Det kreative lagspillet
– Vi tar i bruk en øvelse vi kaller arkitektsport, en kollektiv brainstorming der idéinnspillene får fritt utløp og alt foregår i en trygg og leken atmosfære, sier sivilarkitekt Gro Rødne, en av fem partnere i det unge arkitektfirmaet Agraff AS i Trondheim.
– Arkitektsport er en spesiell form for kunnskapsutvikling og kompetanseoverføring. Den er henlagt til workshops, med spilleregler lånt fra teatersport, i et av kontorets mange «prøverom». Aktivitetene inngår i Agraffs øvrige arbeidsprosesser, forklarer Gro Rødne, utdannet fra NTH i 1993.
Blant aktivitetene er modellbygging, materialtesting, verbal idémyldring og ulike installasjoner. Hun understreker at all virksomhet i bedriften er tverrfaglig basert. Fra første stund var arkitekten og landskapsarkitekten likestilt, og nå er flere nye profesjoner tatt inn i det kreative samvirkelaget.
De to andre Agraff-partnerne som møter Arkitektnytt er landskapsarkitekt Jan Løvdal (NLH 1989) og sivilarkitekt Per Arne Hamre (NTH 1994). Gründerne var, foruten Gro Rødne, sivilarkitekt Hilde Bøkestad og nåværende daglig leder, landskapsarkitekt Christine Gjermo.
Trioen beskriver en uortodoks arbeidsplass preget av entusiasme og vågemot. Det handler om effekten av å gjøre ting sammen og søke uprøvde veier i yrkesutøvelsen.
– Vi begynner ofte med blanke ark og stiller hele tiden spørsmålstegn ved metodene og prosessene vi anvender, forteller Rødne.
– Faktisk var den kritiske holdningen til det tradisjonelle arkitektkontoret selve utgangspunktet da vi etablerte Agraff for snart ti år siden. Vi ønsket å få bukt med sektortenkningen ved å bygge broer mellom faggruppene.
Det var med en slik innstilling i bagasjen Agraff inngikk som medspiller i Atelier Ilsvika BA, da arkitektkontoret ble stiftet i januar 2001. Atelieret huser grafiske designere, fotografer, journalister og produktutviklere.
– I startfasen besto vi av tretten jenter og én herre i atelieret, ler Rødne. – Det var ikke en bevisst strategi fra vår side, men dette kvinnefellesskapet vakte selvsagt oppsikt. I dag er kjønnsfordelingen femti-femti, og her i Agraff er vi for tiden sytten ansatte. Vi mener at en bemanning på rundt seksten er en ideell størrelse, faglig og administrativt sett. Det er ikke vår målsetting å bli et storkontor.
Fra kjøpesenter til levende bydel
De tre presenterer en bildeserie med utvalgte arbeider tegnet gjennom kontorets relativt korte, men i økende grad travle historie. I begynnelsen var mange av oppdragene knyttet til landskapsutforming og tilsvarende utredninger. Et av de første realiserte byggverkene var et vannbehandlingsanlegg i Bodø tegnet sammen med arkitekt Ole Jørgen Bryn.
Deres største enkeltbygning hittil er Sparebank Midt-Norge i Trondheim, hvor det er lagt ned mye omsorg i bærekraftkvaliteten. Husets reduserte energibruk er gjennomtenkt i minste detalj, og Agraff har vært en pådriver i så måte overfor byggherren og de forskjellige konsulentene.
Et hotell og spabad på Røros beskrives med dårlig skjult begeistring for konseptets særpreg. Badeanlegget er lagt under bakken, av hensyn til verneverdig bebyggelse og landskap, og dette har gitt rommene en spesiell, mystisk, grotteaktig aura som de mener kler gruvebyen godt. Her har Agraff jobbet i dialog med kulturminnevernsmyndighetene om kulturminners relasjon til moderne arkitektur.
Og ikke minst vil de tre gjøre oppmerksom på transformasjonen av et kjøpesenterområde i Rådalen utenfor Bergen, i samarbeid 3RW og Senter for byøkologi. Utfordringen er å forvandle stedet til noe annet og mer enn et ensidig varehusstrøk. De snakker optimistisk og inspirert om en «ny generasjon kjøpesentertypologi»; man vil gjenskape den mangfoldige by og det genuine nærområdets karakter.
