Arkitektnytt

For er ikke laugsånden egentlig døende og profesjonsorganisasjonen snart en anakronisme i en tid med cross-over som credo og med det individuelle, hybride, transnasjonale og flerkulturelle som styrende idealer?

Utfordringene og mulighetene for arkitekter i vår globaliserte samtid synes nå å ligge mer og mer i grensesnittene mot andre fag og andre profesjoner.

Likevel, arkitektenes rolle og ansvar i samfunnet er antagelig fremdeles den viktigste og den bærende begrunnelsen for å ha en felles faglig interesseorganisasjon.

Det kollegiale
Henrik Bull ønsket i sin første formannstale for 100 år siden et sterkere samhold innen standen og en større forståelse for hverandres arbeid.

OAFs vedtekter slår fast at foreningen er Oslo-arkitektenes ansikt utad, og at den skal styrke den faglige og kollegiale standarden innad. Og videre at den skal være et debattforum der alle viktige saker for arkitektene og for deres tilknytning til samfunnet blir tatt opp og belyst.

I hundre år har vi trent, men er ikke Bulls ønske fremdeles berettiget? Hvordan står det til med romsligheten? Den kollegiale standarden innad er langt fra friskmeldt, og i beste fall på rekonvalesens. Den store «lykkelige» arkitektfamilieforeninga putrer som aldri før. Lykkeligst er vi visst når vi kan besudle vår arkitektneste litt og av og til mye – de under 40 mot de over, de litt mindre konservative mot de konservative, de litt mindre rike mot de rike, de svartkledde mot de få andre, de rettroende mot de gale, fotformerne mot cabriolet-folket... Tusenårs-riket som forener oss alle er fremdeles et par jubileer unna.

Gjestebudet (Den store festen)
Happenings, utstillinger, foredrag, byvandringer, debatter, filmer, møtesteder og jubileumsfest i Oslo Rådhus – alt dette fikk vi i 18 dager til ende. Vi er heldige som ennå har noen blant oss som velvillig bruker egen tid og kunnskap på faglig veldedighet og på det ikke-kommersielle fellesskapet, i en tid hvor prislappen henger tungt og lekkert på enhver vare og tjeneste. Takk til OAFs jubileumskomité!

Det kunne ha vært en gatefest og den kunne ha vært gratis. Men det ble altså en glitrende jubileumsfest i det vakreste rommet med talende ordfører og oppdekking so m til en fredsprismiddag. Og selvfølgelig måtte det bli sånn: Som et ledd i feiringen av OAFs 25-årsjubileum i 1931, ble grunnsteinen til Oslo Rådhus lagt ned. Ambisjonen den gang var at OAF hvert kvarte århundre skulle vende tilbake til Oslo Rådhus for å feire; «spise og drikke og beundre våre kollegers verk.»

«Hvorfor skulle vi ellers bygge rådhus, om det ikke var for at byens nyttige og lojale organisasjoner kunne samles til fest i de festligste omgivelser, og føle seg hjemme?» spør Bernt Heiberg i sin jubileumstale ved 50-årsjubileet.

Til tross for alle fyord om konformitet og konservatisme og herregud polonese og altfor dyrt, ble det en minnerik kveld, en sammensatt komposisjon i takt med tidens hybride hang. Talene, underholdningen, maten, stemmingen og det hele hensatte oss noen timer i en annen verden, hvor vi alle var viktige i noen øyeblikk av tiden.

Og kveldens talere gratulerte alle med godord og velpussede taler: byens ordfører Per Ditlev-Simonsen, Torgeir Rebolledo Pedersen, Kjell Lund og NALs president s– elegant geleidet av toastmaster-Kiran gjennom en seanse vel verdig en 100-årsjubilant.

Torgeir Rebolledo Pedersen broderte det hele ut i sin verden på kryss og tvers, opp og ned, innenfra og utenfra i fritt assosiativt fabulerende svev med alle frekvenser på og gav som alltid noe mer og noe annerledes. Og Kjell Lund som kveldens hovedtaler malte ut det store lerret om arkitektenes og eget virke, fremdeles til stor faglig glede for de aller fleste. En nestor i faget av stort format delte sin kunnskap og visdom, ja visst ble det mye, men hvis ikke ved denne anledning – når da?

Alessandra Kosberg, foreningens leder i hundreårsåret, takket og takket, og vi takker også henne og alle tidligere formenn for solide bidrag til hovedstadens arkitektfellesskap og for en imponerende stjernerekke med inspirerende faglige foredrag opp gjennom årene.

Og ellers til kongen og dronninga, ypperstepresten, helten, matronen og alle dere som stønnet da et av Oslo-firmaene overbrakte sin gave – hva er galt med å gi av sitt overskudd til fellesskapet? Jeg benytter anledningen til å sitere en god kollega som er elsket av mange: «Det er ingen ting som kan unnskylde norske arkitekters smålige oppførsel overfor kollegaer.»

Underholdningen ble bakteppet som forsterket herligheten: trompetene, den sensuelle tangoen, de ville, vakre og uregjerlige trommene, og ikke minst bratsjist og arkitektsønn Skaslien som lekende og sikkert grep hele rommet og alle sjangerne og hyllet oss virtuost inn i lyset og samholdet vi alle innerst inne ønsker oss.

Og aldri så vi så mange arkitekter i finstas, bare det alene er historisk og uforglemmelig.
Men det finnes enda bedre grunner enn fantastiske jubileumsfester til fortsatt å stå sammen på en eller annen måte.

Quo vadis?
Veien videre er ikke opplagt. Det kan være at vårt faglige interessefellesskap er modent for revisjon etter 100 år i standsmessige former. Hvordan ser den ideelle interesseorganisasjon ut i vår tid? Har den i det hele tatt noen berettigelse? Snart er også NAL hundre, noen år etter både TAF og OAF – vi kan håpe at 2011 gir oss noen nye retninger og noen nye muligheter. Det jobbes med saken. For arkitektrollen er i endring og kanskje mer utsatt enn noen sinne. En engelsk undersøkelse plasserer arkitekten på lykkebunnen. Avstand mellom faglige visjoner og realiserbare muligheter blir for stor. Vi trenger bedre allianser med relaterte profesjoner for å fortsette vår streben etter kvalitet og overskridelse av det til enhver tid mulige.

I vår tid er balansen mellom det lokale, nasjonale og globale på alle plan viktigere enn noen gang. Hvis vi, arkitektene, virkelig ønsker å bidra til en positiv samfunnsutvikling i et større perspektiv, er det på høy tid å glemme innpakningspapiret og la den gode tanke få bære i all sin ufullkommenhet til den når en form hvor budskapet kan omsettes i ny innsikt og fremtidsrettet verdiskapning.

Men tross alt, av alle profesjoner er det jo fantastisk at arkitektene, i denne byen, som er så fristilte og originale, har holdt sammen i noe så konvensjonelt som en interesseorganisasjon i hundre år!

Skål for oss og for et nytt århundre til arkitekturens og det godes fremme.