Arkitektnytt

Jeg kan konstatere at de sterkeste minnene og den høye avkastningen ikke kom av «gullkanten», av de overfladiske jippoene.

Min første kontakt med IFI var i 1985, da jeg ble bedt om å delta i en tverrfaglig workshop i Portugal, finansiert av UNESCO. Vår oppgave var å arbeide med en plan for byen Evora. En uvanlig oppgave for en interiørarkitekt, men det var arbeidsformen som inspirerte meg og la grunnlaget for flere internasjonale workshops som jeg selv arrangerte i 1990-årene. Takket være de kontakter jeg fikk i Evora, lærte jeg også IFI og dets internasjonale arbeid å kjenne.

Fra unge år har jeg vært en nysgjerrig kulturturist, og jeg var så heldig å få delta i de kongresser som blir arrangert annethvert år forskjellige steder i verden. Gjennom mitt professorat ved Högskolan för Design och Konsthantverk, HDK, i Göteborg, fikk jeg mulighet til å engasjere meg aktivt i våre profesjonelle utfordringer i et internasjonalt perspektiv. Etter hvert ble jeg – så å si uten anstrengelser – president i IFI.

Samfunnsnytte
Det er noen saker som spesielt har festet seg i minnet.
I 1997 skjønte jeg at det innenfor IFI var en våknende interesse for vårt sosiale ansvar som profesjonelle utøvere av yrket. Som så ofte var det plutselig en tilstrekkelig stor kritisk gruppe blant de mennesker som på dette tidspunkt formet IFI. Vi løftet fram de sosiale spørsmålene. Spørsmål som lenge har vært høyt prioritert i de nordiske landene, ble adoptert med takknemlighet ute i verden. I ulike land, mange av dem utviklingsland, fikk vi mulighet til å snakke om spørsmål som ennå ikke sto øverst på agendaen, og jeg kunne delta med sosiale og økologiske budskap på mange konferanser. Ved en anledning fikk jeg også med meg entusiasten Stefan Edman (den svenske statsministerens spesielle rådgiver i miljøspørsmål), som snakket om miljøproblemer i Sør-Afrika. Vi satte også i gang en del ulike tiltak for å aktivisere medlemmene i frivillige prosjekter. «IFI Pro Vitae» lever framdeles. Det var en måte å fokusere på samarbeid i designprosjekter på, til nytte for samfunnet.

Vi opprettet prisen «IFI Design for All Award» som har gått til ulike sosiale aktiviteter innen arkitektur og design. Sist var det den franske organisasjonen Emergency Architects (Architectes de L’Urgence) som fikk prisen.

Egen identitet
En god del av IFI-styrets tid har gått med til å behandle resolusjoner som gikk ut på sammenslåing med beslektede designorganisasjoner. Jeg er glad for at våre medlemmer klart og tydelig og etter mange diskusjoner til slutt har valgt å fokusere mer på vårt eget yrke enn å bli ført inn i noe som ville ha gjort vår identitet som arkitekter utydelig eller svak. Som yrkesutøvere er vi vant til samarbeid og samråd. Men vi søker som regel samarbeid når det er behov for det og passer inn. Jeg har en sterk tro på at samarbeid må komme nedenfra og at det ikke kan presses fram eller konstrueres.

Vårt yrke er ungt i mange land, og det er viktig at vi er solidariske med dem som nå søker seg fram til sin yrkesidentitet. Dette må skje med ydmykhet; man må prøve å forstå den lokale kulturen i ordets videste forstand. Profesjonen og medlemsorganisasjonene vokser for tiden mest i Asia. I India dannes stadig nye lokalforeninger over hele landet. For to år siden kom et par kinesiske organisasjoner inn i fellesskapet, noe som plutselig medførte flere tusen nye medlemmer. De ønsker alle å vite hvordan de skal utvikle sitt yrke og søker inspirasjon også fra Vesten.

Knapt med midler
IFIs ambisjoner må alltid tilpasses små økonomiske ressurser. Vi har ikke midler til mer enn et ganske lite sekretariat. Dette problemet deler vi med andre tilsvarende organisasjoner, hvis arbeid i høy grad er basert på frivillig innsats. IFIs sekretariat vil alltid fungere som et nav for kommunikasjon og informasjonsutveksling. Det vesentlige arbeidet for yrkesutviklingen skjer ute blant medlemmene og i de nasjonale organisasjonene.

Våre inntekter består av de kontingenter som betales av medlemsorganisasjonene. Vi har lenge hatt kostnaden for en pakke sigaretter som et mål på hvor mye av medlemmenes utgifter som går til det internasjonale arbeidet. Sigaretter er ikke så gangbart lenger, men la oss si to fastelavnsboller! De siste to årene har vi heldigvis fått sponsormidler. Vi har klart å stasjonere vårt sekretariat i Singapore, hvor staten betaler lokaler, administrativ hjelp og noen prosjektmidler i fire år framover. I tillegg kommer sponsorer fra næringslivet, som har bidratt med nødvendig kapital. Danske Grundfos, norske Luxo, svenske White Arkitekter og Fagerhult er noen av de skandinaviske bedriftene som har hjulpet oss. Andre sponsorer kommer hovedsakelig fra Asia.

Skuffende er det at verdens største innredningsbedrift, IKEA, på tross av seriøse henvendelser aldri har støttet våre sosiale ambisjoner. Enhver henvendelse er kommet bort i en jungel av byråkrati. Jeg tror ikke at IKEA har genuin interesse av filantropisk virksomhet. Men det er jo ikke for sent for konsernet å bevise det motsatte.

Livserfaringer
Takket være IFI har jeg fått tilbringe tid sammen med sterke personligheter, fra verdenskjente arkitekter og designere til «grasrot»-arkitekter og kunsthåndverkere i Brasil, Sør-Afrika og India. En del bekjentskaper var som midlertidige «vitaminsprøyter», mens andre har ført til varig og dypt vennskap.

Det internasjonale arbeidet gjennom IFI har gitt meg livserfaringer som jeg ikke ville ha fått på annen måte. Jeg håper at flere vil få denne muligheten og ønsker å se unge interiørarkitekter til stede på de internasjonale samlingene. Våre arkitektorganisasjoner burde motivere og stimulere og på andre måter støtte de unge som ofte ikke klarer å komme seg ut med egne midler.
Derfor blir mitt endelige budskap til yngre kolleger: Engasjer dere i solidarisk, internasjonalt arbeid! Det gir god og meningsfull uttelling.