Nyheter
Den andre internasjonale arkitekturbiennalen i Amsterdam:
Å leve og arbeide med vann
Rotterdams arkitekturbiennale kan ikke konkurrere med Venezia i størrelse og glamour, men har de mest ambisiøse målsettinger om å bruke biennalen som et virkemiddel til å initiere forskning, sette agenda for debatt og påvirke politikk og samfunn.
21. juni 2005
Venezia har vært i gamet lengst og har utviklet den perfekte rammen for årlige kulturjippoer: nasjonale paviljonger i parken mot Canal Grande, innenfor store verftshaller, og det hele omgitt av tett turist-infrastruktur. Venezia har holdt biennaler med internasjonal deltakelse siden 1893, med avdelinger for visuell kunst, dans, film, musikk, teater og, siden 1980, arkitektur. Den internasjonale arkitekturbiennalen har vært viktig i perioder, med profilerte kuratorer som Aldo Rossi og Paolo Portoghesi, og drar mange besøkende.
Men mens antallet turister øker, synker byen og folketallet. Venezia er blitt mindre by og mer scenografi, en vakker theme park og ikke en by som selv relaterer seg til aktuelle problemstillinger. Rotterdam er en mer utfordrende ramme om en arkitektur- og byplanutstilling. Rasert under krigen, gjenoppbygget i tråd med modernismens idealer, uten middelhavsklima og sukkersøt sjarm, barsk og forblåst ut mot Atlanterhavet, men også med en synlig vitalitet i en skyline av høyhus og Europas største havneanlegg.
Super Dutch & 2nd modernism
Rotterdam har satset på arkitekturbiennale i Venezias hvileår. Biennalen reflekterer Nederlands posisjon som en arena for videreføring av modernismen og nytenkning innen arkitektur og byplanlegging. Biennalen ble etablert for å skape en arena hvor man kan bringe sammen internasjonale aktører, utvikle alternative scenarier, fremme debatt og utforske aktuelle temaer. Det hele med ambisjoner om å påvirke samfunn og politikk utover biennalens varighet.
Biennalen kan fremstå som Veneziabiennalens fattige fetter: mindre omfang på utstillingene og enklere fysiske rammer i det nederlandske arkitekturinstitutt NAI og et fraflyttet lagerskur. Likevel trakk utstillingen 80 000 besøkende på to måneder første året, mot 120 000 på den niende biennalen i Venezia i fjor. Årets biennale er kortet ned til en måned, og politisk klimaskifte i Nederland bidrar til en viss usikkerhet om fremtidig offentlig satsing på arkitektur. Årets biennale har et budsjett på 20 millioner NOK, hvor kommunen bidrar med 20 prosent, staten 60 prosent og resten dekkes av fond, sponsors og billettinntekter.
Etter oss kommer syndfloden?
Målsettingen med årets biennale har vært å utforske muligheter og utfordringer ved å leve og arbeide med vann:
The event is intended to become a venue for an international exchange of expertise, historical knowledge and future visions that explore the advantages and disadvantages of living and working with water.
Adriaan Geuze, landskapsarkitekt og stifter av West 8, ble engasjert som kurator for utstillingen. Han så behovet for å avgrense temaet og valgte «de zondvloed» eller «syndfloden» som utstillingstittel. Det signaliserer et problematiserende perspektiv på bygging ved og i vann, framfor waterfront projects som suksesshistorie. Tittel og Adriaan Geuzes bilde av en brytende bølge i rembrandtske mørke toner gir forventninger om eksistensielle spørsmål og kritiske blikk på rådende praksis. Det innfris langt på vei i to av de fem utstillingene, Water Cities og Mare Nostrum. På tross av et visst preg av raritetskabinett, er også de svakeste delene av utstillingene fri for forførende utbyggersponsede prosjektpresentasjoner eller tekstplansjer vi ikke har tenkt å bruke utenlandsturen på å lese.
