbyggerne komme inn og få lov til å bidra med alt det de kan.

 

Nils Mannsåker: Jeg tror ikke det er tvil om at det er mye tvil og angst i Bergen for å gjøre feil. Og dét kan bli en mare. Før byutviklingen virkelig raser løs og de store banker på, må vi være forberedt og vite hva slags by vi vil ha.