Arkitektnytt

Liv Kari Skudal Hansteen grep roret på skuta mandag 6. februar, etter en hel liten mannsalder med Hans-Henrik Halvorsen som styrmann. Han kunne nok sagt det samme som henne, at medlemmene alltid må komme først – den nye direktøren bringer ingen palassrevolusjon. Men nå er det altså hun som skal legge ting til rette slik at NAL-skutas eiere, medlemmene, får avkastning og blir fornøyde, og tjene den nye kapteinen, Jannike Hovland, og hennes styre, og ellers holde tukt med mannskapet.

Ulike behov, ulike tilbud
Den nye direktøren er arkitekt og har vært medlem i landsforbundet siden studietida i Trondheim. Selv om hun ikke kan vifte med fortjenstfulle verv i organisasjonen, har hun «partiboka» i orden. Forbundet har vært hennes navlestreng i mange år, sier hun, og selv er hun én av de godt over tre tusen eierne.

Hun begynte som «lærling» i Arkitektenes Hus 1. desember for å forberede innflyttingen på direktørkontoret, og da oppdaget hun hvor mye medlemmene selv bidrar med for å holde forbundet under fulle seil.

– Jeg er imponert over medlemmenes egeninnsats i styrer og utvalg, råd og komiteer, for Akademiet, NABU og andre avdelinger. Selv om vi konkurrerer på arbeidsmarkedet, står vi sammen innad og hjelper hverandre gjennom NAL, sier hun, og understreker verdien av dette.

– Uten medlemmene er NAL ikke noe. Men medlemmene er tross arkitektutdannelsen ikke noen homogen gruppe. Det er store spenn i medlemsmassen, både når det gjelder geografi, alder, kompetanse og arbeidssituasjon. Jeg ønsker å gjøre meg bedre kjent med medlemmenes ulike behov og bidra til at NAL kan spisse og nyansere sine tilbud ytterligere, til nytte og glede for alle, fortsetter den nye direktøren. Hun legger kjapt til at NALs tilbud også er en politisk sak der landsstyret og representantskapet må inn med synspunkter og ta sine beslutninger.

Å hoppe etter HHH
For mannskapet på skipet har det vært en spennende periode med blandede forventninger etter at HHH gjorde det kjent at han ubønnhørlig ville forlate skuta den dagen han fylte 67. Landsstyret viste seg imidlertid handledyktig som alltid. Stillingen ble lyst ut, og søkerne meldte seg. Alle navn ble holdt hemmelige, mens kandidater ble vurdert og kalt inn til samtaler på bortgjemte steder i byen.

Så, i Arkitektnytt 11/05, stod følgende å lese i Presidentens hjørne på side 5: «Etter intervjuer med flere meget gode kandidater vedtok landsstyret i sitt siste møte å tilby jobben til arkitekt MNAL Liv Kari Skudal Hansteen. Hun har akseptert tilbudet og starter som «trainee» 1. desember i år. Hun vil bli behørig presentert i Arkitektnytt senere.»

Liv Kari... hvem da? En ukjent kvinne gjorde alle stalltips til skamme. Det ble en dark horse som skulle komme til huset. Snart stod hun fram i nettavisa med blondt hår, håndveske og stort smil – og så riktig vennlig ut. Men hvem var hun?

Noen fikk hilse på henne allerede i august, andre måtte vente helt til desember. Da, allerede i den første arbeidsuka, ble hun den heldige vinner av ei flaske vin fra Castilla under fredagslotteriet. Det måtte sikkert være et godt tegn.

Men hva ville hun med staben sin? Sjansen til å spørre og uteske henne kom med tiltredelsesintervjuet.
– NAL har hatt en god leder, sier hun og karakteriserer HHH som omsorgsfull og ambisiøs innad i organisasjonen, lojal og oppofrende overfor medlemmene, og pålitelig og samarbeidsorientert overfor omverdenen.