Internasjonal biennale med nasjonalt fokus
Biennalen åpnet få dager før folkeavstemningen om EUs grunnlov, og etter å ha sett biennalen overraskes man ikke av Nederlands klare nei. Utstillingen er i stor grad en hymne til alt som er spesielt ved land og folk i denne, i utgangspunktet, ubeboelige sumpen. Det er modeller av vakre kanalbyer, foto av grønne marker, kuer, ferme damer og vindmøller mot uendelige horisonter. Vi får Den Store Fortellingen om nederlenderen som overtar for Gud og skaper sitt eget landskap gjennom ingeniør- og planarbeid.
Fokuset på det jordnære og nasjonale etter mye hype omkring globalisering, e-economy og virtuell virkelighet er befriende. Når linjene trekkes tilbake mot middelalderen for demokratisk planlegging og «vannavtaler», blir det også lettere for oss å forstå posisjonen offentlig planlegging og eiendomspolitikk har i Nederland.
Hjemstavnsdikting og modernitet
Utstillingen nyanserer bildet av nederlandsk arkitektur som pragmatisk, monomant fokusert på dataanalyser, uten forståelse for sted og historie. For dem som husker landskapsarkitekt Adriaan Geuzes forelesning i OAF, er det ikke overraskende at han lar biennalen bli en hyllest til forfedrene som skapte det nederlandske landskap, slik han den gang plasserte sine egne arbeider inn i sporene etter sin bestefar, dikebyggeren. I am Dutch, and thus was born in a country with a very special relationship with nature – et utsagn som innebærer respekt for de historiske sporene i landskapet, men det er også et forhold til et kunstig, menneskeskapt landskap som gir frihet til selv å skape nye fortellinger.
Life under water – vakkert, men farlig?
Polders er et begrep som favner alle varianter av innvunnet, drenert og beskyttet landskap, oftest under havets overflate. Det er et begrep som ikke oversettes og som er et like «naturgitt» bidrag til engelsk språk, som «fjord» er norsk.
Utstillingen Polders har trolig fått mest oppmerksomhet fra Adriaan G og følges også av en 400 sider og 3,8 kilo tung bok fra hans hånd. Her fråtser han i digresjoner og innfall over historier, kultur og hendelser som i større eller mindre grad kan henges på polderstemaet. I hans egen presentasjon fremstår boka som engasjert, fantasifull og fascinerende, et nødvendig supplement til selve polders-utstillingen, som er strengt bygget opp omkring presentasjon av 15 poldere fra ulik tid i modeller og korte faktatekster som problematiserer sentrale temaer omkring landskapsvern, økologi og fremtidig urbaniseringsmønster i Nederland.
Dessverre er boka bare på nederlandsk, – hvis man skal fortsette å kalle biennalen International, må slike sentrale bidrag produseres med engelsk oversettelse.
Sidekicks
På NAI finner vi også to mindre utstillinger:
• FLOW med ulike prosjekter knyttet til vann – slik som Field Operaters store landskapspark i New York og Greg Lynns masterklasse på Berlage-instituttet: Flood Resistent Housing. Masterklassen har kreative løsninger på flomsikre hus, men i likhet med MVRDVs bidrag i Water Cities-avdelingen – hvor konseptet er å bygge hus som kan jekkes opp ved flom – er det lekent og vakkert fremstilt, men ikke spesielt troverdig som strategi.
• Three bays med Adrian G som ansvarlig, men produsert av tre gjestekuratorer fra Amsterdam, Tokyo og Venezia. Modeller av byene i det 17. århundre og plankart med utviklingen gjennom fire århundrer lar oss studere likhetstrekk i byenes kolonisering av buktene.
Hva gjør lagerskur så tiltrekkende?
