Arkitektnytt

Det som gjør sterkest inntrykk er likevel følgende: Gjennom Kunsthallens sjenerøse glass ser en ned på et merkelig lite hus, bygget i en slags empire-stil (?), forlatt midt ute snøen på Tulinløkkas ødslige plass.

Jeg gikk inn, huset er rammen om en installasjon av en av våre mer progressive kunstnere, som har brukt Ibsens «Dukkehjem» som utgangspunkt. Og utstillingen har da navnet «A Doll’s House». I en sangtekst heter det «Det er lettere å si I love you på engelsk», og Ibsen gjør seg selvfølgelig bedre også.

Vel, dette var kverulering, men jeg fortsetter:
Huset er bygget av en entreprenør/ eiendomsutvikler (Selvaag-gruppen) som sponser kunstneren og benytter samtidig anledningen til å reklamere for et sikkert utmerket nytt bygningsmateriale. En får utdelt en brosjyre med forslag som demonstrerer anvendelsesmåter både i skrått og flatt terreng. Empire-stilen (?) går igjen, bildene gjør det fristende å holde seg for øynene.

Jeg har ikke annen kommentar enn at kontrasten til «Nyskapende arkitektur» ikke kunne vært større. Kunstneren som sponses ønsker vel å utvide vår erkjennelse, sponsoren fatter ikke at utvikling av et materiale er noe mer en det som bare knytter seg til det materialistiske. En kan kanskje også stusse over at kunstneren vil la seg bruke til å lansere et produkt på en slik måte, men at Nasjonalmuseet , som vitterlig også omfatter arkitektur, svelger sponsorens nivå, er verre. Arkitekturen er angivelig kunstens moder, men museets stebarn.

«A Doll’s House» fra Ibsens hånd, på engelsk eller norsk, må vel forstås slik at bare ved å erkjenne kan utvikling skje. I oss selv, og våre omgivelser. Selvransakelse kan vi ha grunn til noen hver, her finner jeg det betimelig å oppfordre Selvaag-gruppen og «Nasjonalmuseet for kunst og arkitektur».