Arkitektnytt

Jeg siterer fra artikkelen: «Mange kommuner lider av mangel på arkitektfaglig kompetanse, og blant landets 434 kommuner er det bare om lag 80 som har ansatt arkitekt. Det kan virke som om den offentlig ansatte arkitekt har fått ufortjent lav status, og at det slår to veier. Både i forhold til kommunepolitikernes vilje til å verdsette slik kompetanse, og når det gjelder arkitekters eget syn på det å jobbe i det offentlige.»

Jeg tror artikkelen treffer spikeren på hodet. I det følgende har jeg lyst til å drøfte hvordan vi kanskje kan snu denne utviklingen. Jeg tror nøkkelen ligger i et samspill mellom arkitektskolene og foregangskommuner.

Abstrakte planredskap
«Arealplanlegging» er et begrep som har skremt mange arkitekter bort fra kommunene. Reguleringsplanen er kanskje det beste eksempel på hvor dårlig mange av våre planredskap kommuniserer. Verden blir beskrevet som fargelagte flater påført funksjoner som bolig, næring, offentlige formål… en abstraksjon som ligger temmelig fjernt fra hvordan vi oppfatter vår virkelighet. Men på den positive siden så har AHO bidratt til å gjøre planleggernes verden mer tredimensjonal gjennom faget urbanisme. I tillegg så har det utviklingsarbeidet som har blitt gjennomført med hensyn til konsekvensanalyser, urbant jordskifte og utbyggingsavtaler, også bidratt til å utvikle planleggernes virkemiddelapparat. Det er imidlertid ikke enkelt å undervise i denne type virkemidler på en måte som fenger arkitektstudentene.

Planleggerens rolle svekket
Staten og kommunene har bidratt til å svekke planleggernes rolle gjennom at behandlingen av planer og byggesaker i stadig større grad er blitt en sandpåstrøingsoperasjon som skal være til minst mulig bryderi for det private initiativ. Selv kvalitetssikringen i forhold til samfunnets krav skal ligge hos de private aktørene. Denne rolledelingen mellom sektorinteressene og fellesskapet kan avleses i den moderne byen gjennom at enkeltprosjekt med stort markeringsbehov får lov til å dominere samtidig som den samlende strukturen svekkes. Lysaker er en god illustrasjon.
På denne bakgrunn er det kanskje ikke så underlig at offentlig planlegging har lav status blant arkitektstudenter.

Fellesskapet må styrkes
Både klimakrisen og den økonomiske krisen er i ferd med å skape en økende forståelse for at det er tvingende nødvendig at fellesskapet styrkes på bekostning av sektorinteressene. Jeg tør derfor påstå at det offentlige i stadig større grad vil ha behov for gode samfunnsplanleggere i ordets komplekse forstand. Mennesker som kan strukturere og stimulere og bidra til å kvalitetssikre samfunnets utvikling.

Vi ser i dag at kommuner som driver aktiv samfunnsutvikling på mange ulike arenaer samtidig, lykkes bedre enn de kommunene som i stor grad er avhengige av andres initiativ.
Utformingen av den initiativrike planleggerrollen vil måtte ta utgangspunkt i plan- og bygningslovens helhetstankegang, de enorme utfordringer som verden i dag står overfor, og de muligheter som moderne kommunikasjonsteknologi åpner.

Sanselige visualiseringer
Moderne kommunikasjonsteknologi gjør det mulig å visualisere komplekse problemstillinger på en helt annen måte enn tidligere. Film og animasjon kombinert med tredimensjonale kart og satellittfotografering, kan gjøre planleggingen romlig og nærmest sanselig.

Arkitektene bør ta en ledende og formende rolle i arbeidet med å utvikle en moderne og tverrfaglig planleggingsmodell. Deres evne til å se for seg en fysisk virkelighet og fylle den med liv, samtidig som de tenker system, vil være til uvurderlig nytte.

Arkitektskolene bør derfor videreutvikle sin planleggerutdannelse. Man bør, sammen med foregangskommuner og en rekke ulike fagmiljø, utvikle en ny måte å planlegge på. Her må studentene virkelig få følelsen av å forme samfunn i all sin kompleksitet.

Prøveprosjekt i kommuner
AFAG har allerede tatt et positivt initiativ. Kommunenes Sentralforbund er invitert til et samarbeid om to prøveprosjekt. Ett som ser nærmere på hvordan man på en bedre måte kan utnytte arkitektenes kompetanse i mellomstore kommuner, og ett hvor man ser på små kommuner. Som eksempel vil jeg nevne Drammen, som gjennom gode resultater har demonstrert at arkitekter kan være noe mer enn sandpåstrøere. Vi kan bare tenke oss hva en dyktig og samfunnsformende arkitekt vil kunne utrette i spann med en initiativrik ordfører i en liten kommune.

Arkitektene har tidligere gått i spissen når store samfunnsendringer har blitt gjennomført. Arkitektene bør nå, både som designere og planleggere, ta den aktive lederrollen som deres kvalifikasjoner tilsier i forbindelse med vår sivilisasjons nye, store ombyggingsprosjekt.