Arkitektkonkurranser om ekspressive landemerker i byenes kultursatsing har vært et marked i vekst. Paradoksalt nok vil kunst, installasjoner, arkitekturutstillinger og andre kulturuttrykk ut av de hvite boksene og inn i lagerskur og industriruiner. Las Palmas er et havneskur omgitt av Pianos og Fosters høyhus på Koop van Zuid, et byutviklingområdet syd for sentrum. Las Palmas med vindusbånd, rå betongoverflater, store spenn og takhøyder fremstår langt mer vellykket som biennale-venue enn de skreddersydde, men overarbeidede rommene i NAI sitt tidstypiske decon-bygg. Dessuten er Hotell New York, bystranden Strand aan de Maas, havnemiljø og Erasmusbro vesentlig mer Rotterdam enn Museumsparkens gressletter rundt NAI!
«Verdens største modellsamling»
Hele toppetasjen på Las Palmas er tatt i bruk til to utstillinger: Water Cities og Mare Norstrum. Den første har en del med en stor modellsamling av historiske og nåtidige byer ved vannet, deriblant Fjordbyen Oslo. Modeller med årstall, produsent og materiale, analogt med hva vi finner på en kunstutstilling, men ikke alle modellene har kunstneriske kvaliteter. For noen ville forklarende skisser og tekst vært en fordel – Oslos for eksempel.
Lokalet fylles opp og det kan reklameres for «den største samling bymodeller». Det er likevel enkeltmodeller som gjør vandringen verd, modeller som ellers er vanskelig å oppleve live, men som står for viktige utsagn i arkitekturhistorien. Corbusier sin sjøfrontby i Algerie, Constant Nieuwenhuis’ utsnitt av sitt New Babylon eller Archigrams lekne verden. Enkelte nyere modeller var usedvanlig vakre, både strengt svart/hvite abstraksjoner av sjøfronten i Chicago og sukkertøyaktige, lysende Almere sentrum fra OMA.
Fremtidens byer ved vannet
Den mest interessante delen av Water Cities var viet New Dutch Water Cities. Inviterte arkitektteam belyser ulike problemstillinger og steder. Fra fremtidsbilder med lokal prosess og forankring som «Rotterdam 2035» til Space Groups lett provokatoriske prosjekt Catamaran City: Her utfordres det nasjonale trekk av control freak i forholdet til vann. Potensialet i et alternativt landskap, utsatt for vær og sjø, vises med fritidsaktiviteter på naturens premisser. En smekker blank & hvit modell sikret velfortjent juryens pris for beste presentasjon:
Catamaran City (...) made one curious to know more, and was beautifully executed with many visual layers leading to a sequence of new discoveries.
Turisme – verdens største industri kommer snart til en strandsone nær deg...
Mare Nostrum betyr vårt hav, og var det latinske navn på Middelhavet så lenge Romerriket omsluttet det. Utstillingen Mare Nostrum tar for seg eksploateringen av verdens strandsoner i tempererte klima. Navnet viser til hvordan alle hav er innlemmet og kolonisert i den globale turistøkonomi. Bidragene kommer fra 17 ulike land og gir en kjærkommen internasjonal profil til utstillingen, samtidig som man her finner en større spennvidde i presentasjonsteknikker og medier. Etter hvert som vi alle er blitt turister i byen, og byboligene skal integreres med opplevelsesindustrien, kan problemstillingene ha relevans også for utviklingen av sjøfronter i kaldere klima.
Juryen ga prisen for beste bidrag til Supersudaca! for deres fremstilling av masseturismens konsekvenser for Karibia, et bidrag som oppfylte deres forventinger til Rotterdambiennalen som et sted for ny innsikt gjennom å gjøre informasjon tilgjengelig for publikum på relativt kort tid:
to convey a large amount of important new knowledge on the urbanistic, social, economical and cultural consequences of mass tourism (...) through a very effective, clear and attractive presentation.
