Nyheter
AFAG før og nå
Arkitekt MNAL Ketil Moe, partner i HRTB Arkitekter AS i Oslo og tidligere president i NAL, har tyngde bak ordene når han uttaler seg om Arkitektenes Fagforbunds historie og nåværende rolle. Kontoret var en av pionerene i organiseringen av ansatte arkitekter, og de ansatte gikk til streik for å få i stand en tariffavtale.
28. september 2004
HRTB Arkitekter – med om lag 30 arkitekter ved tegnebordene – har alltid hatt tillitsmenn valgt av de ansatte, forteller Ketil Moe (AHO 1974), gjerne to, det er en vanlig del av kontorets hverdag. Et ukontroversielt forhold. I tillegg har de et verneombud og en ansatt som sitter i styret.
– Og kontoret var en av kildene til dannelsen av AFAG, fortsetter Moe.
– Privatansattes Arkitekters Gruppe (PAN) hadde eksistert en stund, ved siden av sjefenes gruppe, da Fagforening for Arkitekter (FA) – AFAGs forløper – ble opprettet med meg som formann. Jeg satt i to-tre år, neste formann var Marius Nygaard. PAN-medlemmene ved HRTB var aktive og sto for en legendarisk streik i 1979, med krav om en tariffavtale.
– Hva skjedde med PAN da FA var et faktum?
– PAN-styret trakk seg og PAN ble nedlagt, men ble deretter reetablert med Per Rygh som formann. Jeg må tilstå at motsetningene var ganske skarpe en stund. Under streiken forlangte vi en lønnsstige, for kvinner tjente mindre enn menn, og på flere kontorer var streiketrusselen åpenbar. Så fikk vi gjennomslag for tariffkravet, med lønn basert på ansiennitet, og PAN og FA gikk sammen og dannet AFAG i 1982.
– Det var det urgamle «lauget» som sprakk den gang, ikke sant?
– Ja, man kan si at samfunnsutviklingen innhentet oss, svarer Ketil Moe, – blant annet fikk vi verdifulle råd fra Landsorganisasjonen. Jeg hadde selv flere møter med LO-folk. Og vi var på en rekke studieturer til Stockholm for å lære av deres erfaringer, blant annet var vi opptatt av de unge arkitektenes interesser. Vi oppfattet PAN som en «gul» fagforening, for nært knyttet til sjefssjiktet, diskusjonene oss imellom kunne bli ganske intense, men slik var det politiske klimaet den gangen.
En selvstendig organisasjon
– Og hvordan ser du på Arkitektenes Fagforbund i dag?
– Som jeg sa er AFAG nå et naturlig innslag i kontorlivet, og jeg mener det er riktig at AFAG er en selvstendig og uavhengig organisasjon. Vi arkitekter har mange felles interesser, som ivaretas av Norske Arkitekters Landsforbund, og i tillegg har de ansatte sine særinteresser, i tillegg til at NPA representerer kontoreierne og står nærmere NHO. Derfor er det logisk at AFAG er tilsluttet Akademikerne, tredelingen gjenspeiler tilstandene i samfunnet for øvrig.
– Og hvor plasserer du NAL?
– NAL er en fagideell organisasjon med det mål å fremme god arkitektur, det betyr både i samfunnet og blant arkitektene. I dette ligger at det primært er en kompetanse- og kunnskapsorganisasjon rettet mot høyest mulig faglige ambisjoner og evner blant medlemmene, og vilje og forståelse til å etterspørre gode resultater i samfunnet. For øvrig mener jeg at vi burde se på alle arkitekter, landskapsarkitekter og interiørarkitekter som ett yrke med spesialfelter, og at NAL, NIL og NLA burde slås sammen på sikt. Men også AFAG tar seg av den faglige utviklingen til sine medlemmer, som etterutdanning for eksempel, ikke nødvendigvis ved å drive med et slikt utviklingsarbeid selv, men ved å sørge for at arkitekter får opplæring og armslag. Dette er en viktig side ved AFAGs virksomhet i mine øyne.
