Arkitektnytt

Alhambra regnes for å være det best bevarte arabiske palasset i verden, og er et monument som skinner som et smykke der det hviler på en av Granadas høyder. I denne vakre byen, av en muslimsk poet omtalt som selve «Kronen» i landskapet, under Sierra Nevada med fjell som strekker seg opp mot 4 000 meter, er Alhambra et kunstverk av stil og byggekunst.
Granadas historie er intimt knyttet til den arabiske tilstedeværelsen på den iberiske halvøy. Alhambra er et citadell i et dypgrønt mailandskap. Anlegget var både et hjem og et fort for Nasrid-sultanene, regjeringsmedlemmer, tjenere, hoff og elitesoldater som fra det 13. til det 15. århundre regjerte over denne delen av det som nå er Spania.

En annen planet
Området som utgjør Alhambra, består av: Palassene, Alcazaba eller militæranlegget, Medinaen eller byen og Generalife eller hagen. Her er også en rekke bygninger fra ulike perioder bygd helt opp mot forrige århundre; Karl den V. palass, Alhambra museum og Museet for billedkunst. Disse er integrert i omgivelsene, i parker, planteverk og hager.

Å tre inn i Alhambra for en nordboer fra Ishavet, er som å havne på en annen planet, i forskjellig klima, i vekstanlegg som dufter sterkt fra en helt annen flora, i en bygningsmasse som virker overveldende og samtidig triumferende inntil fascinasjon. Etter noen timer i Alhambra stopper nok mange halvt i svime og halvt beruset utafor porten. Hva var det vi så?

Forkunnskaper
Skulle en her gi noen råd til nye besøkende av Alhambra, handler det om å skaffe seg kunnskaper på forhånd. Verdien av bare å svime rundt blant tusenvis av svette tilskuere en sommerdag i 30-35 grader vil være heller liten. Derfor vil enhver ha desto mer igjen for besøket om hun/han skaffer seg litt kunnskap om vakre Granada, en harmonisk by med nærmere 300 000 mennesker, der gamlebyen ligger som en grop i terrenget. Granada er en by som fortjener et opphold, men Alhambra er noe for seg. Skaff deg et kart fortest mulig om du skal hit!

Enda bedre vil det være om man studerer Alhambra, og det fins litteratur som inngående beskriver anlegget. Det er blitt ett av de største reisemålene i hele Spania. Tilsatte forteller at de har satt et tak på åtte tusen besøkende pr. dag, hvilket forteller at det i løpet av et år er 2-3 millioner mennesker innom. Det betyr slitasje og fare for forringelse, men også vandalisering og tyverier. Scotland Yard meldte i 2002 at tyveri av gjenstander fra museer og gallerier har eksplodert og konkurrerer i omsetning med illegal våpenhandel og salg av narkotika. Vern av Alhambra er vakthold over en felles europeisk historie så vi ikke forkommer i glemsel, løgnens motpol.

Et maurisk palass
Mange har beskrevet Alhambra. Den storartede arabisten Emilio García Gomez sammenliknet Alhambra med «et egg, med et relativt hardt skall hvor selv den delikate plommen er hvit». Gomez skildrer Alhambra som ‘hvitt’ og ‘klart’, og opponerer mot de som hevder at det er overbeundret. Den som gir seg tid og leter, vil finne små plasser og unnseelige rom med den mest funksjonelle arkitektur. Spanske arkitekter har innrømmet at Alhambra utgjør en modell hvor fra de har hentet meget (Alhambra Manifesto, 1952).

Etter timer med vandring i Alhambra, kan området virke større enn hva det er. Det kan komme av alle inntrykkene, detaljene, overraskelsene, labyrinter, gater og ganger. Anlegget hviler på høyden øst om Granada sentrum, mellom elvene Darro og Genil, vender ut mot bydelene Albaicín og Sacromonte. De berømte monumentene ligger innenfor en ellipse på ca. to kilometer, ringet inn av Darro i nord, Assabica-dalen i sør og skråningen Cuesta del Rey mot øst.

Generalife, hagen der sultaner og hoff med tjenere og selskap vandret, er et under av farger, dominert av det grønne, næret av sollys i mange av døgnets timer. En kan anbefale å starte med Generalife, få en oversikt derfra som viser byen, fortet og palassene. Etterpå passer det å reise gjennom disse delene som overrasker med rikelige grøntanlegg med springvann, vannløp og dammer. Maurerne tok i bruk de rikelige vannmengdene fra Sierra Nevada, bygde et irrigasjonssystem og anla hvilende lunger av grønt innenfor murveggene.

Etableringen av Alhambra skriver seg til Mohammed ben Al Ahmar, grunnlegger av Nazari-dynastiet på 1200-tallet. Boligen ble beskyttet av Al-Sabika-festningen plassert på en av Granadas høyder. Her fra bygde en så opp den aristokratiske og administrative byen, kjent som Alhambra («den røde»). Dette var startskuddet for utviklingen av storhetstiden, delt inn i styringsperioder under Abul Hachach Yusuf (1333-1353) og Mohammed V, hans sønn (1353-1391).
Svært lite av det som ble bygd av senere konger, er blitt beholdt, men likevel nevner kildene Torre de las Infantas («Barnas tårn») fra Saadien-perioden (1445-1461).

