Arkitektnytt

Ragnvald Bing Lorentzen (1978-81):
Jeg vil våge den påstand at NAL ikke ville vært hva det er i dag uten HHH. Han har vært kontinuiteten i landsforbundet, vært der fra han var nybakt siviløkonom til pensjonsalderen, hele tiden engasjert og opptatt av NALs beste.

Det kan ikke ha vært enkelt. Han har måttet forholde seg til skiftende presidenter og landsstyrer med forskjellige temperamenter og forskjellige syn på oppgaver og fagpolitikk. Men HHH har evnet å tilpasse seg, og vært lojal mot de til enhver tid sittende tillitsmenn.

Jeg overtok som president etter Per Johan Eriksen. Han var en dynamisk person med klare meninger, stor selvsikkerhet og en typisk ledertype. Jeg følte at å overta etter ham var som å hoppe etter Wirkola. I den situasjonen var det godt å ha HHH som støttespiller. Han kom med kloke og gode råd, støttet meg i det praktiske arbeid og var lojal overfor mitt faglige veivalg. Jeg følte etter hvert at å samarbeide med HHH var som å samarbeide med en nær venn.
Det var også en glede å være med HHH på nordiske styremøter, og oppleve den respekt han nøt i nordisk sammenheng. Alltid klok og innsiktsfull.


Sven W. Meinich (1985-87)
Kjære Hans, er dette vel overveid? Hvor har du tenkt at ditt kjære NAL, presidenter, råd og landsstyrer skal finne sitt fundament når selve grunnfjellet i organisasjonen blir borte? Ikke bare har du vært lederen i Arkitektenes hus, men gjennom ditt virke stått som symbolet på selve HUSET, det mest sentrale i arkitektenes liv og yrke. Gjennom 32 års uselvisk innsats har du vært grunnmuren i arkitektstandens organisasjon. Vekslende presidenter og tillitsvalgte har lært å stole på dine evner til å fastlegge økonomiske rammer og tåle belastninger når de har bygget sine visjoner og tømret sine ideer, uten at fundamentet har vist tegn til svik eller svikt.

Du har åpnet dørene og invitert på din kunnskap og erfaring i dette mangslungne NAL-hus som rommer så mye kreativitet, hjertevarme og givende sosialt liv. Du har stått som organisasjonens yttervegg, tatt vare på dine kjære ansatte, skjermet oss presidenter for dagliglivets trivialiteter, men åpnet ditt vindu mot det ukjente og skaffet NALs folkevalgte oversikt og innsikt.

Du har organisert ditt hus med beundringsverdig takhøyde og fostret engasjerte medarbeidere med styrke og bæreevne til å tåle en storm. Lik husets tak har du stått som organisasjonens effektive og selvskrevne beskytter og bare en sjelden gang stukket hodet frem og opp i lyset, lik røykpipen over husets tak.

Når du nå får ferdigattest for Huset og brukstillatelse for pensjonen, vil de av oss som har vært så heldige å få bygge og tjene NAL sammen med deg, ha fått mer enn vi har kunnet gi tilbake, både på det administrative og menneskelige plan. Takk for givende år og godt samarbeid!


Kirsten Arge (1988-89)
Det begynner å bli lenge siden jeg hadde nesten daglig kontakt med Hans under min presidentperiode. Det som imponerte meg mest den gangen var hans helt utrolige lojalitet overfor både faggruppen han arbeidet for, arkitektstanden, og overfor landsstyret og landsstyrets merkesaker og beslutninger. Lojaliteten var også kombinert med en levende opptatthet av alt som kunne øke samfunnets interesse eller omsorg for standen og for arkitektur.

Et annet begrep som også karakteriserer Hans, må være tålmodighet. Det er imponerende at han i alle de årene han har vært direktør, har vist den samme interesse og entusiasme i forhold til ethvert nytt landsstyre med president, som stadig forsøker å finne opp det samme kruttet på nye måter!