Å ta AFAG for gitt
Arkitektnytts utsendte blir invitert på lunsj i det trivelige kontorlandskapet i St. Olavs gate i Oslo. Ketil Moe introduserer journalistens tema for sine kolleger rundt langbordet, og det viser seg at HRTB Arkitekter ikke har så mange AFAG-medlemmer som tidligere, kanskje er antallet redusert fra 15–20 til cirka 10, og jeg spør selvsagt om grunnen til nedgangen.
Det var godt å ha AFAG under krisen på 1980-tallet, blir det sagt, da arbeidsløsheten herjet som verst, men i dag er situasjonen noe annerledes. Kanskje tar man AFAGs eksistens for gitt, beklages det, flere av godene ble oppnådd for mange år siden, og de yngre oppfatter seg ikke som «afagister» på samme måte som den forrige generasjonens ildsjeler. Dessuten får man inntrykk av at det er nødvendig å melde seg inn i AFAG for å få hjelp, hvis man ringer blir man ofte møtt med spørsmålet «Er du medlem?». Samtalen fortsetter ved bordet, noen har mer sans for AFAG enn andre, men det er enighet om betydningen av at ansatte holder sammen, og muligens vil AFAGs rolle få et oppsving på lengre sikt. De kunne ikke se kampsakene så tydelig lenger, ble det innrømmet, få nye faktorer er kommet inn i bildet.
Jeg blir sittende ved bordet sammen med Ketil Moe og Kjell Beite (AHO 1982), de to snakker om profesjonens «konkurransesamfunn» og forholdet mellom eldre og yngre arkitekter – eller store og små kontorer – og de nye perspektiver yrkesgruppen står overfor. Det er klart at mye er annerledes i dag, sammenliknet med perioden da kampvillige FA så dagens lys. Kravene til konkurransedeltakelse er betydelig skjerpet, ikke minst på grunn av EØS-reglene, og våre yrkesbrødre og yrkessøstre i sør – de store danske arkitektkontorene – spøker i kulissene. Kan nyutdannede arkitekter i det hele tatt regne med å kaste seg rett inn i oppdragsmarkedet? Spørsmålene blir ikke entydig besvart, men vår avrundende samtale bekrefter at AFAG – så vel som NPA og NAL – har sin berettigelse. Så får tiden vise hvordan relasjonene mellom de tre organisasjonene utvikler seg. Og hva AFAG må gjøre for å øke sin medlemsmasse. At AFAG aldri har vært større enn nå, med om lag 1800 medlemmer, gir i alle fall grunn til optimisme.
– Og kontoret var en av kildene til dannelsen av AFAG, fortsetter Moe.
– Privatansattes Arkitekters Gruppe (PAN) hadde eksistert en stund, ved siden av sjefenes gruppe, da Fagforening for Arkitekter (FA) – AFAGs forløper – ble opprettet med meg som formann. Jeg satt i to-tre år, neste formann var Marius Nygaard. PAN-medlemmene ved HRTB var aktive og sto for en legendarisk streik i 1979, med krav om en tariffavtale.
– Hva skjedde med PAN da FA var et faktum?
– PAN-styret trakk seg og PAN ble nedlagt, men ble deretter reetablert med Per Rygh som formann. Jeg må tilstå at motsetningene var ganske skarpe en stund. Under streiken forlangte vi en lønnsstige, for kvinner tjente mindre enn menn, og på flere kontorer var streiketrusselen åpenbar. Så fikk vi gjennomslag for tariffkravet, med lønn basert på ansiennitet, og PAN og FA gikk sammen og dannet AFAG i 1982.
– Det var det urgamle «lauget» som sprakk den gang, ikke sant?
– Ja, man kan si at samfunnsutviklingen innhentet oss, svarer Ketil Moe, – blant annet fikk vi verdifulle råd fra Landsorganisasjonen. Jeg hadde selv flere møter med LO-folk. Og vi var på en rekke studieturer til Stockholm for å lære av deres erfaringer, blant annet var vi opptatt av de unge arkitektenes interesser. Vi oppfattet PAN som en «gul» fagforening, for nært knyttet til sjefssjiktet, diskusjonene oss imellom kunne bli ganske intense, men slik var det politiske klimaet den gangen.