Det er ikke noe fallittbo hun overtar etter ham. NAL har høy medlemsandel blant arkitektene og lav turn-over i staben. Når så mange blir så lenge, er det fordi de er fornøyde og trives i jobben, mener hun, og ser det som et mål å identifisere suksesskriteriene og forsterke dem. Hun er imponert over kunnskapen som finnes i staben. De ansatte arbeider svært selvstendig, er meget engasjerte og motiverte, og dugnadsånden lever stadig høyt i Josefines gate 32 og 34, sier hun. Men det kan være lurt å stake opp noen lange linjer. Den nye direktøren vil gjerne ha klarere målsettinger for avdelingene for å konkretisere tiltak og evaluere måloppfyllelsen. Hun støtter seg til en enkel grunnfilosofi:

– Det er viktig at vi alle forstår våre oppgaver og roller slik at vi drar i samme retning for NAL-medlemmene. Alle skal vite hva de skal gjøre, og de må få mulighet til å gjøre det de er best til, få tilbakemeldinger på det de gjør, ha de nødvendige hjelpemidler for å gjøre jobben, få mulighet til å utvikle seg og oppleve at noen bryr seg om dem på arbeidsstedet. NAL er en kunnskapsbedrift, og da gjelder det å legge forholdene til rette slik at kunnskapen blir ivaretatt og forvaltet på en best mulig måte. Det er lett å ta tak i det som ikke fungerer, men kunsten er å fokusere på det vi får til, og bruke det som modell for hvordan vi ønsker å jobbe framover.

Det foregående styret har gjennomført endringer i NAL og brakt fram nye ambisjoner for organisasjonen, påpeker Arkitektnytt, og lurer på om alt nå skal endevendes.
– Jeg opplevde at styret reflekterte en ambisjon på NALs vegne om alltid å søke å bli bedre, i tråd med min egen sterke resultatorientering, ikke å forandre for å forandre, forklarer direktøren. Hun viser til det foregående styrets interesse for kompetanseoverføring på tvers i organisasjonen, at sluttresultatet kan bli mer enn summen av enkeltbidragene hvis forholdene legges til rette.

Hun ser det som sin oppgave å tenke strategisk medlemsorientert, uten å bli for operativ og detaljfokusert. Og selvfølgelig skal hun stå til tjeneste for NALs styre og sørge for å omsette styrets vedtak i handling og ellers gi det input.
– Det nye styret virker spennende, sier hun og strør nye godord om seg, som sin morgengave. – Alle er under 50, de har ulike ståsteder og yrkesbakgrunner og virker som en flott gjeng, engasjerte, ambisiøse og faglig trygge!

I Arkitektenes Hus tales det ofte om å hoppe etter Wirkola, særlig hver gang det kommer en ny president. Jannike Hovland skal nå fylle tomrommet etter Gudmund Stokke, og håper på oppdrift over kulen. Liv Kari Skudal Hansteen hopper etter HHH og vil trolig innføre V-stilen også på direktørnivå.

Arkitekt fra det offentlige
Arkitektenes Hus, selve huset, hva mener hun om det? Jo, det rommer både NAL, OAF, NIL, NLA og AFAG, påpeker hun, og er et flott hus – selv om drift og vedlikehold er kostnadskrevende, og selv om det sprer staben over store avstander. Hver sitter i sin krok. Hun skulle gjerne sett at staben satt fysisk tettere.
– En ting vi kan gjøre relativt raskt, er å være pådriver for tiltak som kan sikre at huset miljøsertifiseres, sier direktør Hansteen, som ser bærekraft og tilgjengelighet som selvfølgelige elementer i fagutøvelsen.

Den nye kvinnen ved skipsroret har allerede gjennomført mange og lange personalsamtaler i huset, hvor de ansatte har fått fortelle om seg selv, bakgrunn og fagområde, eventuelle tidligere arbeidsgivere, motivasjon for å jobbe i NAL etcetera.