Som å spille i et band
– Vi samarbeider stadig oftere med andre arkitektkontorer, både norske og utenlandske, og det har vist seg å være fruktbart. I det siste har vi oppnådd flere seire eller gode plasseringer i arkitektkonkurranser, og en av årsakene til denne framgangen ligger nok i at vi danner slike team. Vi kan ha våre fortrinn og samarbeidspartneren kan ha sine, på denne måten blir en pluss en mer enn to, sier Jan Løvdal.
På spørsmålet om hva kontorets navn står for, blir undertegnede møtt med unison humring. Navnet betrakter de som et scoop. De ville finne noe som representerte det tverrfaglige forbildet, og oppdaget agraff, som er sluttsteinen i en murbue. Den er liten, men uhyre viktig. Denne steinen er dessuten ofte vakkert dekorert, noe som støtter opp om kontorets sans for enheten mellom arkitektur og kunst.
– Vår ambisjon er å jobbe i samklang med billedkunstnere, slik at de er med i prosjekteringen fra første strek og ikke reduseres til utsmykkere, forklarer Per Arne Hamre.
– Det samme gjelder Atelier Ilsvikas miljø. Vi prøver å styrke helheten i arbeidet, og på den måten er vi alle arkitekter i dette kulturkollektivet. Det oppleves som å spille i et band. Vi har forskjellige instrumenter, men vi gir liv til den samme melodien ved hjelp av våre improvisasjoner.
– De ansatte i Agraff skal ha en ekte eierskapsfølelse til kontoret og til prosjektene vi arbeider med, tilføyer Gro Rødne. – Det er kanskje derfor nesten alle deltar i vinterbadingen i vika rett utenfor bygningen vi holder til i, fra oktober til påske. Det sveiser oss sammen å hoppe fra kaikanten og ut i Trondheimsfjorden i flokk, det gir oss en følelse av å være hjemme her, det styrker stedstilhørigheten. Og når vi får en oppdragsgiver med ut i vannet, blir vi ekstra samkjørte og fornøyde.
Sosial plattform
– Få med at vi synes det er trivelig å være arkitekter i Trondheim, insisterer Gro Rødne, mens de to andre nikker.
– Vi har et godt fagmiljø her i byen, og debattene om byutvikling og arkitektur går friskt i lokalavisa. Arkitektavdelingen ved NTNU spiller en viktig rolle, og TAF har gjennom flere tiår arrangert de vellykkede internasjonale Røros-kongressene.
Jan Løvdal skyter inn at det forundrer ham at den pakken de trodde byggherrene ville applaudere, nemlig tospannet arkitekt/landskapsarkitekt i én og samme entreprise, ikke er så salgbar som Agraff trodde.
– Bygg og anlegg opptrer alltid i nær sammenheng, og vi mener det gir gevinst for prosjekter at arkitekter og landskapsarkitekter sitter i samme hus. Slik er det dessverre ikke. Snøhetta har hatt liknende erfaringer. Det er merkelig, men kanskje vil situasjonen endre seg med tiden.
Om et halvt års tid skal hele atelierfellesskapet, inkludert Agraff, utvides og flytte til større og mer hensiktsmessige lokaler. Det dreier seg om den såkalte Spikerfabrikken, en tidligere industribygning noen hundre meter unna.
– Vi kommer til et spennende strøk med boliger, industri og næring, kalt Ilsvikøra. Der ser vi fram til å bygge videre på den tverrfaglige og sosiale plattformen vi startet med i 2001, sier Gro Rødne.
– Vi skal samlokaliseres med Norsk fotofagskole og Kunstskolen på Rotvoll (KROT). Kunstnerandelen skal økes, og musikere og andre utøvere innenfor teater og lyd vil bli et verdifullt tilskudd til miljøet, avslutter Jan Løvdal, før jeg blir guidet på en vandring – i strålende høstsol – fra Agraffs nåværende sted i bydelen Ila til kontorets løfterike nye lokaler.
Se www.agraff.no for mer informasjon om dette utradisjonelle kontoret i trøndernes hovedstad.