En selvstendig organisasjon
– Og hvordan ser du på Arkitektenes Fagforbund i dag?
– Som jeg sa er AFAG nå et naturlig innslag i kontorlivet, og jeg mener det er riktig at AFAG er en selvstendig og uavhengig organisasjon. Vi arkitekter har mange felles interesser, som ivaretas av Norske Arkitekters Landsforbund, og i tillegg har de ansatte sine særinteresser, i tillegg til at NPA representerer kontoreierne og står nærmere NHO. Derfor er det logisk at AFAG er tilsluttet Akademikerne, tredelingen gjenspeiler tilstandene i samfunnet for øvrig.
– Og hvor plasserer du NAL?
– NAL er en fagideell organisasjon med det mål å fremme god arkitektur, det betyr både i samfunnet og blant arkitektene. I dette ligger at det primært er en kompetanse- og kunnskapsorganisasjon rettet mot høyest mulig faglige ambisjoner og evner blant medlemmene, og vilje og forståelse til å etterspørre gode resultater i samfunnet. For øvrig mener jeg at vi burde se på alle arkitekter, landskapsarkitekter og interiørarkitekter som ett yrke med spesialfelter, og at NAL, NIL og NLA burde slås sammen på sikt. Men også AFAG tar seg av den faglige utviklingen til sine medlemmer, som etterutdanning for eksempel, ikke nødvendigvis ved å drive med et slikt utviklingsarbeid selv, men ved å sørge for at arkitekter får opplæring og armslag. Dette er en viktig side ved AFAGs virksomhet i mine øyne.
Å ta AFAG for gitt
Arkitektnytts utsendte blir invitert på lunsj i det trivelige kontorlandskapet i St. Olavs gate i Oslo. Ketil Moe introduserer journalistens tema for sine kolleger rundt langbordet, og det viser seg at HRTB Arkitekter ikke har så mange AFAG-medlemmer som tidligere, kanskje er antallet redusert fra 15–20 til cirka 10, og jeg spør selvsagt om grunnen til nedgangen.
Det var godt å ha AFAG under krisen på 1980-tallet, blir det sagt, da arbeidsløsheten herjet som verst, men i dag er situasjonen noe annerledes. Kanskje tar man AFAGs eksistens for gitt, beklages det, flere av godene ble oppnådd for mange år siden, og de yngre oppfatter seg ikke som «afagister» på samme måte som den forrige generasjonens ildsjeler. Dessuten får man inntrykk av at det er nødvendig å melde seg inn i AFAG for å få hjelp, hvis man ringer blir man ofte møtt med spørsmålet «Er du medlem?». Samtalen fortsetter ved bordet, noen har mer sans for AFAG enn andre, men det er enighet om betydningen av at ansatte holder sammen, og muligens vil AFAGs rolle få et oppsving på lengre sikt. De kunne ikke se kampsakene så tydelig lenger, ble det innrømmet, få nye faktorer er kommet inn i bildet.
Jeg blir sittende ved bordet sammen med Ketil Moe og Kjell Beite (AHO 1982), de to snakker om profesjonens «konkurransesamfunn» og forholdet mellom eldre og yngre arkitekter – eller store og små kontorer – og de nye perspektiver yrkesgruppen står overfor. Det er klart at mye er annerledes i dag, sammenliknet med perioden da kampvillige FA så dagens lys. Kravene til konkurransedeltakelse er betydelig skjerpet, ikke minst på grunn av EØS-reglene, og våre yrkesbrødre og yrkessøstre i sør – de store danske arkitektkontorene – spøker i kulissene. Kan nyutdannede arkitekter i det hele tatt regne med å kaste seg rett inn i oppdragsmarkedet? Spørsmålene blir ikke entydig besvart, men vår avrundende samtale bekrefter at AFAG – så vel som NPA og NAL – har sin berettigelse. Så får tiden vise hvordan relasjonene mellom de tre organisasjonene utvikler seg. Og hva AFAG må gjøre for å øke sin medlemsmasse. At AFAG aldri har vært større enn nå, med om lag 1800 medlemmer, gir i alle fall grunn til optimisme.