Selv vokste hun opp i Tønsberg med en far som var utdannet bygningsingeniør ved NTH og ei mor som var utdannet ved BI. Etter gymnaset jobbet hun ett år ute på anlegg for å bygge ny E18 gjennom Vestfold, og tenkte kanskje å gå Handelshøgskolen i Bergen, men ble sterkt oppmuntret av faren til å velge arkitektstudier ved NTH.
– Etter hans råd tenke jeg nok mer på å få med meg miljøet, organisasjons- og studentlivet i Trondheim, enn på faget, sier hun og forteller at hun engasjerte seg i det meste. Hun var ikke overbevist om at arkitektur var det eneste saliggjørende før hun fikk Karl Otto Ellefsen som lærer på tredje året. Han satte faget inn i en samfunnsmessig sammenheng, og hun så lyset.

Siden hospiterte hun ved AA i London, og tok diplom i 1994 på en oppgave om bærekraft og planlegging. Før hun ble ferdig, var hun engasjert av Horten kommune i Vestfold, hvor hun arbeidet for både rådmann og teknisk sjef med planlegging på flere nivåer og oppgaver på tvers av etatene, med meget allsidige utfordringer, og hadde det kjempegøy, forteller hun, i to hele år.

Likevel avslo hun tilbudet om fast stilling i kommunen, da hun samtidig fikk tilbud om jobb i NSBs planavdeling. Det var i 1996 og planavdelingen var på offensiven.
– Jeg kom inn et tverrfaglig miljø med høy fagkompetanse og som tenkte stort. Jeg fikk blant annet trent meg som oppdragsgiver og i å være tydelig i definering av oppgaver og mål for prosjektene.

Langs sporet på vei til huset
Liv Kari Skudal Hansteen, hvis farfar var rallar, fortsatte karrieren langs de norske jernveier med sine svinger og tunneler. Hun prøvde seg først som konsulent i BanePartner, en statseid forretningsenhet som ble opprettet for å selge rådgivnings- og prosjekteringstjenester innenfor planlegging og samferdsel, primært mot Jernbaneverket, men også mot andre offentlige etater i Norge og i utlandet.

Da sjefen i hennes avdeling sluttet etter kort tid, ble hun tilbudt lederstillingen. Seksjonen var stor og hadde mange seniorer, og den spente faglig vidt med fysikere, biologer, samfunnsgeografer, ingeniører, landskapsarkitekter og arkitekter. Det var med skrekkblandet fryd hun tok fatt.
– Fryd over å bli vist tillit, men samtidig skikkelig redd for ikke å være tilliten verdig, forklarer hun. – Kravet til inntjening var stort, og konkurransen ble stadig hardere. Samtidig tenkte jeg at hvis jeg ikke tok imot utfordringen, ville jeg angre.

Hun sa altså ja, og tok skrittet inn i lederrollen, og da oppdaget hun at hun ikke trengte å være best, eller vite mest om alt. Det holdt at hun organiserte ting slik at de faglig beste deltok i prosessene og sikret kvaliteten.

Etter noen år kom det politiske signaler om at BanePartner skulle gjøres om til aksjeselskap. Da kom det ei tøff tid for henne som var mellomleder, da det samtidig skulle gjennomføres store innskrenkninger.
– I en nedbemanningssituasjon flytter de ansatte oppmerksomheten fra produksjon og leveranse til «hva skjer med min arbeidsplass?». Mange reagerte med angst, sinne og frustrasjon, og som mellomleder opplevde jeg å være mellom barken og veden. Jeg måtte være lojal overfor styrets beslutninger, samtidig som jeg skulle støtte de ansatte slik at de kunne håndtere endringene. En situasjon med sterk omorganisering og nedbemanning kan bli veldig ressurskrevende for en bedrift. Styre og ledelse bør være ytterst klare i sitt budskap om hva de vil og ha en tydelig avgrensning. En omorganisering vil alltid, alltid, ha en menneskelig side. God og ærlig informasjon er essensielt for videre tillit til bedriften, sier hun.