Utsatt byggverk
Granada-regionen ble etter hvert utsatt for angrep fra europeere, og det langt fra bare folk fra den iberiske halvøy. Troppene fra de katolske monarker Ferdinand og Isbella gjenerobret Granada, og Moslem Francisco de las Maderas ble utvalgt til å dekorere Alhambra. Relativt velstående og med inspirasjon fra de østerrikske herskerne, kunne herskerne la arbeidet utføres. Men ut på 1700-tallet mistet Alhambra posisjon. Ambisjonene om å ta vare på anlegget ble mindre, ja, det ble oversett slik at forfallet gikk til angrep på herlighetene. I 1870 forstod myndighetene verdien av anlegget, og satte i gang med oppussing. Alhambra ble nå klassifisert som nasjonalmonument, og dermed hindret en at anlegget endte i ruin.

Det var store verdier å ta vare på. Ved siden av Generalife ligger grønnsakshagen med vanningsstystem, viktig for beboernes ernæring og trivsel. Det måtte ansettes gartnere og jordbrukere. Frukt og grønnsakshagen inneholder fire avdelinger med hengende terrasser, og fra området hentet også hester og sultanens jaktdyr sin næring. Navnet Generalife er gitt ulike tolkninger; ‘hage’, ‘Zambra-danserens hage’, ‘Den vakreste av hager’, ‘hagen for sitter-spillere’ o.l. I dag aksepterer man Jardin de Alarife som mest sannsynlig, dvs. ‘hage for bygger eller arkitekt’.

Det som gjør sterkest inntrykk på en som er vokst opp på 71 grader nord, er avgjort grøntanleggene, de geometriske løsningen, de grønne byggverkene, friseringen av trær og busker, rikdommen ved hagestellet. I 1952 utnyttet man potensialet ved miljø og omgivelser da man bygde et eget amfiteater til bruk for Den internasjonale festivalen for musikk og dans i Granada.

Balanse
Ved gjennomlesning av litteratur om Alhambra blir balansen mellom indre og ytre, lys og mørke, farger og valører trukket fram. En av medvandrerne, professor Sven Erik Svendsen, framhever også harmonien mellom Generalife og øvrige byggverk. Hele veien slår det en med hvilken finesse og harmoni konstruktrørene må ha arbeidet, bevisst eller bare med intuisjonen som drivverk. Du kan stå inne i et rom, preget av superbe dekorasjoner og finslepen ornamentikk for så å se ut, enten i et annet rom eller på landskapet som omgir Alhambra. Fra Alcazaba, og de to tårn fra 1100-tallet, fortoner selve byen Granada seg også som en stor hage i balanse mellom det grønne og det hvite, med en blå tråd av elveleie under og hvite fjell og blå himmel i bakgrunnen. Et stykke ut på sommeren er elven ofte tørket inn.

Vakttårnet på Alcazaba er selve maktens triumf, og uttrykker monarkistisk potens. Isabell den 2. garanterte at tårnet på terassen skulle bli stående som landemerke, et symbol på Granadas storhet. Det blir også kalt Torre del Sol (‘soltårnet’) og Torre de la Campana (‘klokketårnet’) fordi en tung klokke herfra ga fra seg en rytme som skulle illustrere byens liv.

Alhambra er spekket med detaljer som kunne framheves:
• Santa Maria-kirkens interiør. Kirken er bygd på tomten til den store Alhambra-moskeen, som ble ødelagt i 1576. Kirken ble konstruert og reist mellom 1581 og 1618.
• Jardin de los Advares, den innebygde hagen med Løvefontenen, er bygd inspirert fra italienske interiørarkitekter. Marmor-fontenen i sentrum var selve stoltheten i rommet.
• Patio del Cuarto Dorado er den innebygde gården der sultanen tok i mot sine gjester. De keramiske utsmykningen i farger gjør inntrykk.
• Gårdsplassen Comares med den rektangulære dammen utgjør nesten et speil der tårnet blir reflektert i vannplanet. Omkranset av myrt gir dammen et strålende inntrykk, særlig i tidlig kveldssol.
• El Palacio del Pórtico med dammen foran, hoffrommet inne og Torres de las Damas («Kvinnenes tårn»), rikt
dekorert innvendig i spesielt taket.
• Parade-plassen med dens labyrintmønster og katapult-kuler i veggene ved det skadde tårn.
• Comaras Palace, regnet som en av juvelene i Alhambra, bygd for å feire Nasrid-styrkenes erobring av Algeciras
i 1370. Søyler, buer og dekorasjoner blir regnet for et av palassets høydepunkter.
• Plaza de los Ajibes (‘cisterner’) bygd rundt 1494, og tårnene bygd like etter kristendommens erobring.

Det er vanskelig å yte Alhambra rettferdighet i en kortfattet tekst. I vår tid blir prosjektet beskrevet som en båt som har ankret opp mellom sletten og fjellene. Alhambra er Granadas Akropolis, ‘ byen på høyden’. De eldste sporene i området kan tilbakeføres til 800-tallet. Det var grunnleggeren av Nasrid-dynastiet, Al-Ahmar (1232-1273) som installerte seg i det gamle Albaicín-fortet og senere flyttet over på Sabika-høyden der de første bygningene i Alhambra ble reist.

I 260 år ble Granada utsatt for politisk press fra både islamske og kristne, enten fra Nord-Afrika eller fra nabomonarkier. Etter dette har ulike regimer kjempet om Granadas gunst. Når Alhambra overlevde, er det fordi man etter hvert anerkjente byggverkets storhet, respekterte det skjønnhet og forstod å verne om dets hukommelse.