Arkitektnytt

«De fleste arkitektfirmaene overlever ikke gründerne og holder i hvert fall ikke ut i 50 år,» skriver arkitekt Ole Wiig i sin innledning til boken «Slyngstad Aamlid Arkitekter 1968-2018 – Et tilbakeblikk ved 50 årsjubileet». Kontoret i Ålesund sysselsetter i dag ni ansatte, og drives videre av grunnlegger Odd Slyngstads sønn, Thor, og partner Ivar Aamlid. 

– Et kjennetegn ved kontorets lange produksjon har vært vektleggingen av arkitektonisk kvalitet innenfor et bredt spekter av byggeoppgaver. Dette har gitt firmaet et godt renommé og stor tillit blant private og offentlige oppdragsgivere. En annen viktig faktor har vært også den kontinuerlige profesjonaliseringen av firmaets virksomhet, samt evnen til å komme seg helskinnet gjennom dårlige tider i byggebransjen, svarer Thor Slyngstad på spørsmålet om kilden til den lange levetiden.

Han trekker fram Høgskolen i Ålesund (nå NTNU), som de vant etter en arkitektkonkurranse i 1993, som et av kontorets viktigste prosjekter. Prosjektet høstet bred anerkjennelse og styrket kontorets renommé, og har vært viktig for kontorets videre faglige utvikling.

– Høgskolen ble et helstøpt arkitektonisk anlegg, og førte til at vi ble invitert til konkurransen for Høgskolen i Sør-Trøndelag – Teknologibygget på Kalvskinnet i Trondheim – som vi vant i 2002, forteller Slyngstad videre.

– Ole Wiig peker på at spillereglene i norsk byggenæring er i ferd med å endres, slik at man muligens får dårligere arkitektur, og peker på de store ingeniørfirmaenes oppkjøpstrang som årsak. Er det en fare forbundet med det å bli et for stort kontor?

– Vårt arkitektfirma har hatt et bevisst ønske om å være selvstendige, og vi opplever at mange av våre oppdragsgivere og samarbeidspartnere setter pris på uavhengigheten.

Det er ikke nødvendigvis en fare at arkitektkontorer blir større, så lenge det ikke går utover arkitektbransjens mangfold og konkurranseevne, men det at arkitektfirma blir oppkjøpt og styrt av store ingeniørfirma mener jeg lett kan gi dårligere vilkår for arkitekter til selv å kunne sette de arkitektfaglige premissene.

I jugendbyen Ålesund har det dog ikke alltid vært like enkelt å drive med det Slyngstad definerer som nordisk modernisme. Skansekaia (2015) var et prosjekt som tilstrebet en stedstilpasset moderne arkitektur gjennom referanser til jugendbyen, og som møtte en god del motstand og negativ omtale underveis. Etter at prosjektet ble ferdigstilt, har tilbakemeldingene derimot vært gode.

 – Det er et privilegium for oss som arkitektfirma å ha fått anledning til å være med på å forme utviklingen i en så flott by som Ålesund. Hvordan en arkitektonisk skal bygge nytt i jugendbyen, har vært et viktig spørsmål og en faglig utfordring for kontoret opp igjennom årene. Du kan trygt si at det er et stort engasjement blant befolkningen – interessen for byens arkitektur og utvikling har vært økende helt siden 1970-tallet, avslutter Slyngstad.