Arkitektnytt

Bakgrunnen for arrangementet var at Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trer i kraft 1. januar 2009, et forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Loven inneholder en egen bestemmelse om plikt til universell utforming av all virksomhet rettet mot allmennheten. ”Hva innebærer det for serveringsbransjen?” var møtets hovedtema.

En rekke talere argumenterte godt og omfattende for så vel sin kampanje, som for innføringen av loven, og representantene kom fra Helsedirektoratet, Barne- og likestillingsdepartementet, NHO Reiseliv, Hørselshemmedes landsforbund og Norges Handikapforbund.

Det ble klargjort at mange serveringssteder – også hoteller – synder mot prinsippet om likhet for alle borgere i dette land, på ulike områder. ”God planlegging er alfa og omega”, som det ble konstatert. Holdninger og kunnskaper må utvikles, for ekskludering er nedverdigende enten det gjelder bevegelseshemmede, blinde, astmarammede eller hørselshemmede.

I 2006 viste en undersøkelse at 8 av 10 serveringssteder ikke er tilfredsstillende for rullestolbrukere. I en av filmene som ble vist på møtet snakket en arkitekt om ramper, rekkverk og dørbredder. Møtet skulle vare i to timer, men rett etter filmen, en halv time før programmert tid var seansen plutselig slutt. De frammøtte satt fortsatt med mat og drikke på bordet, og flere hadde mest sannsynlig noe på hjertet.

Undertegnede forsøkte å signalisere ønsket om å stille noen spørsmål, men ble oversett av møteledelsen, da forsamlingen var i ferd med å bryte opp. En av arrangørene kom bort til Arkitektnytts utsendte og beklaget forsømmelsen – at de burde ha tillatt kommentarer og diskusjon, men nå var det for sent.

Det var synd, for jeg hadde et par problemstillinger på hjertet. For det første: Vil det bli foretatt en registrering av uegnede spisesteder? For det andre: Hva er byggherrenes ansvar sammenliknet med arkitektenes muligheter for å tegne byggverk som lever opp til kravet om universell utforming?

Kampanjelanseringen til Helsedirektoratet-Datasenteret var prisverdig, men den ble en enveiskommunikasjon og ville ha tjent på en meningsutveksling etter presentasjonene. Kanskje var jeg ikke den eneste i restaurant Sanguine som følte meg en smule diskriminert da jeg forlot foajeen i operabygningen. Selv opplevde jeg at arrangøren gjorde det litt for enkelt for seg.

For ytterligere informasjon se www.littenklere.no