Ole Wiig (1990-93)
Med HHH kom ryddighet og troverdighet inn i NAL. Han har vært svært dyktig i økonomistyringen i et forbund med begrensede midler, og hvor ønsket om å bruke penger på mange og gode saker er stort. Gjennom HHHs økonomiske kontroll har det vært mulig å opprettholde Arkitektenes hus og i tillegg skape verdier. HHH har også bidratt til en nødvendig profesjonalisering av arkitektverdenen. Dette har gitt NAL verdifull kredibilitet i forhold til omverdenen; alt er under kontroll i NAL.

HHH har bygget opp og ledet en profesjonell administrasjon under de spesielle rammer som et forbund gir, og hvor medlemmene styrer.

Som økonom har HHH tilegnet seg god innsikt i arkitektfaget, men har aldri blandet rollene og har aldri uttalt seg om arkitektur. Han har derimot utvist stor lojalitet overfor oss som valgte representanter.

HHH har vært selve klippen i NAL gjennom 40 år!

Da mitt første landsstyre tok over i 1990, var 1/3 av arkitektene arbeidsledige og med tilsvarende svak økonomi i NAL. Til tross for liten inntjening klarte HHH å lage budsjetter som ikke reduserte hovedaktivitetene eller mulighetene for å skape nye. Jeg var alltid trygg på at budsjettene var realistiske og ble overholdt, og at økonomien var under kontroll.

HHH var særdeles dyktig i å få saker fremlagt og vedtatt i tide og oversatt aldri noen frister. Til tross for fire vanskelige år i bransjen i min presidenttid, ble det, takket være HHHs årvåkenhet og ryddighet, etablert og gjennomført viktige prosjekter. Eksempelvis årlige arkitekturdager, flytting av arkitekturmuseet til sentrum, innføring av arkitektur som fag i skolen, mer synliggjøring av arkitektur i media og i samfunnsdebatten, samt sterkere internasjonalisering av norsk arkitektur. Uten HHHs konstruktive medvirkning og påpasselighet hadde dette ikke vært mulig.


Ketil Kiran (1997-2002)
Hva har Hans-Henrik Halvorsen betydd for NAL generelt og for mitt landsstyre spesielt?

De to spørsmålene kan ikke besvares hver for seg. Min oppfatning av Hans’ betydning i det lange perspektivet må naturlig nok basere seg på mine erfaringer med ham som direktør. Og etter disse erfaringer å dømme, er det ikke mulig å tenke seg utviklingen av NAL fra en interesseorganisasjon for arkitekter til en aktiv deltager i det offentlige ordskiftet om planleggingen og utformingen av de fysiske omgivelsene uten ham. Selv om det er de til enhver tid sittende landsstyrer og presidenter som har definert de fagpolitiske satsinger for forbundet, så må vi ikke undervurdere den betydning Hans har hatt. En velfungerende administrasjon er en forutsetning for at styret skal kunne utøve sin politiske gjerning, men min erfaring gjennom seks år var at Hans gjorde langt mer enn bare å legge forholdene til rette gjennom sitt administrative virke. Ved sitt engasjement, og, vil jeg si, sin innsikt i fagpolitiske spørsmål, var han også en viktig inspirator for og ivrig deltager i de diskusjoner som lå til grunn for mitt landsstyres ulike satsinger.

Hans var også den som mest av alt framhevet nødvendigheten av at NAL måtte endre seg i takt med samfunnet omkring og at det var opp til landstyret å velge sine satsingsområder og til presidenten å finne sin funksjonsmåte, frigjort fra og uavhengig av tidligere styrer og presidenter. Mer enn noen annen forvaltet Hans forbundets historie og tradisjon, og slik representerte han på sett og vis organisasjonens trege bestandighet. Men likevel var det han som klarest så behovet for stadig endring og som framhevet at Landsstyret skulle vurdere organisasjonen med et kritisk, fordomsfritt blikk.

Et paradoks? På ingen måte, snarere er det kjennetegnet på en ytterst dyktig og lojal administrativ leder.

Når denne lille kommentaren ikke er blitt så gjennomtenkt og velformulert som den burde ha vært, og som Hans fortjener, så skyldes det noen litt for lange skiturer. Det er forøvrig en prioritering som Hans vil være enig i!