Biennalen er kanskje ikke spektakulær nok som turistmål, men ambisjonene om å vise arkitekten som samfunnsaktør oppfylles ved presentasjon av gode analyser, klare spørsmål og utsagn. Ved å fokusere på økologi og planutfordringer vises andre arkitektroller enn formgiverens, og temaet gis både en lokal og global vinkling. Formen er verken forførende eller påståelig, men stimulerer til refleksjon hos tilskueren. Slik blir årets biennale i Rotterdam både underholdende, tankevekkende og utfordrende!
Men mens antallet turister øker, synker byen og folketallet. Venezia er blitt mindre by og mer scenografi, en vakker theme park og ikke en by som selv relaterer seg til aktuelle problemstillinger. Rotterdam er en mer utfordrende ramme om en arkitektur- og byplanutstilling. Rasert under krigen, gjenoppbygget i tråd med modernismens idealer, uten middelhavsklima og sukkersøt sjarm, barsk og forblåst ut mot Atlanterhavet, men også med en synlig vitalitet i en skyline av høyhus og Europas største havneanlegg.
Super Dutch & 2nd modernism
Rotterdam har satset på arkitekturbiennale i Venezias hvileår. Biennalen reflekterer Nederlands posisjon som en arena for videreføring av modernismen og nytenkning innen arkitektur og byplanlegging. Biennalen ble etablert for å skape en arena hvor man kan bringe sammen internasjonale aktører, utvikle alternative scenarier, fremme debatt og utforske aktuelle temaer. Det hele med ambisjoner om å påvirke samfunn og politikk utover biennalens varighet.
Biennalen kan fremstå som Veneziabiennalens fattige fetter: mindre omfang på utstillingene og enklere fysiske rammer i det nederlandske arkitekturinstitutt NAI og et fraflyttet lagerskur. Likevel trakk utstillingen 80 000 besøkende på to måneder første året, mot 120 000 på den niende biennalen i Venezia i fjor. Årets biennale er kortet ned til en måned, og politisk klimaskifte i Nederland bidrar til en viss usikkerhet om fremtidig offentlig satsing på arkitektur. Årets biennale har et budsjett på 20 millioner NOK, hvor kommunen bidrar med 20 prosent, staten 60 prosent og resten dekkes av fond, sponsors og billettinntekter.
Etter oss kommer syndfloden?
Målsettingen med årets biennale har vært å utforske muligheter og utfordringer ved å leve og arbeide med vann:
The event is intended to become a venue for an international exchange of expertise, historical knowledge and future visions that explore the advantages and disadvantages of living and working with water.
Adriaan Geuze, landskapsarkitekt og stifter av West 8, ble engasjert som kurator for utstillingen. Han så behovet for å avgrense temaet og valgte «de zondvloed» eller «syndfloden» som utstillingstittel. Det signaliserer et problematiserende perspektiv på bygging ved og i vann, framfor waterfront projects som suksesshistorie. Tittel og Adriaan Geuzes bilde av en brytende bølge i rembrandtske mørke toner gir forventninger om eksistensielle spørsmål og kritiske blikk på rådende praksis. Det innfris langt på vei i to av de fem utstillingene, Water Cities og Mare Nostrum. På tross av et visst preg av raritetskabinett, er også de svakeste delene av utstillingene fri for forførende utbyggersponsede prosjektpresentasjoner eller tekstplansjer vi ikke har tenkt å bruke utenlandsturen på å lese.
Internasjonal biennale med nasjonalt fokus
Biennalen åpnet få dager før folkeavstemningen om EUs grunnlov, og etter å ha sett biennalen overraskes man ikke av Nederlands klare nei. Utstillingen er i stor grad en hymne til alt som er spesielt ved land og folk i denne, i utgangspunktet, ubeboelige sumpen. Det er modeller av vakre kanalbyer, foto av grønne marker, kuer, ferme damer og vindmøller mot uendelige horisonter. Vi får Den Store Fortellingen om nederlenderen som overtar for Gud og skaper sitt eget landskap gjennom ingeniør- og planarbeid.
