Arkitektnytt

Sett i bakspeilet er det enkelt å si at en heller burde forberedt seg på krisa, men det er lettere sagt enn gjort. Ikke bare er arkitektene konjunkturutsatte, men også på mange måter en konservativ faggruppe dårlig skodd for å møte de strukturelle endringene vi vil se oftere framover – særlig i forhold til internasjonal orientering.

Ikke overraskende må strategien være omstilling og kompetanseutvikling, og virkemiddelet – ved siden av en reformert grunnutdanning – bevisst profesjonell oppjustering. På det siste er vi relativt dårlige: Vi går nesten ikke på kurs, tar omtrent ikke etterutdanning, og vi forbedrer oss verken strategisk eller særlig systematisk; når det skjer, blir det sporadisk og mest av hensyn til kortsiktig inntjening.

Miljø- og finanskrisen henger sammen, de er langsiktige og vil påvirke kloden og oss – faglig og yrkesmessig – mer enn vi liker å tenke på. Mange – spesielt nye og gamle keynesianere – ser nå muligheten for en mer kontrollert utvikling med større offentlig initiativ, noe som vil føre til mer styrt planlegging av de bygde omgivelsene. Trolig vil den markedsstyrte kapitalismen likevel vare ved, men kanskje i en mer sukret form.

Eksport av arkitekttjenester
Ett alternativ kan være å følge markedskreftene med eksport av arkitekttjenestene. Ettersom turbokapitalismen er global, vil for det første verken inntjening eller sysselsetting bli mer forutsigbar – men kanskje føre til en mer spennende praksis.

For det andre er det mange former for «internasjonal praksis». Norske arkitekter gjør det tilsynelatende godt ute, og flere lar seg friste. På et OAF-møte i fjor fortalte de mest vellykkede at de tjener penger og mestrer møtet med ukjente kulturer godt. Arkitektene hevdet at vårt norske demokratiske sinnelag gjør det uproblematisk å forholde seg til fremmede faglige og menneskelige utfordringer.

Dette henger selvsagt sammen med at en ofte beveger seg i det man kan kalle modifiserte eksotiske omgivelser, der kulturforskjellene blir små. Prosjektering av flyplasser, hoteller og næringsbygg skjer for det meste på oppdrag fra vestlig orienterte politikere, lokal overklasse eller internasjonale konsern og organisasjoner.

Profesjonskolonialisme
Enorme forskjeller i levekår og økonomi mellom det vi kaller det globale Sør og Nord, er en av grunnene til at vi bruker litt midler på utviklingssamarbeid i et forsøk på utjevning av ressurser. Årsakene er selvsagt mange og sammensatte, men enkelt sagt har det med utbytting – i kolonitida og etter – å gjøre. Den varer ved også i vår bransje, der internasjonale kontorer – og ikke de lokale – tar de mest lukrative jobbene. Den såkalte profesjonskolonialismen er utbredt overalt i det globale Sør.

Slike kommersielle utflukter – enten de nå ligger i Nord eller Sør – fordeles etter ulike former for konkurranse i kvalitet og markedsføring. Som oppdragstyper er de imidlertid relativt konvensjonelle, og et engasjement behøver ikke bety særlige investeringer i forhold til oppdatering.

Det som nok er mindre fristende – men kan by på større utfordringer – er engasjement der behovene er størst, der folk virkelig tar risiko. Det vil si der befolkningen satser eget liv for å overleve: i ruinene etter kriger og naturkatastrofer, som fortausbeboere og i overbefolkete flyktningleire og uformelle bosettinger.

Katastrofene, som nå i Sri Lanka, vil helt sikkert fortsette å komme – og i økende grad; det vil stadig være behov for faglig innsats. Ulike evalueringer forteller oss imidlertid at dersom arkitekter og andre fagfolk mangler lokale støttespillere, ikke samvirker med erfarne nøds- og hjelpeorganisasjoner, og ikke får klare og overordnete politiske rammer, bør de helst holde seg hjemme, nesten uansett kompetanse.

«Forverringen i miljøsektoren vil slå kraftigere ut i Sør enn i Nord, fordi det der vil bety mer tørke og ustabilt klima. Krakeleringen i den internasjonale kapitalismen, som myndighetene hos oss forsøker å reparere med olje – og skattemidler – vil av ulike grunner forverre økonomiene i land i Sør.»



Ukontrollert urbanisering
Forverringen i miljøsektoren vil slå kraftigere ut i Sør enn i Nord, fordi det der vil bety mer tørke og ustabilt klima. Krakeleringen i den internasjonale kapitalismen, som myndighetene hos oss forsøker å reparere med olje – og skattemidler – vil av ulike grunner forverre økonomiene i land i Sør. Trolig vil overføringene i utviklingssamarbeidet gå ned, og forskjellene vil øke ytterligere.
En av de største utfordringene i verden, ved siden av tilgangen til rent vann, er ukontrollert urbanisering. Nesten hele den globale befolkningsøkningen vil ikke bare finne sted i byene i Sør, men i det vi kaller slumområdene.

Verden står ovenfor en formidabel endringsprosess som får byutviklingen under den industrielle revolusjonen i Europa til å virke som harmonisk vekst. Dette vil skje uformelt, og resultatet vil være enorme, helsefarlige bosettinger uten infrastruktur, usikre rettigheter for meget fattige beboere og stort potensial for sosial og politisk uro. Slike bydeler vil framover bli den globaliserte byens slagmark – borgekrigsaktig som nylig i Harare og Nairobi, eller i Gaza som regulære krigsområder.

Arkitektur som prosess
Faglig innsats her vil bety at en ikke bare må forholde seg til mager ressurstilgang under uvante – klimatiske og kulturelle – himmelstrøk. Korrupsjon og det uformelle må også tas på alvor, og bygninger – eller arkitektur om en vil – må oppfattes som objekter med samfunnsmessige funksjoner som er mer knyttet til prosess enn produkt.
Dette er et oppdragsfelt med liten profesjonell oppmerksomhet.