Men knapt var omstillingsprosessen for alvor satt i gang, før den politiske vinden endret seg på nytt, og det ble besluttet at BanePartner skulle avvikles ved årsskiftet 2003/2004, og at den faglige kompetanse skulle tilføres staten.
– På det tidspunktet likte jeg ikke tanken på å bli «plassert». Jeg ville heller selv aktivt søke meg til noe annet. Jernbaneverket var da under full omorganisering, og høsten 2003 fikk jeg et spennende tilbud fra min tidligere oppdragsgiver om å bygge opp en helt ny avdeling som skulle ha ansvaret for å utvikle og forvalte Jernbaneverkets baner, stasjoner og eiendommer i sør- og østlandsområdet. Jobben som stabssjef var krevende, men heldigvis fikk jeg tak i dyktige fagfolk som kunne mye mer om jernbane og eiendomsutvikling enn meg, forteller hun.

Da direktørstillingen i NAL ble lyst ut, var hun ikke egentlig ute etter noen ny jobb, men tenkte at dette måtte være drømmejobben! I NAL kunne hun få muligheten til å bruke både sin kjernekompetanse som arkitekt og sin ledelses- og organisasjonskunnskap til beste for andre arkitekter – ved å ha NALs medlemmer som «kundegruppe». Hun søkte, og fikk jobben. Nå begynner de virkelige utfordringene, å gjøre seg fortjent til jobben, hver dag, mener hun.

Og her finner hun nok en anledning til å rose det andre gjør. Hun er veldig imponert over hva store og små norske arkitektkontorer får til.
– En god del av den norske arkitektur er i verdensklasse, sier hun. – Den norske arkitektstanden kjennetegnes ved å tenke sektorovergripende, ha høy faglig integritet og holde den faglige fane høyt. Det siste er både på godt og ondt. Engasjementet kan utnyttes økonomisk av andre aktører i bransjen, og brukes til å undergrave arkitekters bidrag og rolle.

– Premissene for fagutøvelsen legges i samfunnet, i lovverk og i planlegging, fortsetter hun. – Arkitekter som arbeider andre steder i samfunnet enn på arkitektkontorene, bidrar til å skape større forståelse for faget og dets forutsetninger i samfunnet, også for prosjekteringen som en kjerneaktivitet. Faget og standen som helhet er tjent med en sterkere grad av samfunnsorientering.

– Vi har kompetanse og bør være en del av fagbuketten som samarbeider om fysisk planlegging, understreker hun og tegner en trekant med NAL i midten og medlemmene, bedriftene og samfunnet i hvert sitt hjørne.

Med «NAL 2011» i blikket
Den nye direktøren tror ikke at hun blir i NAL til hun går av med pensjon, siden hun stadig søker nye utfordringer. Hun liker å løse oppgaver hvor svaret ikke er gitt på forhånd, og avhenger av flere, og hun liker å se resultater.

Hun gleder seg til å gripe fatt i «NAL 2011», prosjektet som skal legge føringer for hva NAL skal være i framtida, et strategiarbeid som involverer både de ansatte, NALs styre og lokalforeningene.
– Jeg vil gjerne se dette arbeidet komme i mål, sier hun bestemt.
Da HHH kom til Arkitektenes Hus på 1960-tallet, forelå det to utredninger, «Menneskenes omgivelser» fra 1961 og «NALs framtid – mål og midler» fra 1963, som han forholdt seg til. Den nye sjef i huset har utredningene foran seg.

Så hun blir nok i huset til 2011. Og så vi får vente og se om ikke NALs pensjonsordning etter hvert vil framstå som svært så fristende, også for Liv Kari Skudal Hansteen. 30 år går jo som en røyk. Uansett vil Hans-Henrik Halvorsen beholde verdensrekorden i langdistanseskiflyging for arkitektøkonomer – på 40 år – i all overskuelig framtid.