Fokuset på det jordnære og nasjonale etter mye hype omkring globalisering, e-economy og virtuell virkelighet er befriende. Når linjene trekkes tilbake mot middelalderen for demokratisk planlegging og «vannavtaler», blir det også lettere for oss å forstå posisjonen offentlig planlegging og eiendomspolitikk har i Nederland.
Hjemstavnsdikting og modernitet
Utstillingen nyanserer bildet av nederlandsk arkitektur som pragmatisk, monomant fokusert på dataanalyser, uten forståelse for sted og historie. For dem som husker landskapsarkitekt Adriaan Geuzes forelesning i OAF, er det ikke overraskende at han lar biennalen bli en hyllest til forfedrene som skapte det nederlandske landskap, slik han den gang plasserte sine egne arbeider inn i sporene etter sin bestefar, dikebyggeren. I am Dutch, and thus was born in a country with a very special relationship with nature – et utsagn som innebærer respekt for de historiske sporene i landskapet, men det er også et forhold til et kunstig, menneskeskapt landskap som gir frihet til selv å skape nye fortellinger.
Life under water – vakkert, men farlig?
Polders er et begrep som favner alle varianter av innvunnet, drenert og beskyttet landskap, oftest under havets overflate. Det er et begrep som ikke oversettes og som er et like «naturgitt» bidrag til engelsk språk, som «fjord» er norsk.
Utstillingen Polders har trolig fått mest oppmerksomhet fra Adriaan G og følges også av en 400 sider og 3,8 kilo tung bok fra hans hånd. Her fråtser han i digresjoner og innfall over historier, kultur og hendelser som i større eller mindre grad kan henges på polderstemaet. I hans egen presentasjon fremstår boka som engasjert, fantasifull og fascinerende, et nødvendig supplement til selve polders-utstillingen, som er strengt bygget opp omkring presentasjon av 15 poldere fra ulik tid i modeller og korte faktatekster som problematiserer sentrale temaer omkring landskapsvern, økologi og fremtidig urbaniseringsmønster i Nederland.
Dessverre er boka bare på nederlandsk, – hvis man skal fortsette å kalle biennalen International, må slike sentrale bidrag produseres med engelsk oversettelse.
Sidekicks
På NAI finner vi også to mindre utstillinger:
• FLOW med ulike prosjekter knyttet til vann – slik som Field Operaters store landskapspark i New York og Greg Lynns masterklasse på Berlage-instituttet: Flood Resistent Housing. Masterklassen har kreative løsninger på flomsikre hus, men i likhet med MVRDVs bidrag i Water Cities-avdelingen – hvor konseptet er å bygge hus som kan jekkes opp ved flom – er det lekent og vakkert fremstilt, men ikke spesielt troverdig som strategi.
• Three bays med Adrian G som ansvarlig, men produsert av tre gjestekuratorer fra Amsterdam, Tokyo og Venezia. Modeller av byene i det 17. århundre og plankart med utviklingen gjennom fire århundrer lar oss studere likhetstrekk i byenes kolonisering av buktene.
Hva gjør lagerskur så tiltrekkende?
Arkitektkonkurranser om ekspressive landemerker i byenes kultursatsing har vært et marked i vekst. Paradoksalt nok vil kunst, installasjoner, arkitekturutstillinger og andre kulturuttrykk ut av de hvite boksene og inn i lagerskur og industriruiner. Las Palmas er et havneskur omgitt av Pianos og Fosters høyhus på Koop van Zuid, et byutviklingområdet syd for sentrum. Las Palmas med vindusbånd, rå betongoverflater, store spenn og takhøyder fremstår langt mer vellykket som biennale-venue enn de skreddersydde, men overarbeidede rommene i NAI sitt tidstypiske decon-bygg. Dessuten er Hotell New York, bystranden Strand aan de Maas, havnemiljø og Erasmusbro vesentlig mer Rotterdam enn Museumsparkens gressletter rundt NAI!
