Leder 11/2015: Om å være arkitekt for det offentlige
«Alle jobber jeg har gjort de siste 4 åra er oppstått og gjennomført i det miljø jeg lever i. Til jobben sykler jeg gjennom reguleringsplanen «Sommarøy havn». Tirsdag kveld sklei jeg i aluminiumstrappa på kaia, den jeg løste (dårlig!) i 1976. Ungene har svømmeundervisning i bassenget som faren til Raymond flisla og jeg tegna. Igår kom jeg for seint på jobben, fordi murerne på verkstedbygget hos Gustav ville diskutere hjørneløsninga, og var misfornøyd med en detaljtegning.»
På slutten av 1970-tallet fikk Byggekunst tilsendt en betraktning om arkitektrollen, slik den kunne fortone seg i en liten bygd i Norge.
I «Om å være arkitekt på et lite sted» beskrev Tarald Lundevall hvordan han i løpet av fire år i Myre i Vesterålen hadde jobbet fullstendig integrert i lokalsamfunnet og tegnet både skolebygg, svømmehall, eneboliger, kaier og drevet offentlig planlegging.
Om det i tidsånden lå et visst romantisk svermeri for småstedene utenfor hovedstaden, var dette også et høyst pragmatisk valg for en ung arkitekt: På de små stedene kunne man arbeide på flere sider av bordet, med reguleringer, småoppdrag og med mer komplekse bygg, for både private og offentlige. Arkitektrollen gikk i ett med stedet, og læringskurven var bratt. Lundevall kunne på få år, og i samarbeid med et par andre unge arkitekter, tilegne seg stor kunnskap og erfaring innen alt fra prosjektledelse til detaljering, innen nær sagt alle typer byggeri.
I dag ville dette scenariet vært utenkelig. Ikke fordi unge arkitekter mangler eventyrlyst, eller fordi arkitekter på små steder ikke er dyktige nok, men fordi skolene, kirkene og sykehusene nå kjøpes inn etter det europeiske regelverket for offentlige anskaffelser. Om Myre kommune i dag trenger en ny skole, må oppdraget ut på offentlig anbud. Et knippe kontorer fra landets større byer, med tung erfaring innenfor skolebygg, vil bli prekvalifisert – og antakelig vil L2 Arkitekter få oppdraget til slutt. Ønsker menigheten seg en ny kirke, vil listen over prekvalifiserte bli rimelig lik den som tikket inn fra Ulstein kirke i forrige uke: Link, Ratio, Snøhetta (der Lundevall forøvrig jobber i dag) samt kanskje et yngre, men kirketungt navn som Espen Surnevik som et wildcard-alibi. Et mindre, lokalt arkitektkontor ville neppe kommet gjennom nåløyet av overspesifisert kompetansekrav – fordi de verken har tegnet tre skoler eller tre kirker i forkant.
Selvfølgelig finnes det positive sider ved at det offentlige har profesjonalisert arkitekturbestillingene. Det er tydeligere rammer, mer forutsigbare prosesser og et mer transparent system som hindrer tvilsomme tildelinger basert på personlige nettverk. Baksiden er et selvrefererende og nærmest monopolskapende prekvalifiseringssystem som så godt som utelukker alle andre enn de som allerede er i loopen. I praksis vil det si at det offentlige, som tidligere har fungert som inkubator for en mengde nye arkitektpraksiser, har blitt en bremsekloss for nyetableringer og et hinder for de arkitektene som ikke løser oppdrag basert på rutiner fra samme type prosjekter. Og det er ikke utenkelig at denne veien i lengden leder til en direkte forflatning av offentlig byggeri.
Den samme Tarald Lundevall er intervjuet i dette nummeret, 36 år etter at han forlot Myre. I temaseksjonen, som nettopp handler om bestillerinstitusjonen i det offentlige i dag, forteller han om hvordan denne maktbastionen i bransjen har forandret seg, og hvordan den har påvirket arkitekthverdagen.
I tillegg har vi snakket med to bestillere om hvordan de jobber og forvalter regelverket som ligger i bunn. Og til slutt ser vi på selve regelverket for offentlige anskaffelser, som nå skal forenkles – en forenkling til bestillerens fordel, ikke arkitektens.
God lesning og god jul.
Martin Braathen, redaktør