«Verdens største modellsamling»
Hele toppetasjen på Las Palmas er tatt i bruk til to utstillinger: Water Cities og Mare Norstrum. Den første har en del med en stor modellsamling av historiske og nåtidige byer ved vannet, deriblant Fjordbyen Oslo. Modeller med årstall, produsent og materiale, analogt med hva vi finner på en kunstutstilling, men ikke alle modellene har kunstneriske kvaliteter. For noen ville forklarende skisser og tekst vært en fordel – Oslos for eksempel.
Lokalet fylles opp og det kan reklameres for «den største samling bymodeller». Det er likevel enkeltmodeller som gjør vandringen verd, modeller som ellers er vanskelig å oppleve live, men som står for viktige utsagn i arkitekturhistorien. Corbusier sin sjøfrontby i Algerie, Constant Nieuwenhuis’ utsnitt av sitt New Babylon eller Archigrams lekne verden. Enkelte nyere modeller var usedvanlig vakre, både strengt svart/hvite abstraksjoner av sjøfronten i Chicago og sukkertøyaktige, lysende Almere sentrum fra OMA.
Fremtidens byer ved vannet
Den mest interessante delen av Water Cities var viet New Dutch Water Cities. Inviterte arkitektteam belyser ulike problemstillinger og steder. Fra fremtidsbilder med lokal prosess og forankring som «Rotterdam 2035» til Space Groups lett provokatoriske prosjekt Catamaran City: Her utfordres det nasjonale trekk av control freak i forholdet til vann. Potensialet i et alternativt landskap, utsatt for vær og sjø, vises med fritidsaktiviteter på naturens premisser. En smekker blank & hvit modell sikret velfortjent juryens pris for beste presentasjon:
Catamaran City (...) made one curious to know more, and was beautifully executed with many visual layers leading to a sequence of new discoveries.
Turisme – verdens største industri kommer snart til en strandsone nær deg...
Mare Nostrum betyr vårt hav, og var det latinske navn på Middelhavet så lenge Romerriket omsluttet det. Utstillingen Mare Nostrum tar for seg eksploateringen av verdens strandsoner i tempererte klima. Navnet viser til hvordan alle hav er innlemmet og kolonisert i den globale turistøkonomi. Bidragene kommer fra 17 ulike land og gir en kjærkommen internasjonal profil til utstillingen, samtidig som man her finner en større spennvidde i presentasjonsteknikker og medier. Etter hvert som vi alle er blitt turister i byen, og byboligene skal integreres med opplevelsesindustrien, kan problemstillingene ha relevans også for utviklingen av sjøfronter i kaldere klima.
Juryen ga prisen for beste bidrag til Supersudaca! for deres fremstilling av masseturismens konsekvenser for Karibia, et bidrag som oppfylte deres forventinger til Rotterdambiennalen som et sted for ny innsikt gjennom å gjøre informasjon tilgjengelig for publikum på relativt kort tid:
to convey a large amount of important new knowledge on the urbanistic, social, economical and cultural consequences of mass tourism (...) through a very effective, clear and attractive presentation.
Biennalen er kanskje ikke spektakulær nok som turistmål, men ambisjonene om å vise arkitekten som samfunnsaktør oppfylles ved presentasjon av gode analyser, klare spørsmål og utsagn. Ved å fokusere på økologi og planutfordringer vises andre arkitektroller enn formgiverens, og temaet gis både en lokal og global vinkling. Formen er verken forførende eller påståelig, men stimulerer til refleksjon hos tilskueren. Slik blir årets biennale i Rotterdam både underholdende, tankevekkende og utfordrende!
Fascinerende modell av Rotterdam 2035 med en bystruktur som i større grad er integrert med vannet.
Kop van Zuid og Las Palmas gir flotte omgivelser til biennalen.
Flomresistente hus i pastoralt landskap, West 8 + MVRDV.
En av de opprinnelige medlemmene, Dennis Crompton, mekker Archigrams modell etter ankomst fra utstilling i Japan.